Institutter mot undergangen?

  I Forskerforum 1/12 hevder Gunnar Sivertsen at instituttsektoren blir avskaffet gradvis uten at noen har bestemt det. Ved å begrunne Arbeidsforskningsinstituttets ønske om sammenslåing med Høgskolen i Oslo og Akershus med tøffere konkurransevilkår for instituttene gir AFI-lederen Arild Steen (i et intervju i samme nummer) indirekte støtte til påstanden. Forskningssektoren må utvikle seg i tråd med det samfunnet den er en del av. Ikke minst internasjonal konkurranse om forskningsmidler trekker i retning av store enheter som kan mønstre sterke fagmiljøer og evner å ta de utgifter og den risiko som store og ressurskrevende prosjektsøknader innebærer. Vi etterlyser imidlertid en politisk diskusjon om mål og virkemidler i instituttpolitikken. Våre forskningspolitiske myndigheter legger stor vekt på at forskningsinstituttene selv skal bestemme i hvilken retning de vil bevege seg. Dette står i motsetning til for eksempel Danmark, der myndighetene aktivt har lagt instituttene inn under universitetene. Hvor realistisk er denne frivilligheten? Etter vår vurdering har Sivertsen rett. Instituttsektoren slik vi kjenner den, står overfor store utfordringer som i siste instans kan føre til at mange institutter forsvinner. Men dette vil i så fall skje som følge av en lang rekke enkeltbeslutninger, ikke fordi noen (i hvert fall ikke eksplisitt) har bestemt at undergang skal bli resultatet. Vi skal begrunne vår påstand med et par eksempler fra forskningspolitiske grep i den senere tid. I 2009 ble basisfinansieringssystemet for forskningsinstituttene lagt om. Det nye systemet gir økt uttelling for oppdragsinntekter. Begrunnelsen er å honorere såkalt relevans: Instituttene skal dekke forsknings- og utredningsbehov til oppdragsgivere som ikke kanaliserer sine midler gjennom Forskningsrådets programmer. Jo større andel av porteføljen som er ervervet på denne måten, jo mer vokser basisbevilgningen. Blandingen av kortsiktige oppdrag og mer langsiktige, akademisk orienterte prosjekter som tradisjonelt har kjennetegnet viktige deler av instituttsektoren, og som gjør det ennå i dag, blir dermed borte. Omleggingen av systemet for fastsetting av timepriser for prosjekter i Norges Forskningsråd trekker i samme retning. Systemet er fortsatt under implementering, og instituttene har enda ikke fått fastsatt sin timepris. Men de samfunnsvitenskapelige instituttene har vært i to møter med Norges Forskningsråd for å bli orientert om ordningen. Begge ganger ble det fremholdt at instituttene bør operere med to sett timepriser: ett sett for prosjekter innenfor Norges Forskningsråd og ett sett (med høyere priser) for andre oppdragsgivere. Siden forskningsinstituttene – i motsetning til statlige institusjoner – er avhengige av å generere et visst overskudd, vil også dette stimulere til å gå i retning av korte, instrumentelle og (i beste fall) godt betalte oppdrag på bekostning av mer langsiktige, akademisk orienterte prosjekter. Mens universiteter og høyskoler tidligere finansierte det alt vesentlige av sin forskning gjennom basisbevilgningen, oppfordres de i økende grad til å skaffe ekstern finansiering. Dette har ført til økt konkurranse om midler fra Norges forskningsråd. Av Forskningsrådets orientering om omleggingen av systemet for timepriser på sin hjemmeside fremgår det at U&H-sektoren som hovedregel skal budsjettere med timesatser tilsvarende postdoktorstipend. Denne satsen vil ikke dekke U&H-sektorens egne utgifter med slike prosjekter, som dermed må delfinansieres av de statlige bevilgningene disse institusjonene i alle fall blir tilført. Samtidig vil den ikke på noen måte tilsvare instituttsektorens kostnader. Resultatet vil måtte bli at U&H-sektoren fortsatt får et betydelig konkurransefortrinn på instituttenes bekostning. Et mulig svar på dagens rammebetingelser er økt oppdragsorientering. Selv forskningsinstitutter som frem til i dag har kunnet opprettholde en sterk akademisk orientering, vil dermed nærme seg en portefølje som vi hittil har forbundet med konsulentbransjen. Suksess vil i økende grad avhenge av evne til å forholde seg til ulike oppdragsgiveres særskilte og ofte mer konkrete eller kortsiktige problemer enn forskning til vanlig bør beskjeftige seg med. Dette handlingsalternativet er imidlertid ikke uten risiko. Hvis forskningsinstituttene etter hvert blir til forveksling lik konsulentbransjen, vil det være vanskelig å legitimere særbehandling i form av grunnbevilgning, en ordning som jo nettopp skulle gjøre det mulig å opprettholde en forskningsrettet profil og tilstrekkelig uavhengighet fra oppdragsgiverne. Et annet mulig svar er at instituttene inngår i allianser med institusjoner i U&H-sektoren. Flere selvstendige institutter har allerede søkt inn i randsonen til et universitet eller en høyskole. Slike konstruksjoner kan bidra til lavere utgifter til infrastruktur og administrasjon. På sitt beste – og viktigere – vil de kunne føre til faglig samarbeid og synergi mellom de tilknyttede forskningsmiljøene. Usikkerheten er særlig knyttet til dagens insentiver overfor U&H-sektoren i retning av økt vekt på ekstern finansiering: Slik kritikk som har vært fremført i Forskerforum mot blant andre Universitetet i Bergen for bruk av midlertidig tilsatte som utfører forskning på eksterne midler, kan møtes med at universiteter og høyskoler øker antallet fast ansatte forskere som lønnes ved hjelp av eksternt finansierte prosjekter. På denne måten vil et randsoneinstitutt kunne få økt konkurranse også fra sin egen vertsinstitusjon. Et tredje svar er å gjøre som AFI og NOVA: Å forsøke å bli en del av en høyskole eller et universitet. Men hvis myndighetene ønsker en slik utvikling, må de nok forlate sitt ideal om frivillighet og fravær av eksplisitt politikk. De vil samtidig måtte akseptere at den livgivende konkurransen mellom ulike forskningsmiljøer og tenkemåter som dagens system legger til rette for, vil bli redusert. Til dette kommer at det er vanskelig å tenke seg mange universiteter og høyskoler som ser seg tjent med å ta opp i seg eksisterende forskningsinstitutter, og at den integreringen som eventuelt skal skje, foreløpig later til å være nokså uavklart. I tillegg er det viktig å være klar over at både AFI og NOVA er statlig eide institutter som i et rent juridisk perspektiv nokså friksjonsfritt kan innfusjoneres i statlige universiteter og høyskoler hvis staten vil. Fusjon mellom en statlig institusjon og private institutter organisert som stiftelser (slik som Institutt for samfunnsforskning) eller i annen form, reiser helt andre utfordringer. Vi nevner avslutningsvis at dagens konkurransevridning til fordel for U&H-sektoren (og for institutter med statlig eierskap) også gjør seg gjeldende i andre relasjoner. Mange private forskningsinstitutter har allerede blitt ilagt inntektsskatt med den begrunnelse at de konkurrerer på et marked. Instituttene er så vidt heterogene at dette kan tenkes å være riktig for noen av dem. Men dersom vedtakene om skattlegging av institutter med sterk akademisk orientert virksomhet og identitet blir opprettholdt, vil det bidra ytterligere til å gjøre fremtiden usikker og kanskje umulig i en situasjon der våre statlige konkurrenter ikke møtes med tilsvarende krav. Heller ikke det faktum at også pensjonsregimet er vesentlig mer kostbart og mindre forutberegnelig for private institutter enn for U&H og statlige institutter, er egnet til å stimulere optimismen.