«Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at dette er antikk filosofi som selvhjelp.»
LUKK

«Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at dette er antikk filosofi som selvhjelp.»

Av Ida Jahr

Publisert 9. mai 2022 kl. 13:23

En bok som gir nytt liv til gamle uttrykk som «la ingen kalles lykkelig før han er død» og «én svale gjør ingen sommer.»

Én svale gjør ingen sommer, sier Hilde Vinje. Eller rettere sagt, det gjør Aristoteles. Hans påminnelse handler verken om svaler eller for den saks skyld om været, men om begrepet lykke, eller da det greske «eudaimonia». Vinje bruker denne boken til å forklare at dét ikke helt er oversettbart til vårt «lykke». Det er kanskje nærmere å leve godt.

Fakta
Hilde Vinje
Én svale gjør ingen sommer. Filosofi om lykke
Res Publica, 2022
101 sider
Veil. pris: kr 329

Aristoteles mente altså at én god dag i seg selv ikke gav lykke. Man kunne ikke kalle en mann lykkelig før man hadde litt mer informasjon om hvordan det var gått over tid. (Han brydde seg, som vi jo vet, ikke så mye om kvinner og deres eventuelle tilfredshet.) Dette er én av tre greske ideer om forholdet mellom eudaimonia og tid som Vinje vil forklare. Del to handler om at poeten Solon (ifølge den greske historikeren Herodot) mente at man ikke kunne kalle en mann lykkelig før han var død, altså før man visste hvordan det endte. Del tre handler om at Aristoteles også mente at hvorvidt man er (eller altså var) lykkelig, vel så godt kan vises etter at man er død som før man dør. Det har nemlig også noe å si hvordan barna dine gjør det.

Én virkelig god ting som Vinjes bok gjør, er å gi oss ny kontekst til disse (nå ganske tomme) uttrykkene «la ingen kalles lykkelig før han er død» og «én svale gjør ingen sommer.» Solons ord falt (ifølge Herodot) under et møte med Krøsus. Han advarte Krøsus mot å tenke at han var lykkelig bare fordi han hadde penger. Aristoteles’ uttrykk er selvfølgelig lengre enn den første halve setningen vi ofte gjengir. Hun vil også utlegge hva implikasjonene faktisk er. Solons ord betyr både at livet kan ta en tragisk vending, og at man kan blomstre sent. Aristoteles mener at det man driver med, må bety noe for en for at det skal være faktisk lykke. Og at det betyr noe hva etterkommerne dine gjør, og hvilken virkningshistorie du har i verden.

Denne boken er dels basert på Vinjes avhandling om nettopp eudaimonia og tid i Aristoteles. Der er kunnskapen sitt eget mål. En sakprosabok for et allment publikum, derimot, må rettferdiggjøre graving i gamle grekere. For at Vinje skal kunne argumentere for at eudaimonia er nært forbundet med passasje av tid, så er det dermed retorisk nødvendig for henne å basere det på premisset om at vi i vår tid tenker på lykken som flyktig. Og jeg er ikke sikker på om jeg kjøper det premisset, kanskje fordi det virker det heller ikke som om Vinje helt gjør. Når hun snakker om hvordan vi tenker om det å være lykkelig i dag, så bruker hun stadig formuleringer som «jeg tror de fleste» og «selv om det er varierende». Det er sympatisk å være presis om hva man vet og hva man tror, men for mange av disse etter hverandre gjør en tekst mindre overbevisende.

Kontrastene hun setter opp, er like fullt lærerike. Å forholde seg til lykke som en følelse er noe helt annet enn å tenke på et godt liv som formet av dygd, at «lykken er en virksomhet», og at den kan være formet av oppfatningene til et helt samfunn – det er ikke nødvendigvis du selv som bestemmer om du er lykkelig. Så som en eksegese av Solon og Aristoteles er dette en fin liten bok. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken om at dette er antikk filosofi som selvhjelp, men det var kanskje akkurat det som var meningen også den gang da? Nå er det vi som er Krøsus. Sånn sett så er dette en framifrå måte å kunne gjøre formidling av forskningen sin på. Samtidig er det en flyktig bok.

Les også: