Av Sigurd Rysstad, førsteamanuensis, Handelshøyskolen ved UMB
Publisert 13. juni 2012 kl. 14:26
Sigurd Rysstad, førsteamanuensis, Handelshøyskolen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.
Langtidsutdannede i staten tjener vesentlig mindre enn tilsvarende grupper i privat sektor, og langt verre: Samtlige vitenskapelige grupper hadde i 2004–2011 en dårligere (kumulativ prosentvis) lønnsutvikling enn gjennomsnittet i staten. I 2010 var det kun professorgruppen som i snitt tjente mer enn statsgjennomsnittet. Selv om det i skrivende stund er streik i staten, er det neppe dristig å konkludere at heller ikke dette oppgjøret vil føre til vesentlige endringer i dette bildet. Hvorfor?
Forskerforbundets (FF) lønnspolitiske strategi (for UH-sektoren) består i realiteten av fire elementer: Først og fremst et kontinuerlig – til tider noe monomant – påvirkningsarbeid for å øke statens bevilgninger til sektoren. År om annet også en kamp for å beholde den tredelte forhandlingsmodellen i statsoppgjøret. Dernest arbeidet for å få en størst mulig ramme i de årlige lønnsoppgjør, og så kampen (mot de andre arbeidstakerorganisasjonene) om å få størst mulig andel av de framforhandlede lønnspotter til FFs medlemmer.
Vi har – over tid – seiret på alle disse frontavsnitt. Fra midtveis på 2000-tallet og til dags dato har høyere utdanning og forskning hatt en solid realvekst, og disse postene tilgodeses med en større andel av statsbudsjettets samlede utgifter (fratrukket trygdeutgifter) enn tidligere. FF har også maktet å stå imot statens og Akademikernes krav om økt vekt på lokal lønnsdannelse. Og rammene for oppgjørene 2006–2011 har sørget for en lønnsvekst i staten på omtrent samme nivå som industrien, finansnæringen, kommunene og sykehusene, og noe høyere enn skoleverket, varehandel og bygg og anlegg. FF har hatt god uttelling i sentrale justeringsforhandlinger, og de fleste lokallag kvitterer som regel ut lokale lønnsoppgjør godt over foreningens andel av den lokale lønnsmassen.
Vi vinner de fleste slagene – men taper lønnskampen! For å forstå dette tilsynelatende paradoksale resultat må vi foreta en noe omstendelig reise gjennom systemet for lønnsdannelse i staten. Statsoppgjøret omfatter departementene og deres underliggende etater som politi, domstoler, tilsyn og direktorater, samt altså universiteter, høgskoler og noen forskningsinstitutt. Lønnsdannelsen i den tredelte modellen består i realiteten av fire elementer: sentrale lønnsforhandlinger (vår), sentrale justeringsforhandlinger (sommer), lokale forhandlinger (høst) og lønnsglidning (hele året).
Lønnsglidning defineres som forskjellen mellom total lønnsøkning i en bestemt periode og tariffmessig lønnsøkning i den samme perioden. Denne består igjen av tre elementer: For det første har lokal arbeidsgiver anledning til å tilføre midler til den lokale lønnspotten utover den minimumsramme som de sentrale partene setter. For det andre har de lokale partene fortløpende anledning til å oppjustere enkeltpersoners lønn dersom de(n) har fått nye arbeidsoppgaver etc., eller for å hindre at vedkommende velger å slutte. Og sist: Ved nyrekruttering av medarbeidere kan arbeidsgiver tilstå høyere lønn til nyansatte enn de som erstattes.
Det er på lønnsglidningsarenaen at vitenskapelig ansatte ikke holder tritt med statsansatte flest. Vi er i snitt godt over 40 før vi får det første faste tilsettingsforhold, men er deretter av en rekke bransjespesifikke grunner langt mer trofaste enn langtidsutdannede i andre sektorer. Da det på de fleste fagområder også til enhver tid er en hærskare av unge, håpefulle forskerrekrutter som hungrer etter en fast plass på laget, er det relativt sjeldent at lokale arbeidsgivere finner det hensiktsmessig å tilføre særlig mye ekstra midler til de lokale lønnspottene.
Lønnen til vitenskapelig ansatte settes gjennom forhandlinger, men glir deretter langt kortere enn det som er vanlig i både privat og offentlig sektor. Den beskjedne lønnsglidningen gjør at sektorens lønnsmasse, som igjen er utgangspunkt for beregning av lokale forhandlingspotter, vokser mindre enn i andre sektorer. Systemet er dessuten konstruert slik at alle lønnstakergruppene i staten – både vinnere og tapere i glidekonkurransen – solidarisk spleiser på å betale vinnerens lønnspremie. Etter at det er fastsatt hvor mange tiendedeler mer eller mindre lønnsvekst statssektoren skal ha sammenlignet med frontfaget, trekkes nemlig sektorens gjennomsnittlige lønnsglidning fra rammen. Desto større lønnsglidning som oppnås i departementer og direktorater etc., desto mindre penger blir det til fordeling på de tre forhandlingsarenaene.
Normalt blir de sentrale partene enige om tabellendringer som man antar minst vil sikre at kjøpekraften opprettholdes for de lavere lønte. Striden står gjerne mellom kronetillegg og prosenttillegg, men FF har i mange oppgjør fått gjennomslag for en (for oss) gunstig mellomløsning, det vil si kronetillegg for de laveste og høyeste lønnstrinn og prosenttillegg for de midlere trinn der storparten av FFs medlemmer er innplassert.
Skjevheter som oppstår gjennom relative forskjeller i lønnsglidning, kan man i prinsippet korrigere for gjennom sentrale justeringsforhandlinger. Lav lønnsglidning er en god indikasjon på at vi ikke har de sterkeste kort i lokale forhandlinger, og lønningene til vitenskapelig ansatte utgjør også en så stor andel av de lokale lønnsmassene at det er vanskelig å få ut en lønnsvekst som er betydelig høyere enn rammen for det lokale oppgjøret. På den sentrale justeringsarenaen er forhandlingsrommet for forskerne noe større. Her kan FF også prøve å etablere en felles forståelse for at en relativt svak lønnsutvikling over tid kan gjøre det vanskelig å rekruttere de med antatt forskertalent til sektoren. Denne type argumentasjon er selvsagt nytteløs i lokale forhandlinger. Hva en lokal arbeidsgiver foretar seg, får minimale konsekvenser for sektorens lønnsnivå. FF har tradisjonelt kommet godt ut av justeringsoppgjørene, men det er en hard kamp innad i vår hovedsammenslutning (Unio) om hvordan denne organisasjonens andel av justeringspotten skal fordeles. Unio stat organiserer mange med relativt korte utdanninger som også har lav lønnsglidning, og fokuserer på prinsipper og lønnsmessige skjevheter (kjønn) som ikke er spesielt relevante for den mannsdominerte gruppen av vitenskapelig ansatte.
I de lokale forhandlingene fordeles som regel de avsatte midler omtrent i henhold til de ulike stillingsgruppers – vitenskapelige og teknisk-administrative – andel av lønnsmassen. Som regel forfordeles imidlertid de midlertidig ansatte. På mange lokale forhandlingsarenaer er det strid om hvordan «midlene» fra den «midlertidige lønnsmassen» skal fordeles på de to hovedgrupper av faste ansatte. I beste fall forblir midlene i «vitenskapelig sektor» av potten, men mange steder omfordeles også midler fra midlertidig vitenskapelig ansatte til teknisk-administrativt ansatte.
Når det gjelder den videre fordeling av midlene, er det betydelig variasjon fra institusjon til institusjon og fra år til år. Ved universitetene avtegnes imidlertid følgende mønster: Professorgruppen får en langt høyere andel av potten enn deres andel av lønnsmassen skulle tilsi. Professorer på fagområder der det er attraktive jobbmuligheter utenom UH-sektoren (jus, medisin, økonomi etc.), kommer godt ut, og ellers får naturlig nok de mest produktive – som kan være attraktive oppkjøpsobjekter på akademiske transfermarkeder – ofte solide lokale lønnsløft.
Lokale arbeidsgivere fremmer gjerne krav for personer som de frykter ser seg om etter annet arbeid og søker ellers å utjevne forskjeller som høyt verdsatte medarbeidere anser som urettferdige. Fagforeningene legger gjerne noe mindre vekt på konkurranseutsatthet, men mange av FFs forhandlere (blant annet undertegnede som forhandlet lønn ved UMB i 12 år) har hatt som bevisst strategi å gi høye tillegg til enkeltmedarbeidere for å heve lønnstaket, og dermed skape rom for lokal lønnsglidning. Relative lønnsforskjeller gir misnøye og frustrasjon, og dette vil ifølge doktrinen få fart på den interne lønnsglidningen. En grunnleggende forutsetning for at en slik strategi skal lykkes, er imidlertid at partene etablerer lønnsforskjeller som oppleves som «urettferdige». Det er svært krevende å realisere en slik strategi, og de fleste fagforeninger vil derfor – i det minste etter hvert – fomle seg fram til et sett prioriteringskriterier som langt på vei samsvarer med fagmiljøenes egne formelle og uformelle rankinglister over medarbeidernes akademiske meritter. Resultatet av de lokale forhandlingene blir dermed over tid en lønnsmessig differensiering som aksepteres som rimelig rettferdig og samtidig sikrer at lønnsglidningen blir beskjeden: Medarbeidere som sender ut troverdige trusler om at de ser seg om etter annet arbeid, og som arbeidsgiver anser som verdifulle, får som regel en såpass stor andel av de lokale pottene at de sikres akseptable lønnsrankinger.
Det er neppe dristig å konkludere at 20 år med lokale lønnsforhandlinger for det første har bidratt til lav lønnsglidning, og for det andre har etablert en lønnsmessig differensiering som har medført at statens lønnsforhandlere ikke har funnet det påkrevd å løfte forskernes lønnsnivå for å rekruttere og beholde de antatt dyktigste medarbeiderne.
Forskerforbundet har stort sett vunnet de fleste lønnspolitiske slag, men lønnsmessig sakker vi mer og mer akterut. Professorene har for eksempel fått god uttelling i justeringsoppgjør, blir som regel tildelt brorparten av de lokale forhandlingspotter og har også hatt lønnsmessig medvind som følge av høgskolenes akkrediteringsstrev. Til tross for dette har selv denne gruppen hatt en svakere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i staten. Og andre vitenskapelige grupper har hatt en enda dårligere lønnsutvikling. Hvorfor? Forklaringen er enkel: Vitenskapelig ansatte har ikke maktet eller evnet å sørge for at vår fagforening har strategier som tjener våre interesser som arbeidstakere. Vi taper i lønnskampen med langtidsutdannede både i privat og offentlig sektor. Det er lønn som fortjent!
