Klar for studentopprør
LUKK

Klar for studentopprør

Av Liv Rønnaug Lilleåsen

Publisert 11. mai 2018 kl. 08:02

Den nyvalgte lederen for landets største studentorganisasjon vil kjempe mot foretaksmodellen i akademia. Håkon Randgaard Mikalsen utelukker ikke studentstreik.

Fakta
<
Det er lørdag ettermiddag på et hotell i Tønsberg i slutten av april. Straks får 26-åringen fra Hamar vite resultatet av ledervalget i Norsk studentorganisasjon (NSO). Håkon Randgaard Mikalsen har valgkomiteen bak seg, så han føler han har en god sjanse, men de to motkandidatene er svært gode. Han er ikke sikker på noe som helst. Når navnet hans leses opp, får han nærmest sjokk. Han har fått tilliten til å ta studentbevegelsen videre. Fra 1. juli venter ett år som studentleder i NSOs lokaler i Oslo. De to bachelorstudiene i historie og sammenliknende politikk legges derfor på hylla, og det samme gjør ulike styreverv. Framover blir det travle uker, og snart bærer det til årsmøtet i SAIH, Studentene og Akademikernes Internasjonale hjelpefond.

– Er du en pamp nå?

– He he, det håper jeg ikke. Det har jo visse negative konnotasjoner å være en pamp. Jeg er en engasjert student!

– Ja, er du klar for kamp? NSO vedtok på landsmøtet å gå mot foretaksmodellen.

– Det må vi være klare for. Sist gang var i 2003, og da var det helt nødvendig. Nå har regjeringen igjen fått tydelige innspill fra oss og fra universitets- og høyskolesektoren. Derfor er det på tide å mobilisere igjen. Jeg tror det er dumt å utelukke noen virkemidler, så streik kan absolutt være et av dem. Regjeringen må lytte.

– Men hvorfor er en annen tilknytningsreform til staten et problem?

– Det åpenbare er at det er en trussel mot studentrepresentasjonen, noe som er uakseptabelt. Dessuten kan det åpne for at institusjonene kan ta skolepenger. Dersom foretaksmodellen får gjennomslag, får vi en situasjon hvor institusjonene blir mer avhengige av markedet, og en markedsstyrt utdanning byr på mange utfordringer. Vi i NSO er helt klare på at høyere utdanning er statens oppgave, og at prinsippene om faglig autonomi og fri forskning ikke skal svekkes. Kampen mot foretaksmodellen er en av de viktigste utfordringene vi står overfor dette året.

– Føler du et stort ansvar som leder?

– Ja, absolutt! Det er en landsomfattende organisasjon med over 230 000 studenter i hele Norge. Vi skal være studentenes viktigste premissleverandør både i utdannings- og forskningsspørsmål. Tilgang til og innhold i utdanning er viktig for vår generasjon, og derfor er det høye forhåpninger – både til hva vi som organisasjon kan gjøre, hvordan vi skal gjøre det og til våre prioriteringer. Det er helt klart med på å skjerpe meg. Jeg gleder meg stort til å sette mitt fotavtrykk på organisasjonen sammen med de andre i arbeidsutvalget. Ser vi bare på studentbevegelsens historie, så er store ting mulig.

– Hvilken betydning mener du studentbevegelsen kan ha?

– Jeg har tro på at det er mulig å få til store ting om man er bevisst på det – for vi kan forme samfunnet rundt oss. For eksempel begynte studentsamskipnadene som små lokale initiativ, og har sakte, men sikkert bygget seg opp over tid. Det er noe studentbevegelsen har klart. Den har redefinert virkeligheten. Vi må ikke akseptere de rammene som settes rundt oss. Det tror jeg er veldig viktig. I tillegg til foretaksmodellen har vi flere utfordringer som må løses. Som at hver femte student sliter psykisk, og at ni av ti studenter er avhengige av deltidsjobb eller støtte hjemmefra for å ha mulighet til å bo og studere det de vil.

– Hvordan vil du løse disse utfordringene?

– Vi må få et reelt løft på begge områder. Studiestøtten må opp, og vi må jobbe med både forebygging og behandling angående psykisk helse. Vi er helt avhengige av at politikerne nå tar et løft for vår generasjon. Minstepensjonistene hadde lik økonomisk utvikling som studentene i 1997 ut fra grunnbeløpet i folketrygden. Etter dette har det bare gått rett ned for studentene, mens pensjonistene stadig har fått det bedre og bedre. Nå trenger vi et lignende løft for oss unge.

– Aldri før har så mange søkt høyere utdanning. Er det plass til alle, eller er det en fordel om det bare er de flinkeste kommer inn?

– Studentbevegelsen har alltid vært opptatt av at høyere utdanning må være tilgjengelig for alle uavhengig av økonomisk bakgrunn. Det skal være evner og ambisjoner som avgjør. Men vi er også avhengige av at tilbudet som studentene får, er av høy nok kvalitet. I snitt er det to studenter per studieplass, og hver eneste høst fører det til overfylte auditorier og lesesaler. Regjeringen sier de satser på høyere utdanning, men da må det også ligge penger bak satsingen.

– NSO ønsker å fjerne hindringer for internasjonale studenter, ifølge resolusjonen deres om internasjonalisering. Hva slags hindringer er dette?

– Det er et mål fra regjeringen at universitetene skal øke andelen ved både utveksling og innveksling av studenter. Men det står i kontrast til en del av systemendringene de siste årene. Det er færre studenter som reiser ut fra Norge, stipendandelen på utenlandsstudier har blitt redusert, og det er nye økonomiske barrierer som gjør det vanskeligere for internasjonale studenter å studere i Norge. For eksempel økte avgiften for studentvisum med 65 prosent – til 5300 kroner fra januar 2018. I tillegg stilles det krav til en kontantbeholdning på over 116 000 kroner. Vi ser jevnlig at kravene gjør at studenter ikke får visum, eller at de blir kastet ut av landet fordi de har jobbet for mye eller har for lite penger på konto. Dette gjør noe med hva slags studenter man rekrutterer – det blir de rike. Da er det ikke høyere utdanning for alle lenger, men det er høyere utdanning etter lommeboka.

– Etter jussprofessor Benedikte Høgbergs utblåsning over late og kravstore studenter som klager over foreleserne, har en rekke professorer diskutert hvorvidt det er universitetene, studentene eller foreleserne som ikke holder mål. Er det studentene eller foreleserne det er noe galt med?

– Det viktigste for oss er undervisningen og den pedagogiske kompetansen som foreleseren har. Om studenter er late eller om det er foreleserne som er late – det er ikke noe enten eller. En essensiell del av jobben for vitenskapelige ansatte er å undervise, men foreleserne må jobbe med undervisningen. Gjør de det, så vil de merke at studentene følger med. Er undervisningen god, så møter studentene opp.

– Nikab. Plagget ingen bruker, men alle prater om, så vi får vel gjøre det vi også: «Prakk ikke på oss innholdsløs symbolpolitikk», sa sittende NSO-leder Mats Johansen Beldo om nikab-forbudet i akademia. Hva synes du om regjeringens forbud?

– Jeg er helt enig med Mats. Det er utrolig skuffende at regjeringen ikke har lyttet til en samlet sektor fra både institusjonene og studentene. Det er et lovverk som ingen vil ha, og det er unødvendig med et forbud.

– NSO har fått mye kritikk for å være lite synlig. Hvordan vil du synliggjøre studentbevegelsen?

– He he, dette har jeg fått mange spørsmål om. Jeg tror kritikk er essensielt for alle typer organisasjoner. Det tyder på at folk bryr seg om det vi jobber med. Men jeg tror likevel at vi må bli tydeligere på de utfordringene vi står overfor i samfunnet og i studiehverdagen. Vi må løfte fram sakene våre og være tydelige overfor både politikere andre aktører om hva som er nødvendig for å løse de problemene vi peker på.

– Hva gleder du deg til når du tar over 1. juli?

– Det er mye. Det er en stor landsomfattende organisasjon, så jeg gleder meg til å bli kjent med alle medlemslagene. Sammen skal vi legge en plan for hvordan vi skal jobbe det kommende året. Men så blir det selvfølgelig trist å forlate Bergen. Det er en av Norges fineste byer, og jeg har bodd der i hele seks år.

– Hvor mye får du egentlig gjort på bare ett år?

– Det får vi se. Jeg er optimistisk av natur. Jeg tror det er feil perspektiv å gå inn i et nytt verv og bare se begrensninger. Det er viktig å være ambisiøs!

  • Les mer: