Jeg er svært bekymret for rettssikkerheten til studenter som blir anklaget for fusk
LUKK
Annonse
Annonse

Fuskesaker:

Jeg er svært bekymret for rettssikkerheten til studenter som blir anklaget for fusk

Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo

Publisert 11. januar 2023

På systemnivå bør man undersøke hva som særmerker de institusjonene som har 3-4 ganger så mange fuskesaker som det som er vanlig.

Karl Øyvind Jordell har engasjert seg som forsvarer for en student som ble utestengt på grunn av fusk. Foto: privat

I nyttårshelgen har Khrono publisert en oversikt over juksesaker ved høyere utdanningsinstitusjoner. Man siterer innledningsvis prorektor Naustdal ved HVL:

«Det høye antallet juksesaker under pandemien handler ikke om uredelige studenter, men om systemet. De aller fleste ønsker ikke å jukse. Det å få en juksesak på seg er en stor påkjenning, og det å bli utestengt er en stor inngripen.»

Jeg er kommet på innsiden av en fuskesak etter at jeg oppdaget at en av tre anklager mot en sykepleiestudent ved Universitetet i Agder (UiA) var falsk; studenten hadde oppgitt korrekt kilde, nemlig læreboka, men dataprogrammet for å avsløre fusk sjekker ikke lærebøker, slik at man la til grunn at hun hadde stjålet fra en bacheloroppgave, som nok hadde basert seg på den samme læreboka!

Under pandemien var systemet strekt belastet, og kan ha gått på autopilot. Jeg er derfor svært bekymret for rettssikkerheten til studenter som blir anklaget for fusk. I den saken jeg kjenner, orket ikke studenten å gå til sak for å få en grundigere vurdering av den – den var blitt en for stor påkjenning. (Oppdagelsen av den falske anklagen kom etter at studenten hadde besluttet ikke å gå til sak.)

Det fremtrer som sterkt ønskelig at publikasjoner som Khrono og Forskerforum, og nasjonale organer som NSO og UHR, bidrar til større klarhet på feltet. På systemnivå bør man undersøke hva som særmerker saksbehandlingen ved de tre institusjonene som i følge Khronos oversikt har 3-4 ganger så mange fuskesaker som det som er vanlig. Det er vanskelig å legge til grunn at det store flertall av institusjoner ikke gjør et grundig nok arbeid med å avsløre fusk. Snarere frykter jeg for stor nidkjærhet hos et fåtall institusjoner.

Ut fra erfaringene med saken fra UiA er det etter min oppfatning en rekke aspekter som svekker studenters rettssikkerhet; noen av dem kan oppfattes som nidkjærhet:

A. Regelverk: Man har ulikt regelverk; noen institusjoner regner selvplagiering som fusk, andre sier at det kan være fusk. Hvorvidt selvplagiering overhodet skal regnes som fusk, har vært sterkt omstridt i Felles klagenemnd.

B. Er enhver uregelmessighet fusk? Noen regner enhver uregelmessighet i forhold til regelverket som fusk, også i saker hvor studenten har oppgitt korrekt kilde. Jeg vil anta at mange institusjoner bare regner som fusk det å stjele, altså referere andre uten å oppgi kilde.

C. Forsett. Man må gå bort fra å postulere forsett i de saker hvor studenten har oppgitt kilde – det er tilnærmelsesvis umulig å forstå at en student som har oppgitt kilde, med forsett skulle bryte regelverket på mer underordnede tekniske punkter.

D. Undervisning. Undervisning i kildebruk varierer sterkt, jfr følgende fra prorektor Naustdal: «Et av tiltakene vi har gjort er å innføre et felles oppstartsemne for alle nye gradsstudenter der en lærer hva det er å studere, det akademiske håndverket, referanseteknikk, hvordan en bruker forskning på en god måte og hvordan en henviser til kilder.»

E. Klare vedtak: Felles klagenemnd har en domstolliknende funksjon og må formulere en klar frifinnelse når det er aktuelt. I saken fra UiA hevdet man ved andre og siste gangs behandling at man ikke hadde vektlagt det anklagepunktet som var falskt. Men det er uklart hva det betyr – har man sett helt bort fra det, eller bare tillagt det mindre betydning?

F. God forvaltningsskikk: I saken fra Agder har UiA har ikke villet gå inn i den på nytt etter at det var påpekt feil, men i stedet pukket på at den var stadfestet av Felles klagenemnd. Dette fremtrer som brudd på god forvaltningsskikk, jfr følgende uttalelse fra prof Bernt på Khrono 21.7.22: «… hvis det kommer frem opplysninger om feil ved vedtaket eller grunnlaget for det som kan føre til at vedtaket er ugyldig, må [UiA] anses som etisk og tjenestemessig forpliktet til å gjøre Den nasjonale klagenemnd oppmerksom på dette. … Avgjørelsen om annullering og enda mer avgjørelse av lengden på bortvisningen må bygge på fullstendig og korrekt faktisk informasjon for å være gyldig.»

G. Streng straff – kostbare anførselstegn. Som en konkretisering av pkt B ovenfor må man vurdere forholdsmessigheten av straffene. I saken fra Agder ble studenten pådømt ett semesters utestengelse, som medfører brutto ca 300.000 kr i tapt inntekt over yrkes-løpet, for uregelmessigheter på en siste side i en tre siders besvarelse, hvor det ikke var satt inn anførselstegn på korrekt måte. Det er vanskelig å tenke seg at studenten har utelatt anførselstegnene med forsett, når kilden er oppgitt.

H. Grader av selvplagiering og forholdsmessighet. Selv om man legger til grunn at såkalt selvplagiering ikke skal være tillatt, må det kunnes skjelnes mellom ulike former for eller grader av slik gjenbruk av tekst. Hvis det er tale om store tekstbrokker, bør det kunne slås ned på. Men i saken fra Agder dreiet det seg om relativt triviell sykepleiekunnskap, nemlig en opplisting tiltak ved slagbehandling. Studenten hadde oppgitt eksterne kilder, men ikke at oppgitt en tidligere besvarelse der hun hadde tatt inn den samme lista. For forskere ville det fremtre som meget kuriøst om man skulle oppgi ett eller flere egne arbeider hvor man har referert det samme innholdet fra andre forfattere.