Av Gustav E. Karlsen
Publisert 13. juni 2013 kl. 08:27
Gustav E. Karlsen
Høyere utdanning: Under overskriften «Sleivspark med professorstempel» avlegger statssekretær i Kunnskapsdepartementet Ragnhild Setsaas meg en kritisk visitt i Forskerforum nr. 5/2013. Anledningen er et intervju i Forskerforum nr. 3/2013 om kvalitet i høyere utdanning. Jeg takker statssekretæren for oppmerksomheten. Dessverre går hun utenom det som er mine kjernepunkter når det gjelder kvalitet og kvalitetsforståelse.
Setsaas skriver at regjeringen nå vil «styrke kunnskapsgrunnlaget om kvalitet og læringsutbytte i høyere utdanning gjennom økt forskning og analyse». Den vil arbeide for «utvikling av indikatorer og kriterier» for utdanningskvalitet. Fornyet interesse for kvalitet i høyere utdanning bekreftes i Aftenposten 12. mai 2013, der statsråd Halvorsen bebuder en egen stortingsmelding om høyere utdanning. Alt dette vil jeg hilse velkommen som politisk intensjon.
Samtidig kommer utspillene lovlig sent etter nær åtte år i regjeringsposisjon. Det viktige i denne sammenhengen er at denne regjeringen allerede uten politisk debatt av betydning, faktisk har fattet beslutninger om kriterier og indikatorer som mål for kvalitet gjennom innføring av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning i 2009. Det innebærer en kvalitetsforståelse med ensidig vekt på dokumenterbart læringsutbytte som indikator. I utdanningshistorisk sammenheng betyr det en klar nedtoning av innsatsfaktorer som eksempelvis innhold, fysiske og menneskelige ressurser som kvalitetsmål. Implisitt svekkes betydningen av prosessen i et utdanningsløp og styrker troen på at utdanningens mange og ofte motstridende mål kan la seg måle og beskrive som sluttprodukt.
Det leder over til statssekretærens belæring om Bologna-prosessen. Setsaas stiller seg kritisk spørrende til min kobling av kvalitet i høyere utdanning til Bologna-prosessen. Hun bør vite at kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning er en integrert og viktig del av Bologna-prosessen der formelt vedtak ble fattet på ministermøtet i Bergen i mai 2005. Den viktigste konsekvensen av Bologna-erklæringen er at vi har fått et systematisk, internasjonalt arbeid for større grad av standardisering av utdanningssystemene, slik blant andre Knut Kjeldstadli har vist i boken Akademisk kapitalisme fra 2010. Hovedtanken var og er å utvikle et europeisk utdanningsområde etter modell av det indre marked innen 2010, nå forlenget til 2020. Virkemidlene er primært knyttet til felles gradssystem, studielengde, felles karaktersystem, mobilitet og ikke minst systemer for kvalitetssikring som nevnes som eget punkt i Bologna-erklæringen. Tanken er at om et europeisk utdanningsområde skal fungere slik at utdanning er utbyttbar mellom land, er overnasjonale standardkrav nødvendige for kvalitetssikring. Arbeidet med å utvikle indikatorer for utdanningsområdet har vært en viktig oppgave både for OECD og EU over lang tid. Her er koblingen som Setsaas ikke har fått fatt i.
I Bologna-prosessen har Norge vært et foregangsland i sin reformiver. Kvalitetsreformen for høyere utdanning fra 2003 var en følge av og i betydelig grad en tilpasning til internasjonale standarder. Det ble langt på vei satt likhetstegn mellom kvalitet og evaluering når det gjelder dokumenterbare resultater, med konsekvenser blant annet for tildeling av ressurser. Det er derfor, statssekretær Setsaas, at jeg i intervjuet nevner studentgjennomstrømning og publiseringspoeng som følger av Bologna-prosessen. En forsker som Knut H. Sørensen har faktisk betegnet reformen som «mer en kvantitets- og effektivitetsreform enn en kvalitetsreform» (Vardøger nr. 32, 2010).
I tillegg må det nevnes at selv om Bologna-prosessen formelt ikke er en EU-prosess, så er den nært knyttet opp til EUs politiske og økonomiske Lisboa-strategi fra 2000 om å gjøre EU til den mest kunnskapsbaserte, dynamiske og konkurransedyktige økonomien i verden innen 2010. Handling innenfor Bologna-prosessen ble et sentralt virkemiddel. Framtredende internasjonale utdanningsforskere som eksempelvis Stephan Ball, Ivor Goodson, Susan Robertson, Holger Daun og Roger Dale ser Bologna-prosessen med sine standardiseringskrav som et svar på utfordringer i den globale, konkurranseorienterte markedsøkonomien. Standardiseringen er dermed en ønsket politisk utvikling. På bakgrunn av dagens politiske og økonomiske krise i Europa kan enhver vurdere hvor vellykket politikken har vært.
Vurdering er vel og bra, men den avhenger av de kriterier og rammer den skjer innenfor. Særlig har det vært bekymring for om dokumenterbare resultater som vurderingsgrunnlag kan fange opp kulturelle, moralske og karakterdannende indikatorer som mange – og også Setsaas – synes å være opptatt av. Allerede i 2001 advarte tidligere ekspedisjonssjef Kjell Eide mot å etablere evalueringsregimer som innebar «en enorm sløsing av knappe ressurser». Faren er at vi i kvalitetssikringens navn etablerer systemer som ikke gir rom for å utøve forsvarlig faglig skjønn.
Statssekretæren reagerer på mitt utsagn om at politiske myndigheter har foretatt seg lite når resultatene ikke stemmer med det en ønsker seg. De to store evalueringene av reformer innenfor høyere utdanning, evaluering av høgskolereformen (Kyvik 1999) og evaluering av kvalitetsreformen (Michelsen og Aamodt 2007) påviste store gap mellom intensjon og resultat. Eksempelvis viste evalueringen av kvalitetsreformen at arbeidsbelastningen var blitt større, og at det var blitt mindre tid til forskning. Etter Djupedals «hvileskjær» er hovedinntrykket at de rød-grønne har videreført en tilpasningspolitikk til overnasjonale standardkrav. Det gjelder også i forhold til kvalitetsforståelse og tilhørende kvalitetsprosedyrer for høyere utdanning.
Avslutningsvis vil jeg applaudere når Setsaas forsikrer at «regjeringen ønsker også å styrke kunnskapsgrunnlaget om kvalitet og læringsutbytte i høyere utdanning», men sidestillingen av kvalitet og læringsutbytte er problematisk. Hun skulle ha nøyd seg med kvalitet for så å vurdere hvilken betydning dokumenterbart læringsutbytte skal ha i en samlet vurdering av kvalitet. Et viktig spørsmål i det videre arbeidet vil være hvor departementet skal søke for å finne et godt kunnskapsgrunnlag. Rapporter fra oppnevnte evalueringskomiteer og konsulentrapporter er ikke tilstrekkelig. Mitt råd er at Kunnskapsdepartementet i langt høyere grad benytter seg av det en kan kalle samfunnskritisk utdanningsforskning nasjonalt og internasjonalt. Det er her det kan finnes kunnskapskilder som kan gi ny og korrigerende kunnskap og innsikt.
