Av Kjetil Vikene
Publisert 5. november 2018 kl. 14:21
For noen år siden gjorde en populærvitenskapelig fremstilling av menneskets historie rent bord på de internasjonale bestselgerlistene.
Boken Sapiens av den israelske historikeren Harari var et bredt anlagt og ambisiøst forsøk på en slags totalfortelling om menneskets utvikling, basert på nye innsikter i en rekke fagfelter fra molekylær biologi til geografi. 
Det er vanskelig å komme unna en sammenligning med denne boken når jeg leser Arten som forandret alt – en bok som er ganske nøyaktig halvparten så lang som førstnevnte. Stenøien og Andersen, henholdsvis professor i biologi og direktør ved NTNU Vitenskapsmuseet, har også skrevet en urovekkende fortelling om hvordan mennesket alltid har påvirket og ødelagt naturen rundt seg i stor skala, hvordan den «kognitive revolusjonen» og overgangen til jordbrukssamfunnet akselererte denne utviklingen, med tilhørende dystre framtidsutsikter. Arten skiller seg fra Sapiens ved at den er skrevet av to biologer og ikke historikere, og det gir et litt høyere detaljnivå i enkelte deler av teksten, og et litt smalere fokus på forholdet mellom genetikk, natur og kultur. Men i likhet med Hariris bok har den et totalperspektiv og sveiper gjennom sosiale mekanismer, fremmedfrykt, mytedanning, migrasjon, krig, religion, økologi og naturødeleggelse.
«Mennesket er det eneste dyret som forteller historier», åpner teksten med. Myten om Adam og Eva – felles for de tre store «jordbruksreligionene» – brukes for å få frem et retorisk poeng om at vår historie «mer enn noe annet har dreid seg om å legge villmarken under oss», muliggjort av et kunnskapssprang billedliggjort ved eplet fra kunnskapens tre. Åpningen halter (ble ikke mennesket i utgangspunktet skapt i Guds bilde nettopp for å råde over både dyr, hav og jord?), og det retoriske poenget er ikke innlysende, så forfatterne må raskt forklare hva de egentlig mener: Hva er det med menneskearten som forklarer dens suksess, totale dominans og evne til å ødelegge sitt eget livsmiljø? Introduksjonen demonstrerer deretter et engasjement som et øyeblikk får meg til å tro at boken er ment å være et brennende saksinnlegg på vegne av miljøet, et inntrykk som forsterkes av en blurb av Erik Solheim, leder av FNs miljøprogram, som lover en «selvransakelse utenom det vanlige» og kanskje «svar på hvordan vi kan redde oss selv». Det er mye klokt å lese i boken, og den er god når den går detaljert til verks. Men som historiefortelling er den betraktelig svakere enn Sapiens. Mens Harari klarer å binde sammen en rekke fenomener og fakta til én – om enn ofte spekulativ – sammenhengende og levende historie, preges Arten som forandret alt av en litt tørrere fakta-stil, der ulike tekst-stykker blir stående litt alene. Dessuten er det et balanseproblem i boken, et misforhold mellom den svært alarmistiske stilen i bokens åpning, og det litt pludrende svaret i bokens avslutning, som i all hovedsak går ut på at vi «alle er i samme båt». Med en slags forsiktig optimisme på vegne av menneskene, der nettopp de evnene som så langt har vist seg å være ganske destruktive – vår evne til samarbeid og teknologiske kvantesprang – har i seg muligheten til vår frelse. I så måte er den nye FN-rapporten, som drøfter hva vi må gjøre for å redde oss selv, kanskje en naturlig oppfølger til denne boken.
