La de små diamanttidsskriftene leve!
LUKK

Vitenskapelig publisering:

La de små diamanttidsskriftene leve!

Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog og for tiden tysklærer i Tyskland

Publisert 16. november 2022

«I stedet for overprisede abonnementer krever de vitenskapelige forlagene nå overprisede publiseringsavgifter», skriver Lorenz Khazaleh.

Hvordan åpner du en PDF-fil? Ved å dobbeltklikke, ikke sant? Så enkelt var det ikke alltid. I hvert fall ikke hvis du ville lese en artikkel du hadde publisert i et tidsskrift fra forlaget SAGE. Filen du fikk fra SAGE, var beskyttet. Først etter flere bekreftelsesvinduer og en sikkerhetssjekk kunne du åpne artikkelen. Du kunne ikke lagre filen, kopiere eller sende den til andre uten å betale ekstra.

«Det er ikke forskningen Elsevier er opptatt av, men brukerdata», skriver Forskerforums faste gjestesrkibent, Lorenz Khazaleh.

De store kommersielle forlagene har tjent seg søkkrike ved hjelp av slike kunstige barrierer til kunnskap. Men tidene har endret seg. I 2008 fikk jeg og andre bloggere som skapte blest om SAGEs framgangsmåte, høre at vi hadde urealistiske drømmer om åpen tilgang. Disse drømmene er blitt mainstream.

Annonse

Bør vi være fornøyde? Når vi ser isolert på tilgangen til tidsskriftartikler, kanskje det. Ser vi på hele systemet, kan vi finne nok argumenter for at implementeringen av åpen tilgang i Norge og deler av Europa gjorde vondt verre. Hvorfor? Fordi «man» har valgt å bruke pengene sine på mektige kommersielle forlag med deres utvannede versjon av åpen tilgang (også kalt «gull åpen tilgang»). Hvorfor utvannet? Jo, forlagene flyttet bare betalingsmureren fra leseren til forskeren. I stedet for overprisede abonnementer krever de nå overprisede publiseringsavgifter. Forskerne kan måtte punge ut med mellom 20 000 og 100 000 kroner per artikkel. Lite er igjen av ånden fra den tidlige Åpen-tilgang-bevegelsen. Målet var demokratisering av forskning ved å frigjøre den fra kommersielle interesser.

Samtidig må «diamantene» i tidsskriftsverdenen – som drives etter den ekte modellen for åpen tilgang uten avgifter for lesere eller forfattere («diamant åpen tilgang») – leve fra hånd til munn. Forordet i siste utgave av Medicine Anthropology Theory har derfor tross all sin entusiasme en dyster tone angående tidsskriftets tilstand. Det ser også ut til at forskerne har begynt å orientere seg vekk fra «diamantene». Artikkelvolumet har gått ned i takt med at volumet i tidsskrifter med forfatterbetaling har gått opp, leser vi i Kjerstin Gjengedals reportasje «Prisen for open tilgang» i Forskerforum nr. 8/2022.

Utviklingen henger sammen med en annen trend: I skyggen av betalingsmurens fall har forlaget Elsevier gjort som Google. De utvidet forretningsmodellen. Google har ved hjelp av nye tjenester fått kontroll over det vi gjør og tenker. Elsevier ønsker den samme kontrollen over vitenskapen. Forskerne skal låses inne i Elseviers univers fra den første prosjektideen til publiseringen. Elsevier har derfor kjøpt opp populære verktøy som referanseverktøyet Mendeley samt overvåkings- og analyseverktøy. Det er ikke forskningen Elsevier er opptatt av, men brukerdata: Hvem leser eller publiserer hva? Hva søker vi på? Hvem kommuniserer med hvem? Elsevier selger dataene videre, blant annet til det beryktede amerikanske grensepolitiet ICE. Datainnsamlingen er blitt så omfattende at Det tyske forskningsrådet (Deutsche Forschungsgemeinschaft, DFG) måtte rope varsku i fjor. Overvåkningen setter forskningsfriheten på spill, mener DFG.

«Slaget» er ennå ikke tapt for «diamantene» – i hvert fall hvis vi gir dem mer oppmerksomhet. Hva med å spre kunnskapen om deres eksistens og dele gode artikler? I sosialantropologien dominerer de fortsatt (antallmessig). De er spredt over store deler av kloden og er ofte flerspråklige og opptatt av å motvirke Europa- og USA-sentrismen innen akademia. I sammenslutningen Libraria utarbeider de sin egen visjon om åpen tilgang.

  • Les også: