Gjesteskribenten:

Kartlegging på avveier

Av John Peter Collett, professor i historie ved Universitetet i Oslo

Publisert 19. mars 2020

Arbeidsmiljøundersøkelsen passer kanskje en gammeldags regnskapsavdeling, men ikke for arbeidsfellesskapet ved universiteter og høyskoler, skriver Collett.

«Jeg synes at målene for mitt arbeid er diffuse og uklare.» «Jeg føler meg sikker på hva som er mine ansvarsområder.» Jeg skal erklære meg enig eller uenig i disse utsagnene – og mange, mange flere – på en skala fra «svært enig» til «svært uenig».

Mange vil kjenne seg igjen i de arbeidsmiljøundersøkelsene som ansatte ved universiteter og høyskoler regelmessig blir bedt om å delta i. Hva skal jeg svare? Min viktigste oppgave som universitetsansatt er å drive forskning i temaer som ofte er både diffuse og uklare. Håpet er å gjøre dem mindre av begge deler, kanskje ved å skrive en bok. Før boken er skrevet, er det både diffust og uklart hva som kommer til å stå i den. Så jeg krysser av for «svært enig».

Føler jeg meg sikker på hva som er mitt ansvarsområde? Jeg må krysse av for «sterkt uenig». Ingen vet hva forskningsprosessen kommer til å føre meg inn i. Mitt ansvarsområde er umulig å avgrense.

Og slik fortsetter det med mange titalls spørsmål. Noen er umulige å besvare. Andre fremstår som komplett meningsløse for den type arbeid som faktisk utføres av den vitenskapelige staben ved et universitet.

Selv om jeg nok kan krysse av ett eller annet svaralternativ, blir det et mysterium for meg hva jeg så bidrar til. Spørsmålene er tydeligvis formulert av personer som har et helt annet bilde foran seg av hva arbeidsoppgavene går ut på, og hvordan arbeidsfellesskapet fungerer, enn det som er min virkelighet rundt meg. Hva vil mine svar egentlig bety når de skal oversettes til spørsmålsstillernes virtuelle virkelighet? Undersøkelsen vil være viktig for «utvikling av arbeidsmiljøet ved din enhet», får vi beskjed om.

Er jeg nå i ferd med å identifisere forskningsprosessenes grunnleggende – og nødvendige – usikkerhet om mål og metoder som et «arbeidsmiljøproblem» ved Universitetet i Oslo, som det må settes inn «tiltak» for å redusere?

Hva er det «ideelle arbeidsmiljø» som kan leses ut av undersøkelsens spørsmål, og som spørsmålsstillerne har sett for seg at vi skal måles mot? For det første: Lederen bestemmer hva du skal gjøre. Lederen er i grunnen det viktigste ved «din enhet». Kolleger er også viktige, men mest hvis de oppfører seg stygt og blander seg opp i det som er mitt ansvar. Til gjengjeld vil jeg kunne krysse stolt av at «Jeg hjelper kolleger med oppgaver som egentlig er deres eget ansvar». Og langt fra selvsagt er det at «Hos oss deler vi tanker og ideer med hverandre». Jeg tror at mange med meg vil mene at dette er forskningens egentlige formål. Og siden vi bruker mye av tiden på å undervise og veilede studenter, er deling av tanker og ideer faktisk jobben vår. Men studenter får ikke plass i det arbeidsfellesskapet som her tegnes opp.

I stedet konfronteres vi med et bilde av en arbeidsplass hvor vi sitter på våre kontorer (eller helst i kontorlandskap) og gjør de tingene vi har fått beskjed om av vår leder, som definerer vårt ansvarsområde og evaluerer det vi leverer til ham eller henne. Gjør lederen det ikke, er det en dårlig leder. Og gjør vi ikke som lederen sier, er vi dårlige ansatte.

Det er mulig det finnes slike arbeidsplasser. Det er mulig at det finnes deler av universitetet som dette kan være en meningsfylt beskrivelse av. Men mest av alt ligner det på en svært gammeldags regnskapsavdeling. Sjefen fordeler rutiniserte arbeidsoppgaver mellom de ansatte og nikker bekreftende når rapporten leveres ved arbeidsdagens slutt. Dag etter dag. Det underforståtte mål er at den ene dagen skal være mest mulig lik den andre.

En ting er i alle fall sikkert: Organiserer vi arbeidsfellesskapet ved universiteter og høyskoler på denne måten, skal det mirakler til for at dette skal gi god forskning og undervisning.