«Kultur for kvalitet i høyere utdanning». «Konsentrasjon for kvalitet». Det er på tide å pirke i ordet «kvalitet».
LUKK

«Kultur for kvalitet i høyere utdanning». «Konsentrasjon for kvalitet». Det er på tide å pirke i ordet «kvalitet».

Av Kjetil A. Brottveit

Publisert 17. februar 2022 kl. 14:52

I stortingsmeldinga om kvalitetet i høgare utdanning er ordet brukt 514 gonger.

Lovnad om innhald: Vi spør ikkje nokon om kor låge dei er.

«Kultur for kvalitet i høyere utdanning». «Konsentrasjon for kvalitet». «Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning.» Treng eg å seie meir? Ja, eg seier at kvalitet er eit høgfrekvent ord i språket om norsk forsking og høgare utdanning. I det fyrstnemnde dokumentet – ei stortingsmelding – er ordet i ulike former brukt 514 gonger.

Ole Kristian Våge (foto: Moment Studio) og Marita Kristiansen (foto: NHH).
Ole Kristian Våge (foto: Moment Studio) og Marita Kristiansen (foto: NHH).

– Kva er opphavet til ordet kvalitet?

Våge: Vi kan iallfall gå tilbake til den romerske politikaren og forfattaren Cicero. Han tok på seg å etablere eit latinsk omgrepsapparat i filosofi. Han gjekk til dei gamle grekarane som Platon og fann m.a. ordet poiótēs (i tydinga kva slags, kva natur), som han omsette til qualis. Det har med eigenskapar å gjere, «beskaffenhet».

– Kvifor trur de ordet er så mykje brukt om forsking og utdanning?

Våge: Det gjeld ikkje berre desse felta. Kvalitet og kvalitetssikring gjennomsyrer samfunnet. Eg trur det speglar ein samfunnstendens med styring, kontroll og standardar. I det innfløkte samfunnet i dag har tillit fått ei mindre rolle, medan kvalitetskontroll har vorte avgjerande.

Fakta
I språkspalta har vi fast hjelp av to terminologar, som uttalar seg berre på vegne av seg sjølve.

Marita Kristiansen er språkforskar ved Universitetet i Bergen og leiar for Språkrådets fagråd for fagspråk og språk i samfunn og høgre utdanning.

Ole Kristian Våge er terminolog ved Nasjonalt senter for helsefagleg terminologi i Direktoratet for e-helse.

Kva ord eller språkspørsmål bør vi ta opp i spalta? Send framlegg til kjetil.brottveit@forskerforum.no.

Kristiansen: Eg har søkt på bruken av ordet i ulike former i basen til Nasjonalbiblioteket. Samansette ord som kvalitetskontroll og kvalitetssikring har vore i bruk alt før 1950, men talet på samansetjingar etter 1950 har auka, og bruken av desse har blitt hyppigare. Eg vil tru det skuldast eit behov for å rangere nivå på mange område, til dømes byggekvalitet.

– I sektoren vår var 2003 eit sigerrikt år for ordet med kvalitetsreforma i høgare utdanning og etableringa av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (Nokut). Det må vel òg ha spreidd kvalitetsevangeliet?

Kristiansen: Nokut er ikkje kun etablert for å vurdere om institusjonane har god nok kvalitet, men gode nok kvalitetssikringssystem. Universiteta og høgskulane må ha apparat for å kontrollere kvalitet. Dei må bruke ordet mykje sjølve.

– De koplar den auka bruken av ordet kvalitet til meir styring og kontroll. Er det òg uttrykk for eit engsteleg samfunn – eit samfunn med sykkelhjelm?

Våge: Samfunnet søkjer etter det føreseielege. Standard Norge (organisasjon som utviklar standardar/kvalitetskrav for blant anna bygg, journ. merk.) definerer kvalitet slik: «i hvilken grad en samling av iboende egenskaper ved et objekt oppfyller krav». Dette er ikkje ullent. Kan hende industri- og produksjonstankegang har smitta over på andre samfunnsområde som forsking og utdanning, med kontroll og kvalitetsomgrepet?

– Kvalitet har i mange samanhengar gått over frå å vere nøytralt om «beskaffenhet» til å tyde god kvalitet. Til dømes er ein «kvalitetsspelar» i fotball ein god spelar. Når kom denne forskuvinga?

Våge: Kjeldene er usikre, men kan indikere at kvalitet alt på 1300-talet vart brukt i positiv forstand på språk som engelsk, fransk og tysk – til dømes om adelskap. På 1800-talet finn vi denne tydinga i norske ordbøker og framandordbøker òg. I Knud Knudsens ordbok frå 1881 og andre ordbøker frå denne tida tyder kvalitet «egenskap, beskaffenhet», men «godhet» og «særlig god» er òg lagt til.

– Er ikkje det ein tilslørande kvalitet (orsak) ved ordet? Ein kan seie utdanningskvalitet  – utan å definere det – og vone at det gjev positive konnotasjonar?

Våge: Ordet har iallfall sleppt navlestrengen til etymologien. Det driv vidare utan at det er tydeleg på kva eigenskapar ein er ute etter når ein bruker det.

Kristiansen: No framstår ordet som eit aksiom, altså noko som vert akseptert utan prov. Dermed vert ordet langt på veg ubrukeleg. «Vi skal sikre kvalitet i høgare utdanning» – kva skal vi då sikre?

– Kvifor skjer ei slik forskuving frå det nøytrale til det positive?

Kristiansen: Kan det vere ei form for økonomisering? Det er lettare å seie til dømes «kvalitetsfilm», enn «film av god kvalitet». Kanskje vi òg snakkar mindre om det som ikkje når eit visst nivå – om det er fotballspelarar eller vin.

Våge: Dette vert rein spekulasjon, men kan det ha med marknadsføring i mellomalderen å gjere? Dersom ein skal selje noko, vil ein ynskje å framheve dei gode eigenskapane ved vara og heller teie om dei negative.

– At eit ord går over frå å vere nøytralt til å vere ladd på denne måten – heiter det noko?

Kristiansen: Då må eg nok spørje nordistane.

Og det gjorde ho. Helge Dyvik, professor emeritus, gav meg lov til å sitere frå svaret han sende på e-post:

«Det jeg umiddelbart kommer på, er semantisk spesialisering eller innsnevring. Skoleeksempelet er når ‘verpe’ innsnevres fra å bety ‘kaste’ generelt til å bety ‘kaste’ egg, utført av fugl. Men akkurat dette eksempelet er det vel også aktuelt å se i sammenheng med semantikken til skalaer for antonymer – ‘varm’ – ‘kald’, ‘høy’ – ‘lav’ osv. Et generelt trekk ved dem er at den positive enden av skalaen også brukes til å betegne skalaen selv. (Vi spør ‘hvor høy er du?’ uten å forutsette en høyde over gjennomsnittet, mens ‘hvor lav er du?’ har en presupposisjon om høyde under gjennomsnittet).»

For ein fantastisk gjeng som finst i akademia!

Heilt til slutt vil eg føreslå at denne gradbøyinga kjem inn på ex.phil.-pensum: urobust – kvalitet – eksellens.

  • Les også: