Av Bår Stenvik. Foto Erik Norrud
Publisert 24. juni 2024
Påvirkningsekspert Eskil Grendahl Sivertsen i samtale med Bår Stenvik
Før Eskil Grendahl Sivertsen endte i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), var han elleve år i Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet før han en periode jobbet såkalt «skarpt» med psykologiske operasjoner i militæret – altså et arbeidsområde som ifølge NATO omfatter «planlagte aktiviteter som bruker kommunikasjonsmetoder og andre midler rettet mot godkjente publikum med mål om å påvirke oppfatninger, holdninger og atferd, med innflytelse på oppnåelse av politiske og militære mål». I den tiden vokste fornemmelsen av at samfunnet trengte mer kunnskap om hvordan sosiale medier har endret moderne krigføring, forteller han.
Født i 1976, spesialrådgiver i Forsvarets forskningsinstitutt, tilknyttet C-SPI-prosjektet (Cyber-Social Propaganda & Influence). Bachelorgrad i Corporate Communications fra Queen Margaret University i Edinburgh og en mastergrad i Strategic Communications fra Ithaca College og Cornell University i New York. Dessuten Forsvarets befalsskole og militære kurs i blant annet informasjonsoperasjoner (InfoOps) og psykologiske operasjoner (PSYOPS). Han mottok nylig FFIs egen formidlingspris for arbeidet sitt.
– Krig handler om å påtvinge din vilje på andre, og vi er vant til å tenke at det skjer med kuler og krutt. Men i dag foregår maktkampen i stadig større grad med det vi kaller «sammensatte virkemidler», inkludert påvirkning på nett og sosiale medier. Både stater og grupper sprer propaganda på nett for å skape tvil og forsterke konflikter. Nettet er ikke et sted langt unna hvor vi kan sende soldater, det er en kamparena hvor vi alle er deltakere, enten vi vil eller ikke. Det skjer på måter som er vanskelige å oppfatte med det blotte øye, og som kan få stor effekt.
– Hva tenker du din rolle er i dette?
– Det høres ut som en floskel, men jeg har et ønske om å styrke og utvikle samfunnet og sørge for at vi verner om det som det er verdt å verne om, demokratiet og norsk sikkerhet. Jeg tror at jeg sitter i en god posisjon i FFI til å kunne påvirke beslutningstakere både i Forsvaret og i myndighetsapparatet og bidra til å styrke deres situasjonsforståelse og trusselforståelse.
– Får du det til?
– Om jeg har klart å skape noen effekt, får andre vurdere, men jeg har i de siste to årene i alle fall fartet rundt og holdt over 200 foredrag, jeg snakker masse med mediene, og jeg håper jeg har gitt et lite bidrag til fagkunnskap i debatten.
– Er det stor forskjell på å formidle til politikere, presse og det allmenne publikum?
– Egentlig ikke. Det er forskjell på hvilke spørsmål de stiller, men det jeg snakker om, er såpass ukjent at folk stiller ganske likt. Folk er folk, uavhengig av hvilken bakgrunn, utdannelse og yrke man har, og vi er glad i historier. Jeg har vært på så mange kjedelige foredrag med masse tekst på powerpointene, så jeg prøver heller å gjøre «show, don’t tell».
– Hvordan da, for eksempel?
– Når jeg skal beskrive russiske påvirkningsoperasjoner, kunne jeg gjort det ut ifra et akademisk, analytisk perspektiv. Men det jeg heller gjør, er å vise screenshots, bilder, film og lyd. Og å fortelle en fortelling: «Sommeren 2022 var vi fire måneder inn i en fullskala invasjon i Ukraina, og Tyskland skulle gjøre seg uavhengig av russisk gass. Det skapte reell bekymring og frykt i det tyske samfunnet for både økonomi og sikkerhet. Da gjorde Russland dette:»Så viser jeg hvordan de klonet 60 kjente nettaviser, og så viser jeg: «Her er en av de falske artiklene som fortalte at det kommer til å gå til helvete hvis vi gjør oss uavhengige av russisk gass. Og så ble dette spredd med falske profiler på Facebook og Twitter. Det så sånn ut.»Så viser jeg helt konkret hvordan de infiltrerte den offentlige debatten med falske profiler – sånn ser de ut. Jeg tror veldig på at når vi har sett det, kan vi kjenne det igjen. Da har publikum noen knagger å henge det på, og så kan jeg si litt mer om modeller for å forklare påvirkningsoperasjonene.
– «Påvirkning» høres ekstremt bredt ut: Jeg så et av scenarioene dine, som handler om at «Land X» stiller opp med teknologi og midler til næringslivet i en norsk vestlandskommune. Men om du bytter ut den norske kommunen med et land i Afrika, så kan jo «Land X» like gjerne være Norge, som bruker bistand for å bygge omdømme og få innflytelse?
– Ja, og det er et kjempeviktig poeng: Påvirkning er en naturlig del av internasjonalt samkvem. Stater prøver å påvirke hverandre hele tida gjennom diplomati, presse og andre metoder. Det er noe annet enn det jeg kaller illegitime metoder, som falske profiler og spredning av løgner. Scenarioet du snakket om, er et eksempel på det, hvor «Land X» – vi så for oss for eksempel Kina – gjør en del grep som i seg selv er tilforlatelige, men så bruker de sosiale medier for å forsterke en konflikt mellom sentrale og lokale myndigheter.
– Så det er ikke påvirkning i seg selv, men midlene, som avgjør?
– Å påvirke folk er noe vi alle gjør. Det er en del av demokratiet. Politiske partier prøver å påvirke oss til å stemme på dem.
– Og du sa i stad selv at du liker jobben din fordi du kan påvirke?
– Nettopp. Det er en helt naturlig del av samfunnet, av demokratiet. Det vi er opptatt av, er det som kan få betydning for norsk sikkerhet, norske interesser og demokratiet. Da er det en viktig distinksjon at vi ser på utenlandske aktører, og ikke på hva nordmenn driver med. Den utenlandske manipulasjonen trenger heller ikke nødvendigvis å være ulovlig, men det kan likevel ligge en planmessig kynisme bak
– En politisk plan, eller kan det være noe annet?
– Det er ofte en miks av forskjellige motivasjoner. Gaza er et eksempel: Der har du israelske myndigheter og Hamas, som på hver sin side produserer og deler innhold som skal styrke egen legitimitet og delegitimere den andre parten. Så har du støttespillere og sympatisører på hver side, i hele verden – alt fra organisasjoner til vanlige folk – som også produserer og deler. Dessuten ser andre stater dette som en anledning til å oppnå noen strategiske mål som egentlig ikke har noe med krigen i Gaza å gjøre. Russland ser en anledning til å undergrave Ukraina enda mer, og sprer falske nyhetssaker med tilsynelatende troverdige bevis på at Ukraina har tatt vestlige våpen som vi har gitt dem, og solgt dem videre til Hamas. Kina og Iran ser en anledning til å undergrave USA og legge all skylden på dem. Og så – utenpå der igjen – har du kommersielle aktører.
– Altså de som bare ser en mulighet til å tjene penger på økt konflikt?
– Ja, og det er en kjempesvær økonomi. Der har du mange kommersielt motiverte aktører som har bygd opp svære nettverk av falske nettaviser eller har kontoer og profiler på TikTok eller YouTube. De trenger følgere, eller besøk på siden. Hele hensikten er å trekke masse folk inn, kjøre Google-annonsering og tjene penger på det.
Sosiale medier og alt annet av «gratis» innhold på nett er stort sett finansiert av annonser, og dette markedet er fullstendig dominert av Googles automatiske system. Den som klarer å opprette en SoMe-kanal eller en hvilken som helst nettside med annonser og trekke mange besøk til nettsiden gjennom linker eller emneord folk søker etter, vil kunne tjene mye på slike automatiserte annonsevisninger.
– Og da er sjokkerende Gaza-stoff rett og slett godt «innhold»?
– Ja, de bruker det innholdet som engasjerer folk mest, uavhengig av hva som er sant og ikke. Sånt som kan gjøre deg skikkelig forbanna, eller få deg til å tenke at «her må jeg gå inn og lese», eller «jeg må følge denne personen». Noen av disse profilene er så bra at det er veldig vanskelig å avsløre dem med det blotte øye. Hvis du skal prøve å finne ut hva som egentlig skjer i Gaza, og bruker X som en kilde til det, så ser du et stort kaos av falske og ekte profiler og manipulasjon fra mange forskjellige aktører som har mange forskjellige motivasjoner. Det som ser ut som en samtale mellom folk, er i realiteten noen ganger bare boter som snakker sammen og deler ting.
Boter er falske brukere på sosiale medier som i realiteten er styrt av dataprogrammer satt til å interagere og framstå som om det er ekte mennesker bak.
– Nettet er ikke et sted langt unna som vi kan sende soldater til, men en kamparena hvor vi alle er deltakere, enten vi vil eller ikke.
– Har det også noe med selve plattformen å gjøre?
– Ja, og det er et stort problem. Vi må ha en åpen, fri, kritisk offentlig samtale for å være et sterkt demokrati. Men den samtalen foregår i dag i digitale rom som ikke er underlagt demokratisk kontroll, men eies av noen få tech-selskaper. Selskapene manipulerer rommene med algoritmer vi ikke har innsyn i, for å forsterke og undertrykke stemmer. I tillegg er de ganske lette å utnytte for aktører som ønsker å manipulere samtalen.
– Hva med den mer subtile påvirkningen av offentligheten, som er vanskeligere å oppfatte enn falske nyheter, men har like mye med vinkling og utvalg å gjøre? Jeg så nylig et innlegg fra professor emeritus Sigurd Allern, som mener mange norske medier kritikkløst bruker analyser fra den amerikanske tenketanken Institute for the Study of War, som har sterke koblinger til amerikansk våpenindustri.
– Den påstanden har jeg ikke satt meg inn i, så det kan jeg ikke si noe om. Men når det gjelder utvalg og vinkling av fakta, har jeg et annet eksempel: Ett av Putins rasjonaler for at de ruster opp og mener at de er i krig mot Vesten, er jo at Nato har ekspandert østover, på tross av at det ble lovet det motsatte. Og så kan vi si at OK, ja, Nato har ekspandert østover. Det er ikke feil, det. Men det er jo fordi stater som tidligere lå under Sovjetunionen, så fort de fikk muligheten, søkte seg inn i Nato for å beskytte seg mot Russland.
– Så poenget er at samme sett av fakta kan framstilles som to ulike historier?
– Det gir ulik valør: At Nato har ekspandert utover, kan lettere selges som en aggressiv handling.
– Man skulle tro de som studerer historiefortelling og narrativ, har store muligheter i en sånn tid.
– Ja, det har jo blitt en egen kamp: Minnepolitikk og historieomskriving er en sentral del av Putins propaganda.
– Er du noen ganger redd for at du skal bidra til å hausse opp for eksempel russisk påvirkning, sånn at du selv er med på å undergrave tilliten og skape en følelse av at «alt er bare propaganda uansett?»
– Ja, det er jeg. Det er en balanse mellom å formidle kunnskap og å skape paranoia. Forskning viser at kunnskap bygger motstandsdyktighet. Men noe forskning fra USA peker også på at den store oppmerksomheten som har vært der på russisk innblanding, kanskje har vært mer skadelig for demokratiet der i form av det narrativet det har skapt.
Vi er alle forutinntatt på alle mulige måter, og vi er ganske blinde for vår egen forutinntatthet.
– Russland-forskeren Julie Wilhelmsens analyser tidlig etter fullskala-invasjonen i Ukraina vinteren 2022 skapte jo reaksjoner som at hun nærmest var en Putin-medløper, til tross for at hun er persona non grata i Russland?
– Ja, men jeg tror det er sentralt å skille mellom ytre påvirkning fra aktører utenfor Norge som ikke vil oss godt, og nordmenns egen aktivitet. Vi har nok av utfordringer å ta tak i Norge som vi har laget og skapt selv. Plutselig opplever man at ytringsrommet blir innskrenket av for eksempel woke-bølgen som kom hit: Unge politikere utsettes for hatprat, så de slutter i politikken. Men hva nordmenn sier på sosiale medier, er ikke noe vi i FFI skal blande oss inn i.
– Noen følte vel at det var det dere gjorde med scenario-rapporten der EØS-motstand ble pekt ut som noe russerne kunne tenke seg å «forsterke»?
– I den rapporten hadde vi et scenario der premisset var at Russland ønsket å svekke Norges forhold til det europeiske fellesskapet, og dessuten at russerne tenkte at det målet ville oppnås hvis de klarte å få Norge til å melde seg ut av EØS. Da det ble snakk om rapporten i media, følte mange EØS-motstandere seg stemplet og mistenkeliggjort, og mobiliserte kraftig. I ettertid endret vi tre ord i den rapporten, for å være ekstra tydelige på at det ikke er FFI som mener at Norges tilknytning til europeisk fellesskap vil svekkes av utmelding av EØS.
– Hva lærte du av den saken?
– For det første vil jeg si at da kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik anklaget oss for å pakke inn politiske synspunkt i forskning, mener jeg det var en antidemokratisk impuls. Han nektet å publisere en uavhengig rapport på departementets hjemmesider fordi han ikke likte innholdet. Det kan undergrave tilliten til uavhengig forskning. Når det gjelder temaet, demonstrerte debatten ironisk nok vårt poeng: Hvis du klarer å treffe en nerve i det norske samfunnet med en sak som engasjerer mange nok, kan du skape en heftig krangel og forsterke motpoler.
– Hva synes du er et underkommunisert problem med påvirkning i dag?
– Tilnærmingen vår til desinformasjon har generelt en overdreven tro på menneskets rasjonalitet. Faktakunnskap og digital kompetanse er ikke nok. Vi må forstå de psykologiske driverne og våre egne kognitive sårbarheter. Vi tror at vi er hundre prosent påskrudd når vi er på sosiale medier, at vi vurderer og analyserer alt vi ser – og hvis vi blir i tvil om noe, så skal vi drive faktasjekk og kildekritikk. Men vi er mye mer følelsesstyrt. Vi faller også ofte i bekreftelsesfeller, fordi vi har et iboende ønske om å få bekreftet at det vi tror er sant, er sant. Du må være veldig bevisst på dine egne kognitive svakheter for å klare det.
– Så det holder ikke bare å være kritisk, du må også være selvkritisk.
– Nettopp. Dessuten – når du bruker timevis hver dag på sosiale medier, vil algoritmen dra deg i en viss retning basert på det du allerede er opptatt av. Slik lavintensiv påvirkning over tid går under radaren for de tradisjonelle rådene om kildekritikk og faktasjekking.
– Altså at sakene ikke trenger å være falske, men at utvalget gir et skjevt bilde?
– Ja, hvis du for eksempel bor i distriktet og har et inntrykk av at Oslo er livsfarlig – «der er det knivstikkinger hver eneste dag», og du ser noe på sosiale medier som bekrefter det synet, så er det større sjanse for at du da tenker: «Ja, visst pokker, akkurat det jeg sa.» Og så deler du det: «Se her!»
– Og motsatt hvis jeg sitter på Frogner og har en oppfatning om at bygda er full av bakstreverske og forutinntatte folk?
– Ja, akkurat det samme. Vi er alle forutinntatt på alle mulige måter, og vi er ganske blinde for vår egen forutinntatthet.
Les også:
