– Kunnskap skaper bærekraft

Av Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V)

Publisert 5. oktober 2018

Uten forskning og høyere utdanning i verdensklasse, greier vi ikke den omstillingen som vi må igjennom.

For nesten fire år siden la regjeringen frem den første langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Målet med den var å styrke Norges konkurransekraft og innovasjonsevne, møte store samfunnsutfordringer og utvikle fremragende fagmiljøer.

Virkemidlene var blant annet å kanalisere mesteparten av ressursene inn på seks områder der Norge har strategiske fortrinn – blant annet hav, muliggjørende teknologier og klima, miljø og miljøvennlig energi.

Mer enn fine ord

Det som først og fremst gjorde langtidsplanen til en suksess, var at den inneholdt mer enn bare fine ord om at forskning er viktig. Det fulgte med penger, og konkrete planer for hvordan bevilgningene skulle trappes opp over tid.

På de fire årene som er gått, har langtidsplanen blitt fulgt opp med 3,7 milliarder kroner. Vi har brukt mer penger på flere stipendiat- og post.doc.-stillinger, investeringer i vitenskapelig utstyr og infrastruktur og på tiltak for å mer ut av det europeiske forskningssamarbeidet.

Langtidsplanen skal gjelde i ti år, men revideres hvert fjerde år. Derfor skal vi gjøre opp status 8. oktober. Da kommer vi med den reviderte planen, samtidig som statsbudsjettet legges frem. Vi vil legge frem konkrete planer om hva vi vil satse på og hvor mye vi vil satse i den neste fireårsperioden.

Verden har endret seg

Vi må gjøre en del justeringer, rett og slett fordi verden har endret seg siden 2014. Vi vet at fossile brensler må suppleres og etter hvert erstattes av andre energikilder. Klimaendringene er vår tids store utfordring. Vi har sluttet oss til Paris-avtalen og FNs bærekraftmål. Det må prioriteringene i langtidsplanen reflektere. Pilene har delvis snudd for oljebransjen siden prisfallet i 2016 – men fallet var en betimelig påminnelse om at vi trenger forskning og utvikling for å skape nye næringer.

Forskning og utvikling må stå sentralt i utviklingen av et bærekraftig samfunn. Vi må ha kunnskap for å kunne gjøre de riktige valgene, slik at vi kan opprettholde velstand og velferd, ta vare på en klode som er i ferd med å bli overbelastet og verne om sentrale verdier som frihet og demokrati.

Kommer ikke av seg selv

Verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser er grunnlaget for vår velferd. Det kommer ikke av seg selv. Forskning og utvikling må bidra til ny teknologi som kan brukes til å skape lønnsomme og fremtidsrettede bedrifter i Norge.

Mye av fremtidens teknologi finnes allerede – men kan brukes på nye områder. Det er hva det Stavanger-baserte prosjektet Norwegian Pumps and Pipes gjør. Der tar de i bruk teknologi fra petroleumssektoren og finner nye og innovative bruksområder for den i helsesektoren.

Så er det også mange problemer som må finne sin løsning i teknologi som vi ennå ikke har sett. Virksomhetenes evne til å få frem nye og lønnsomme innovasjoner avhenger av god kunnskapsflyt og et levende samspill mellom næringsliv og forsknings- og utdanningsmiljøer.

Mer forskning i næringslivet

Den totale forsknings- og utviklingsinnsatsen i Norge ligger på rundt to prosent av brutto nasjonalprodukt. Vi har som mål å øke det til tre prosent innen 2030. Det er noe staten ikke kan gjøre på egenhånd – mesteparten av økningen må komme i privat sektor.

Den gode nyheten er at investeringer i forskning i næringslivet har økt, men vi er ikke i mål. Næringslivets satsing på forskning ligger under gjennomsnittet i OECD, mens den offentlige delen av forskningen ligger over snittet.

For å komme oss opp på tre prosent, vil langtidsplanen inneholde flere virkemidler som stimulerer til forskning og utvikling i næringslivet. Det er ikke uten risiko å satse på forskning – mange prosjekter vil nødvendigvis munne ut i ingenting og aldri bli lønnsomme. Derfor må det være et politisk mål å gjøre rammebetingelsene best mulig for privat sektor.

Kvalitetsutdanning

Den første langtidsplanen fikk kritikk for at høyere utdanning var viet for liten plass. Det vil vi bøte på i den reviderte versjonen. De nyutdannede kandidatene har en helt uvurderlig betydning for innovasjon. De er den viktigste kanalen for umiddelbar formidling av forskningsbasert kunnskap til nærings- og arbeidslivet. De bidrar med nye innfallsvinkler og synsmåter.

Universitetene og høyskolene har gjort mye arbeid for å heve standarden på utdanningstilbudene de siste par årene, i tråd med stortingsmeldingen om utdanningskvalitet. Blant annet har mange gjennomgått studieprogrammene sine for å forbedre dem og etablert bedre karriereveier for dyktige undervisere. Langtidsplanen må inneholde virkemidler for å styrke kvaliteten på utdanningene ytterligere.

Se sammenhengene

Da jeg ble utnevnt som statsråd var det vanligste spørsmålet jeg fikk fra journalister: «Hvorfor trenger forsknings- og høyere utdanningsfeltet en egen minister?»

Svaret mitt er at uten forskning og høyere utdanning i verdensklasse, greier vi ikke den omstillingen som vi må igjennom. Da er det også en fordel å ha en statsråd som kan se helheten og sørge for at vi har et forsknings- og utdanningssystem som møter kunnskapsbehovene.

For vi må samkjøre forskningsinnsatsen til alle departementene på best mulig måte. Samtlige statsråder har nemlig ansvar for å ha oversikt over sin sektors kunnskapsbehov og bidra til forskning og kompetanseoppbygging innenfor sine ansvarsområder.

Det betyr for eksempel at det er Nærings- og fiskeridepartementet som leder arbeidet med å øke næringslivets andel av forskning og utvikling. Justis- og beredskapsdepartementet må sørge for mer forskning som kan gjøre Norge til et sikrere samfunn – og så videre.

I den reviderte langtidsplanen ser vi hele regjeringens forskningsinnsats under ett. Det vil bli brede og omfattende satsinger på mange ulike felt og sektorer. Det blir en langtidsplan som i enda større grad tar i bruk forskning og utvikling for å møte de samfunnsutfordringene vi står overfor.

Innlegget har også stått på trykk i Khrono.

  • Les også: