Av Av Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo
Publisert 30. september 2014 kl. 08:19
Formidling er ikke lenger informasjons- og kunnskapsflyt i én retning, skriver Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo.
FORMIDLING: I Forskerforum 7/14 blir universitetsrektorene utfordret av Audun Farbrot. Han spør hva universitetene gjør for å intensivere forskningsformidlingen. Det er fint at Farbrot innleder til debatt på denne måten. Men hans innlegg virker overraskende tilbakeskuende når det gjelder status for formidling ved våre universiteter og hva som faktisk gjøres. Også hans definisjon av hva forskningsformidling er, trenger en oppdatering.
For våre universiteter og høgskoler formidler som aldri før. Jeg har ikke statistikk for sektoren som helhet, men tallene fra UiO viser at forskere ved min egen institusjon er på trykk mellom 50 og 60 ganger per dag. Mange av UiOs forskere har faste spalter i aviser med nasjonalt nedslagsfelt. Og mange av våre forskere er gjengangere i etermediene som etterspurte kommentatorer på en hel rekke fagfelt inklusive vitenskap, politikk og kultur.
I tillegg er våre universiteter vitale debattarenaer. Fagmiljøene ved Universitetet i Oslo er vertskap for et stort antall debatter hvert eneste semester, og vi arrangerer festivaler der vi inviterer til campus. Og så må vi ikke glemme våre muséer som viktige institusjoner for forskningsbasert formidling. Det er her Farbrots definisjon svikter: Han synes å ha en altfor snever definisjon av hva formidling er. Formidling strekker seg utover det trykte ord og utover alle de sjangerne Farbrot nevner. Ikke minst er gode debattarenaer en forutsetning for et levende demokrati og viktige elementer i universitetenes formidling.
Formidling er ikke lenger informasjons- og kunnskapsflyt i én retning – som Farbrots innlegg kan gi oss inntrykk av. Med det høye kunnskapsnivået i samfunnet er moderne formidling i økende grad en utveksling av kunnskap mellom forskjellige ekspertområder. Formidling mellom fagfeller skjer ikke lenger isolert fra formidling til samfunnet i stort. Jeg ser det i mitt eget fagområde: På vitenskapelige konferanser der det før kun var fagfeller, er det nå et betydelig innslag av de som skal bruke den nye kunnskapen som presenteres. Forskerne må alltid være forberedt på spørsmål fra journalister eller brukere når de legger fram sine nye funn eller tanker. Jeg tror de aller fleste av våre forskere aksepterer dette. Og setter pris på det.
At «mange forskere trives best i sine forskerhuler», slik Farbrot antyder, er nok en myte.
Den aller største utfordringen i dag er den utfordringen Farbrot lar være å nevne: Ulikhetene vi ser på det globale nivået når det gjelder tilgang på relevant kunnskap. Å få kunnskapen dit kunnskapen trengs, er ikke enkelt der utdanning står svakt og der ressurstilgangen er lav. Det er derfor det er så viktig å bidra med kompetanseoppbygging og open access. Det er derfor det er så viktig å utnytte de mulighetene de nye digitale teknologiene gir oss. Det er derfor jeg er så stolt av de miljøene hos oss som nå har utviklet et av de mest utbredte helseinformasjonssystemene i verden.
Farbrots innlegg adresserer altså bare en del av helhetsbildet.
Men la oss likevel se på de forslagene Farbrot kommer med. Disse er jo godt kjent fra før. Ikke minst dukker forslaget om økonomisk insentivering opp med jevne mellomrom. Ja, enkelte institusjoner har innført insentivering av formidlingsaktivitet, og har kanskje gode erfaringer med dette. På UiO har vi diskutert et slikt tiltak internt, men har besluttet oss for å avstå. Dette er fordi det er mange utfordringer av teknisk karakter og fordi det i mange fagmiljøer formidles nok. Men for meg er det viktigste argumentet at vi ikke kan holde oss med et universitet der alle våre samfunnsoppdrag er insentivbelagte. For det blir umulig å sette grensen. Hvis også formidling skal insentiveres (i tillegg til de aktivitetene som allerede er insentivbelagt gjennom resultatbasert omfordeling), vil neste spørsmål bli om man har god nok insentivering av innovasjon, av vårt samfunnskritiske oppdrag og av alle de andre oppgavene et universitet har. Å teppebombe et universitet med økonomiske insentiver vil redusere det mangfoldet et universitet er satt til å ivareta. Det vil gjøre det vanskelig for den enkelte forsker å utøve det selvstendige ansvar hun har til å løse det samlede samfunnsoppdraget på best mulig måte.
Det er som med formidling som med alt annet: Man må begynne tidlig for å bli god. Det er derfor viktig at formidling bygges inn i grunnutdanningen, i forskerutdanningen og i forskningslederkursene. Det er viktig at studentene tar initiativ, og at seniorforskere og veiledere er gode rollemodeller. Vi ser at våre egne studenter har stor interesse av vårt kurs i formidling og vitenskapsjournalistikk ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. Emnet HIS4050-Historieformidling ved Det humanistiske fakultet ble tildelt UiOs læringsmiljøpris i år. Og hvem kan være bedre rollemodeller enn professorene Ola Mestad og Dag Michalsen ved Det juridiske fakultet? Det var disse forskerne som fikk årets UiO-pris for formidling i anledning grunnlovsjubileet.
Formidling er så mangt, og ikke minst har vi et globalt ansvar. Mye av det som gjøres i våre fagmiljøer er kanskje ikke så synlig for omverdenen, og mye fanges ikke inn i utdaterte definisjoner om hva formidling er. Nylig var jeg på en fantastisk formidlingsbegivenhet i Universitetets Aula, i forbindelse med Kavliprisen. Snart skal jeg på Forsker Grand Prix. Og om noen få dager er jeg tilbake i Universitetets Aula for å kreere over hundre nye doktorer. Jeg skal si til dem hva jeg pleier å si ved slike anledninger: Intet doktorarbeid er ferdig før det er formidlet!
