Publisert 24. februar 2022
– Jeg var ikke strategisk i det hele tatt. Jeg burde sikkert brukt tiden på å skrive vitenskapelige artikler, men jeg fungerer ikke sånn.
I 2018 var Anne Tjønndal ved Nord universitet stipendiat. Det var også året hun utga sin første lærebok i statistisk metode.
– Som ung, midlertidig ansatt, med ambisjoner om en forskerkarriere, så er det ikke lurt å bruke tiden på å skrive en lærebok.
Men doktorgraden ble levert i tide, og siden har hun fått fast jobb som førsteamanuensis. Det har gjort rommet for å skrive lærebøker større: I fjor utga hun en bok om digitale forskningsmetoder, sammen med en kollega. Nå ferdigstiller hun sin tredje bok, om idrettsteknologi, som er ventet i høst.
Det som oppmuntrer Tjønndal til å fortsette med lærebokskriving, er e-poster fra studenter som forteller hvordan bøkene har vært til hjelp på bacheloroppgaven eller bidratt på masteroppgaven. Eller når studenter fra uventede studieretninger sier at de har hatt nytte av bøkene.
– Jeg er veldig drevet av studentene mine. Det er den eneste grunnen til at jeg skriver lærebøker.
Men særlig økonomisk eller karrieremessig lukrativt er det ikke:
– I fjor fikk jeg rett over 1000 kroner i royalties.
– Det er kanskje ikke heller ikke så strategisk å bruke tiden på lærebøker hvis man har professorplaner. Hvordan ser du på et mulig framtidig opprykk?
– Jeg kommer til å søke når de som er eldre og klokere enn meg, og som har gått stien før meg, sier at det er på tide å søke. Inntil da skal jeg har det artig på jobb. Det kommer når det kommer.
Felles for bøkene er at de springer ut av erfaringer hun har gjort som underviser. Kurs skal følge trender i forskningen og samfunnet, og undervisningsoppleggene må stadig fornyes. Som emneansvarlig har hun flere ganger latt seg irritere over mangelfulle pensumbidrag på norsk. Dette gjelder særlig på bachelornivå, sier hun.
– Studentene er frustrerte, og jeg er frustrert. Det er en salig miks av kompendier, der artiklene er gode enkeltbidrag, men de er ikke ment å fungere som én sammenhengende pedagogisk tekst, sier Tjønndal, som mener det er en fordel med en helthetlig pensumtekst med samme skrivestil og fortellerstemme.
– De siste årene har digitale forskningsmetoder tatt mer plass. Da blir det en utfordring at det ikke finnes norsk pensumlitteratur på emnet, sier Tjønndal, som underviser i samfunnsvitenskapelige forskningsmetoder.
Første gangen hadde hun manuset klart da hun kontaktet forlaget. Selv om det gikk bra – boka ble utgitt – ville hun ikke gjort det samme igjen. Hun mener det var å starte i feil ende:
– Det er veldig dumt å bruke mye tid på noe ingen vil publisere. Start heller med en skisse eller et prøvekapittel.
De to andre gangene har hun fått stipend fra forlagene. Hun råder yngre lærebokdebutanter til å gjøre det samme.
– Det gir et tydelig signal om at noen har tro på ideen din. For meg har stipendene vært en selvtillitsboost. At det faktisk er noen som mener at ideen din er god, og har tro på at du kan få det til, er for meg viktigere enn penger.
Les flere intervjuer med lærebokforfattere:
