Koster EU-forskningen mer enn den smaker?

Koster EU-forskningen mer enn den smaker?

Av Tore Li, forskningspolitisk historiker og løsarbeider

Publisert 3. september 2021

EUs satsinger på forskning og innovasjon blir stadig større og dyrere. Er Norge tjent med fortsatt deltagelse? spør Tore Li.

Under Stortingets budsjettbehandling i fjor høst ble det klart at Norge vil delta i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon – Horisont Europa – som startet opp i år og løper ut 2027. Stortinget bekreftet dette i vår da det samtykket i at rammeprogrammet inkluderes i EØS-avtalen. I tillegg til Horisont Europa skal Norge delta for fullt i andre EU-programmer som også er av stor betydning for Europas forskning og innovasjon, så som satsingene innen romvirksomhet, utdanning (Erasmus+), entreprenørskap, Digital Europa og Det europeiske forsvarsfondet. De to sistnevnte programmene er nye. Regjeringen har anslått at Norges deltagelse i Horisont Europa vil beløpe seg til 23 milliarder for hele programperioden, noe som betyr en årlig utgift på nærmere tre milliarder. Kostnadene til deltagelse i romprogrammene, Erasmus+, entreprenørskap, Digital Europe og Det europeiske forsvarsfondet vil samlet være på rundt 1,5 milliarder kroner årlig.

Økte kostnader

Likesom EU-samarbeidet generelt har det vært en langtidstrend at EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid ikke bare øker i dybden i form av tettere integrering og mer penger, men også i bredden ved å innbefatte flere aktiviteter og sektorer. For Norge har det betydd økte kostnader ved å delta. I den grad EU skulle klare å omprioritere noen av sine midler henimot satsing på forskning og innovasjon, vil ikke Norge nyte godt av det siden vi står utenfor Unionens langtidsbudsjett. Det betyr at Norges inngangsbillett til EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid er blitt stadig dyrere. Det er all grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette.

Annonse

Da melder følgende spørsmål seg: Bør vi fortsatt være med på denne ferden? Eller koster deltagelsen i EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer mer enn den smaker?

Mer krevende retur

Det er neppe til å komme forbi at økte utgifter kan gjøre det vanskeligere for Norge å få tilfredsstillende retur på det vi betaler inn. For Horisont 2020 hadde regjeringen som mål at norske aktører skulle få tilbake to prosent av midlene fra de konkurranseutsatte midlene i rammeprogrammet. Dette målet er blitt nådd med en retur på rundt 2,25 prosent av midlene. Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim har sagt at Norge bør ha som mål å få igjen tre prosent av midlene fra Horisont Europa. Det er ambisiøst.

Hvorfor delta eller ikke?

Argumentene mot å delta i EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid er ofte disse: Den norske forsknings- og innovasjonspolitikken blir i økende grad styrt av EUs prioriteringer, og de er ikke alltid helt sammenfallende med våre. Siden vi ikke er medlem av EU, har Norge begrenset innflytelse på den endelige utformingen av forsknings- og innovasjonsprogrammene som skjer i en dialog mellom EU-kommisjonen, Det europeiske rådet og Europaparlamentet. Økte kostnader til deltagelse vil nødvendigvis gå ut over budsjettene til nasjonale programmer. Man kan ikke påregne at økte utgifter bare kan finansieres gjennom utvidede budsjettrammer. Argumentene for deltagelse er gjennomgående disse: Norge har stort sett de samme utfordringene som det øvrige Europa, for eksempel knyttet til klimaomstilling, økonomisk utvikling og pandemibekjempelse. Dette er utfordringer som ikke kan løses gjennom norsk forskning og innovasjon alene, men må blant annet skje gjennom felles europeisk innsats. Deltagelse i EU-programmene gir tilgang til kompetanse og vitenskapelig infrastruktur som langt overgår norsk kapasitet og bredde. Det er viktig at Norge holder tritt med kunnskaps- og teknologifronten i et EU/EØS-marked som mottar om lag 70 prosent av vår eksport. Så trenger det heller ikke være noe motsetningsforhold mellom nasjonal innsats og EU-deltagelse. Gjennomgående hevder norske aktører seg godt på felt der Norge tradisjonelt har hatt solid vitenskapelig og teknologisk ballast. Økt satsing på «rene» nasjonale støtteordninger kan således gi større uttelling innenfor EU.

Ingen rødgrønn EU-svekkelse

Dersom vi holder oss til Stortingets behandling av statsbudsjettet for 2021, vil ikke en eventuell rødgrønn regjering innebære en redusert deltagelse i EUs rammeprogram for forskning og innovasjon. I utdannings- og forskningskomiteens innstilling understreket Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti «betydningen av EUs forskningsprogrammer og de betydelige muligheter som nå ligger i Erasmus+». De tre partiene mente videre «det var verdt å merke seg EUs tydelige prioritering av utdanning og forskning som virkemidler for grønn og rettferdig omstilling». Videre fremholdt de «at internasjonalt samarbeid generelt, og deltagelse i EUs rammeprogram spesielt, er avgjørende i en verden der både de store samfunnsutfordringene, kunnskapen og løsningene er globale». Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV slutter også opp om EUs romprogrammer og Digital Europe. Foreløpig er det bare Arbeiderpartiet som er positiv til deltagelse i Det europeiske forsvarsfondet. Uansett, en rødgrønn regjering med støtte fra et stort flertall på Stortinget vil sikre solid deltagelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer de neste fire årene.

Løsere tilknytning fra 2028?

Imidlertid er det all grunn til å tro at den store diskusjonen vil komme når norske myndigheter skal vurdere programdeltagelse i EUs neste budsjettperiode fra 2028 til 2034. Vi må regne med at spørsmålet vil bli satt på dagsordenen etter stortingsvalget i 2025. Da kan Norge stå overfor verre dilemmaer enn hva vi har gjort til nå. Tradisjonen tro vil EU sikkert høyne ambisjonene for sine utdannings-, forsknings- og innovasjonsprogrammer, både i form av økte budsjettrammer samt nye aktiviteter. Samtidig blir det vanskeligere for Norge å betale seg ut av dilemmaene knyttet til deltagelse eller ikke, fordi budsjettrammene blir smalere grunnet fallende oljeinntekter og presserende samfunnsbehov, blant annet når det gjelder eldrebølge og klimaomstilling.

Delvis deltakelse?

I dag synes verken Sveits eller Storbritannias løsere tilknytning til EUs rammeprogrammer å være forlokkende alternativ. Etter Brexit har EU vært opptatt av å markere at det koster å melde seg ut, og at det ikke er opplagt at britene kan få delta i de EU-programmer de ønsker. Markeringen overfor britene har skapt usikkerhet knyttet til hvorvidt norske aktører vil få samme tilgang til EU-prosjektene som tidligere. Det samme har EUs økende vektlegging av å være vitenskapelig og teknologisk uavhengig på strategisk viktige områder som for eksempel kvanteberegning og romvirksomhet. Siden EØS-tilknytningen innebærer at Norge nå er tettere integrert med EU enn Storbritannia, har våre forskningsmiljøer foreløpig unngått å bli slått i hartkorn med britiske aktører. Imidlertid vil EU trolig se seg tjent med fortsatt deltagelse fra Storbritannia, et av verdens største FoU-land. Så lenge britene er villige til å betale for å være med slik Norge er, vil nok Brussel finne pragmatiske løsninger som gjør fortsatt tilnærmet full deltagelse mulig. Dersom Storbritannias løsere tilknytningsformer til EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer etter hvert viser seg tilfredsstillende, kan disse fremstå som alternativ i den norske debatten. Det er grunn til å minne om at den norske deltagelsen i EUs rammeprogram ikke er innbakt i selve EØS-avtalen, men inngår som en del av det frivillige samarbeidet knyttet til denne. Det kan gjøre en løsere tilknytningsform mulig uten at det truer selve EØS-avtalen.

Det er allerede skapt en presedens for å vurdere en løsere norsk tilknytning til EUs rammeprogrammer for forskning og innovasjon. Før Norge fattet vedtak om å slutte seg til rammeprogrammet for 2014–2020 – Horisont 2020 – tok den daværende rødgrønne regjeringen initiativ til en vurdering av om Norge kunne hekte seg løsere – og således billigere – på EUs rammeprogrammer. Regjeringen konkluderte at Norge burde delta slik man hadde gjort siden 1994.

Norges geopolitiske plassering

Til tross for økte kostnader mener jeg det vil bli svært vanskelig for fremtidige norske storting og regjeringer å si nei til minst samme deltagelse i EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer som tidligere. En ting er at argumentene for deltagelse i sum veier tyngre enn argumentene mot. Men EU-deltagelsen dreier seg om noe langt større enn forsknings- og innovasjonspolitikk, nemlig om Norges geopolitiske plassering i en tid med et sterkt fremvoksende og autoritært Kina og et USA som i økende grad ser mot Asia snarere enn mot Europa. Slik sett kan Norge bli mer avhengig av vårt europeiske nærområde enn tidligere, ikke bare økonomisk, men også sikkerhetsmessig. Da ville det ikke være særlig klokt av søkkrike Norge å be om en løsere tilknytning til EU-samarbeidet fordi vi synes det er blitt for dyrt. En løsere tilknytning ville koste oss mer enn den smakte. Det beste hadde vært at vi tok steget fullt ut og meldte oss inn i EU, slik at vi fikk mer innflytelse på de beslutningene som allerede berører oss, men akkurat denne type deltagelse sitter nok lenger inne.

Les også: