Jeg liker å skrive

Av Hilde Larsen Damsgaard, dosent, Høgskolen i Sørøst-Norge

Publisert 8. februar 2018

Men jeg liker ikke å skrive med sjangerpolitiet på skulderen og bli tvunget inn i «riktige» akademiske skrivemåter, fremholder kronikkskribenten.

I reportasjen «Kom skrivelyst og treng deg på» tegnes det et bilde av forskeres erfaringer med og tanker om å skrive. Her fremkommer det blant annet at flere forskere opplever skrivingen som et nødvendig onde, at de liker å forske, men ikke å skrive.

Dette reagerer Dag Sjøberg på. I innlegget «Å forske er å skrive» skriver han at ulyst mot å skrive er det samme som ulyst mot å forske. Han understreker at skriving er en del av forskningen, at det er bekymringsfullt at forskere har motstand mot å skrive, og han hevder at det å streve med å skrive ofte henger sammen med at tankene er uklare.

Jeg synes dette bildet er for enkelt. Det kan tenkes at motvilje mot å skrive handler om mye annet enn at man ikke ser skriving som en integrert del av forskningen eller ikke har klare nok tanker. I denne kronikken ser jeg nærmere på mitt forhold til skriving og hva som påvirker min skriveglede.

– Jeg liker ikke at norsk som forskningsspråk stadig trumfes av engelskkortet, skriver Hilde Larsen Damsgaard.

Skrive for å forstå

Jeg liker å forske, å jobbe systematisk med å frembringe ny kunnskap. Jeg liker å analysere og finne mønstre, jeg liker å lete etter det som bryter med mønsteret. Jeg liker å tenke ut måter å formidle sentrale forskningsfunn på og se dem i sammenheng med allerede eksisterende kunnskap. Jeg liker å være kreativ og bruke denne kreativiteten når jeg formidler forskningsresultater, og anser også denne formen for formidling som skrivekunst. Jeg liker å skrive slik at det jeg har funnet ut, kan bli tilgjengelig for flere enn noen ytterst få lesere som fra før har mye kunnskap om akkurat det jeg skriver om.

Jeg liker å skrive for å forstå, når jeg har forstått og for å bli forstått, for å skape eller delta i debatt, for å oppnå og formidle innsikt, for å utvikle meg faglig, for å formidle noe jeg har funnet ut eller har på hjertet. Jeg liker at andre leser det jeg skriver og kommer med konstruktive innspill som gjør at resultatet blir bedre. Jeg liker å skape tekst og ser dette som sentralt også når forskning skal formidles. Det betyr at jeg liker å bruke tid på å bygge opp og binde sammen en tekst, skrive med en målgruppe for øye og ta i bruk språklige virkemidler som gjør teksten bedre og mer leservennlig. Jeg er altså ikke bare opptatt av hva som formidles av forskningsresultater, men også hvordan de formidles.

Artikkelens begrensninger

Jeg liker derimot ikke å skrive med sjangerpolitiet på skulderen og bli tvunget inn i skrivemåter som betraktes som «riktige» innenfor en akademisk verden eller et felt. Jeg liker ikke det som kan fremstå som et ugjennomtrengelig og lite tilgjengelig språk og en slags forventing om at noe må være vanskelig å forstå for å holde høyt nok nivå. Eller sagt på en annen måte: at forholdsvis lett tilgjengelig formidling blir ansett som for lite akademisk. Det er også problematisk at det har utviklet seg en idé om at det som gjelder, er å skrive på engelsk, uavhengig av hva man skriver om, og hvem man skriver til. Det råder i økende grad en forestilling om at vitenskapelige artikler egentlig ikke er å betrakte som seriøse nok hvis de skrives på norsk. Og at man selv ikke er ambisiøs nok hvis man velger å rette seg mot et norsk publikum.

Jeg liker ikke at norsk som forskningsspråk stadig trumfes av engelskkortet. Jeg synes også det er problematisk at vi i liten grad diskuterer de utfordringene som er knyttet til at den vitenskapelige artikkelen gjennomgående er den foretrukne formidlingskanalen for forskning. Sjelden rettes søkelyset mot denne sjangerens begrensninger, mot strømlinjeformingen den innebærer og mot konflikten som lett kan oppstå når en sjanger med strenge form- og innholdskrav også skal benyttes som mal for å formidle kvalitative data. Jeg synes det er problematisk at vi i liten grad diskuterer at slike artikler leses av få, at de sjelden byr på skjellsettende leseopplevelser og at mange av artiklene er så riktige, men likevel så kjedelige. Og ikke minst at vi til tross for dette fortsetter å skrive på samme måte.

Enighet er ikke kvalitet

Fagfellevurderingene kan også skape motstand mot å skrive. Det er problematisk når man får fagfellevurderinger som egentlig ikke handler om kvaliteten på den artikkelen eller det manuskriptet som vurderes, men snarere om fagfellens subjektive preferanser.

Jeg liker ikke når konklusjonen til en fagfellevurderer kort oppsummert kan se ut til å være: «Denne artikkelen er ikke god nok. Skriv en annen artikkel. Gjerne en som henviser til mitt arbeid eller som har et innhold jeg er enig i.» Jeg liker ikke når kvalitet forveksles med enighet eller synsing i det viktige arbeidet med å vurdere fagfellers forskning. Og jeg tror at vitenskapelig skriving preges negativt av at det iblant på lite saklig grunnlag «felles dom» over et arbeid, og av at det er vanskelig å forstå den tilbakemeldingen man får, fordi den i liten grad konkretiseres eller begrunnes.

Skriving som tilpasning

Jeg tror også at forholdet til skriving preges av at det i en hektisk hverdag innenfor en akademisk verden er lite tid å tenke, til å tenke en gang til, til å jobbe systematisk med å skaffe seg ny kunnskap og finne egnede måter å formidle den på. Ofte er tiden til å skape tekst for knapp, det blir om å gjøre å produsere fort og mye.

Det er problematisk at forskningsformidling så ofte handler om effektivitet, telling, publiseringspoeng og lett blir et spørsmål om hva som er en smart publiseringskanal ut fra tellekantsystemets krav, og ikke nødvendigvis handler om publikasjonens egenart eller feltets behov og interesser. Det er også problematisk når skriving blir redusert til primært å handle om å beherske en bestemt skriveteknikk, om å knekke artikkelkoden og tilpasse seg det aktuelle tidsskriftet. Og det er problematisk når det ikke lenger er lurt å skrive lærebøker fordi denne sjangeren ikke premieres i tellekantsystemet.

Jeg liker ikke at dette systemet i økende grad avgjør hva, hvor og hvordan man skriver, og at ens «egen penn» så lett underordnes i publiseringstellingen, eller at bevisste grep knyttet til tekstskaping kan oppfattes som lite saklige innenfor artikkelen som sjanger.

«Hvordan kan vi oppmuntre til å bruke «egen penn» i formidling av forskning innenfor tellekantsystemet?»

Den imaginære sprettballen

Et eksempel kan illustrere dette. Jeg skrev for en tid tilbake sammen med en tidligere masterstudent en forskningsartikkel om evnerike elevers opplevelse av sin skolegang. I det intervjumaterialet vi analyserte, snakket informantene mye om det å kjede seg. En av dem fortalte om det han kalte en imaginær sprettball. Det var en ball han så for seg at han spratt frem og tilbake mellom veggene i klasserommet. Mye av tiden handlet om å følge denne tenkte ballens bevegelser med hodet. Rett og slett fordi han kjedet seg så. Da vi skrev om dette funnet, valgte vi, for å skape liv i artikkelen og gjøre teksten mer spennende, å kalle kategorien Den imaginære sprettballen. Under kategorinavnet fremgikk det raskt hva dette handlet om, og at det å kjede seg var et gjennomgående funn. Den ene av fagfellene var kritisk til dette grepet, mente at det passet bedre til sjangeren forskningsartikkel og at det var sakligere å benytte kategorinavnet Å kjede seg eller Kjedsomhet.

Vi valgte å beholde metaforen som kategorinavn, men det skapte noen refleksjoner. Det kan være at vårt kategorinavn fanget oppmerksomheten, gjorde innholdet lettere å huske, at det bidro til å skape en tekst som kommuniserer med dem som var målgruppe for artikkelen. Men i en forskningsartikkel hadde det kanskje vært lurere og mer konvensjonelt å unngå metaforen, holde seg til veletablerte uttrykksmåter og velge det nøkterne kategorinavnet Kjedsomhet. Kanskje ville det blitt oppfattet som sakligere og derfor «riktigere» som forskningsformidling. Men jeg tror teksten ville blitt fattigere av det.

Hvordan unngå strømlinjeforming?

Selvfølgelig er skriving en helt sentral del av forskningen. Når noen omtaler skriving som en negativ plikt, som noe ulystbetont, er ikke det, slik Sjøberg antyder, det samme som at de ikke skjønner at forskning skal og må formidles. Kan hende handler en motstand mot å skrive nettopp om standardiserte formkrav, forventning og kamp om produksjon i bestemte publiseringskanaler, et mer eller mindre tydelig sjangerpoliti og et strev for å komme gjennom nåløyet.

I denne sammenhengen er det flere spørsmål å diskutere. Hvordan kan vi unngå en slags strømlinjeforming som kan hemme skriveutfoldelsen og gir nokså like og kanskje også nokså kjedelige vitenskapelige artikler? Hvordan kan vi oppmuntre til å bruke «egen penn» i formidlingen av forskning innenfor tellekantsystemet? Hvordan utvikler vi en vitenskapelig formidling som appellerer til leseren også fordi det som skrives, har god tekstkvalitet? Og sist, men ikke minst, hvordan kan vi skape gode vilkår for skrivekunsten og skrivegleden når forskning skal formidles?

  • Les mer: