Av Ida Jahr
Publisert 29. november 2022 kl. 14:39
De siste ukene har TV-bildene av Kinas tidligere president Hu Jintao som blir ført ut av Kinas partikongress mot sin vilje, fått en del oppmerksomhet i våre hjemlige medier. På bildene ser vi ham snakke til Xi Jinping mens han blir ført bort, og vi ser at Xi svarer, men vi må gjette oss til hva de begge sier.
Denne publikumsopplevelsen, rollen som observatør som må gjette seg til hva som blir sagt, er på mange måter en analogi for det arbeidet som Marte Kjær Galtung og Stig Stenslie, begge ansatt ved Etterretningsskolen, har måttet gjøre i sin nye bok Xi Jinpings Kina. Boken er et forsøk på å beskrive både Xi Jinpings og Kinas politiske utvikling, men dette er et arbeid som krever en del tolkning. Ikke bare er Kinas styrende makter lite meddelsomme om hva som foregår i interne diskusjoner dem imellom, men hvis vi skal tro Kjær Galtung og Stenslie, så er Xi selv også spesielt lite interessert i å bli forstått.
Kjær Galtung, som er sosialantropolog, har lang erfaring som Kina-kjenner og har skrevet flere bøker om landet. Statsviteren Stenslie er spesielt interessert i fortolkningens og kunnskapens art og grenser. Hva kan man vite om Kina? De jobber begge med etterretning, og det bærer denne boken preg av. Dette er en bok som er interessert i å vite hvordan vi kan vite, forfatterne synliggjør sitt eget tolkningsarbeid. Hvordan kan man finne ut av de tingene som andre aktivt ikke vil at du skal finne ut av, som hva Xi Jinping vil? Hvordan tolke informasjon som kommer ut av et lukket regime?
Universitetsforlaget, 2022
192 sider
Veil. pris: kr 299
Etterretningsmetoden er, så vidt jeg skjønner, å få med så mye informasjon som mulig. Blokker med informasjon gjenspeiler seg i blokker med tekst. Her er det lange avsnitt, og ingen luft mellom dem heller. Leseren kan i begynnelsen føle seg litt overveldet. Men denne leseropplevelsen endrer seg underveis. Etter hvert som man får bedre oversikt, blir informasjon om Xis ungdom, presentasjon av sjefsideologer og Xis historiesyn til puslespillbiter heller enn støy.
(Det vi får anta er) Kjær Galtungs antropologiske blikk, for eksempel på hva vi kan lære om Xis bakgrunn fra Kinas egenartede litterære sjanger «arrlitteratur» (伤痕文学) , poesi skrevet av generasjonen som ble sendt på landsbygda under kulturrevolusjonen, er fint supplert med (det vi får anta er) Stenslies statsvitenskapelige teori. Vi får dermed et omriss av Xi Jinping, via et vell av kilder som hver for seg kanskje ikke er så sterke, men som sammen indikerer hva vi kan vite, og hva vi ikke vet. «En må selvfølgelig ta med en klype salt alle meningsmålinger om politiske temaer i Kina», skriver Kjær Galtung og Stenslie. Dette må jo kunne sies å være en underdrivelse. Likevel, teori og fakta belyser hverandre godt, og det danner seg et bilde av hva som er Xi Jinpings Kina.
Og det bildet er overraskende skummelt. Som Kjær Galtung og Stenslie påpeker, så var det mange som trodde at Xi kom til å fortsette med den åpningen og markedstilpasningen og «vestliggjøringen» av Kina som vi mente å kunne lese ut av utviklingen under Deng Xiaoping og Hu Jintau. Hvis vi skal tro norsk etterretning(sskole), så er det slett ikke tilfelle.
Denne boka heter Xi Jinpings Kina, og at det er nettopp Xi Jinpings Kina det er snakk om, vises med tydelighet allerede i oversiktskartet som åpner boka. Her er både Tibet, og – enda mer interessant – Taiwan med selvfølgelighet innlemmet i «Kina». (Kartet er fra en billedtjeneste. Så spørsmålet er: Hva søkte de på? «Kina, inklusive områder de hevder suverenitet over»?) Det er et interessant, og tvetydig, grep.
Xi har sentralisert makten, han har kvittet seg med fiendene sine, han har fått egne tanker skrevet inn i grunnloven, han har sørget for at han kan sitte på livstid, og han har bygget opp en personlighetskult rundt seg selv som ikke er blitt sett siden Maos dager. Men det er signifikante forskjeller på Xi og Mao. Ifølge Kjær Galtung og Stenslie så bunnet Maos behov for en personkult i at han ikke stolte på partiapparatet rundt seg. Xis personkult er samtidig også en partikult, og det finnes ingen, i regimets øyne, legitim opposisjon, verken utenfor eller innenfor systemet. Ritualistisk dyrking av Xi og partiet, gjennom faktiske spill eller gamification av hverdagen (sosiale poeng for «riktig oppførsel» både på og av nett), skal dyrke frem de rette ideologiske holdningene og det Kjær og Stenslie kaller det eneste riktige historiesynet.
Dette betyr jo ikke at alle kinesere lever under slik sterk kontroll. Kina er stort, og kinesere er, som vi alle vet, mange. Man vil helt sikkert kunne finne andre fortellinger om Kina enn den som fortelles av den norske etterretningshøyskolen. Men disse har sannsynliggjort at dette «kontrollokratiet» er, nettopp, Xi Jinpings Kina.
