Av Eldbjørg M. Schön og Vera M. Berg
Publisert 6. juni 2019 kl. 13:07
Den eldste foreningen i Forskerforbund-familien, Forskerforbundets forening for lærerutdanning, FFL, fyller 120 år. Laget ble stiftet som Seminarlærernes landsforening i 1889, fikk senere navnet Norsk lærerskolelag og deretter Norsk lærerhøgskolelag (NLHL). I 1990 gikk NLHL med sine vel 1000 medlemmer inn i Forskerforbundet (FF) og ble en av flere primærforeninger i forbundet. Ved en stor omorganisering i 1999 gikk FF over til den såkalte tjenestemannsmodellen, og primærforeningene ble omgjort til fagpolitiske foreninger med begrenset innflytelse i forhold til tidligere.
I de 20 årene etter FFs omorganisering har de fagpolitiske foreningene vært oppe til debatt flere ganger. Til nå har det vært enighet om at de er et nyttig supplement til FF, og at to av de viktigste oppgavene er:
1. Å være en ressurs- og kompetansebase for FF og foreningens medlemmer innen sitt felt.
2. Å ivareta medlemmenes faglige identitet.
Å være en ressurs og kompetansebase for FF innebærer å gi innspill i saker der foreningene har spesialkompetanse. Årsrapporten til flere fagpolitiske foreninger synliggjør en betydelig aktivitet i form av høringer og innspill til hjelp for FFs sekretariat og hovedstyre. Ekspertisen de fagpolitiske foreningene besitter er nødvendig for at FF skal fungere optimalt.
Å ivareta medlemmenes faglige identitet og fremme deres profesjonsfaglige interesser er en viktig og ressurskrevende oppgave. Som tillitsvalgte ved Oslomet gjennom mange år har vi erfart at Forskerforbundet på en god måte ivaretar medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår. Likevel synker det prosentvise medlemstallet i Forskerforbundet blant ansatte innen profesjonsutdanningene. En vanlig forklaring har vært at nyansatte av gammel vane fortsetter i den organisasjonen de allerede er medlem av. Dette er nok ikke hele sannheten. Det viser seg at profesjonstilhørigheten i stor grad avgjør hvilken fagforening de velger.
Vi har spurt noen medlemmer av Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og Samfunnsviterne om deres motiv for valg av fagforening. De svarte omtrent det samme: De anså profesjonsforeningene best skikket til å ivareta deres faglige og profesjonsfaglige interesser fordi foreningene står i nær kontakt med profesjonen de utdanner til.
Er FFL like aktiv som før, eller er jubilanten blitt kraftløs og tannløs? Da NLHL i 1989 gikk inn i FF, tok de med seg et godt utbygd landsdekkende tillitsvalgtapparat, lokallag ved alle lærerhøgskoler og et sentralstyre med tilhørende sekretariat bestående av heltidsansatt leder og sekretær. Økonomien i laget var god. De tillitsvalgte var godt skolert. Et sterkt fagpolitisk engasjement preget foreningen. Den hadde sitt eget tidsskrift. Hvert fagområde innen lærerutdanningen hadde sin landsseksjon. Ansvaret for driften av landsseksjonene gikk på omgang. Landsseksjonene organiserte faglige møter og kursvirksomhet. Dette var populære kurs som bidro til faglig oppdatering og nettverksbygging for medlemmene.
Etter fusjonen fortsatte arbeidet i NLHL omtrent som før fram til omorganiseringen i 1999, da primærforeningene ble gjort om til fagpolitiske foreninger. Fram til da organiserte FF og NLHL nesten alle ansatte ved lærerutdanningene. Slik er det ikke lenger. FF største konkurrent innen lærerutdanning er Utdanningsforbundet. En rask stikkprøve tatt ved seks høyere utdanningsinstitusjoner med lærerutdanning, viser at ved to institusjoner har FF og Utdanningsforbundet omtrent like mange medlemmer, mens på de fire andre har FF ca. en tredel flere medlemmer. Tendensen er klar. Antall lærerutdannere organisert i FF går ned, og bare et fåtall er i dag medlemmer av FFL. Foreningen har nå ca. 200 medlemmer, en nedgang på ca. 800 medlemmer på 20 år! Mange av de andre fagpolitiske foreningene har også opplevd en avskalling av medlemmer. Betyr det at de fagpolitiske foreningene har utspilt sin rolle? Vi mener nei!
En forklaring er hvordan foreningene finansieres. FFs medlemskontingent dekker ikke driften av de fagpolitiske foreningene. Noen få foreninger drives på dugnad, det vil si gratisarbeid, mens de fleste foreningene har avsatt en prosentvis stillingsressurs finansiert ved en kontingent som varierer fra et par–tre hundre kroner til over tusen kroner pr. år. Mange oppfatter dette som en urimelig ekstrakontingent. Dette ble veldig tydelig da FF bestemte at ekstrakontingenten ikke lenger kunne trekkes automatisk fra lønnsslippen sammen med FF-kontingenten. FF krever inn kontingent til foreningene ved tilsendt giro i posten (sic!). Mange medlemmer skjønte ikke hva giroen gjaldt. Skulle de være organisert to steder? De la giroen til side, betalte ikke og falt derved ut som medlem av sin fagpolitiske forening. Som tiden gikk ble mange av medlemmene fra foreningenes glanstid pensjonister uten at det har lykkes å rekruttere nye medlemmer. Dette bringer foreninger inn i en nedadgående spiral. Mister de medlemmer, mister de sitt økonomiske fundament og deler av sin arbeidskapasitet. Dette går igjen ut over medlemspleie som igjen går ut over nyrekruttering og så videre.
Tidligere var det lett å rekruttere for eksempel lærerutdannere til både FF og til FFL. Vi hadde mye å by på og mange kort på hånden i vervingsarbeidet: FF med sitt solide arbeid for medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår og FFL som ivaretok medlemmenes faglige identitet og kunne tilby medlemmene mange fordeler i form av møter, kurs og medlemsblad. Mange medlemmer av profesjonsforeninger gikk over til Forskerforbundet. Slik er det ikke lenger. Flere fagpolitiske foreningene har nå mistet såpass mange medlemmer at økonomien er prekær. Når det gjelder jubilanten FFL, betyr det at borte er medlemsbladet, landsseksjonene med kurs, og delvis medlemsmøtene på arbeidsplassen. Det siste som falt bort var abonnementet på Norsk pedagogisk tidsskrift som fulgte medlemskapet i FFL. Foreningen hadde ikke lenger økonomi til å betale den sterkt subsidierte prisen FFL hadde fremforhandlet med forlaget for å gi medlemmene dette ledende norske fagtidsskriftet innen pedagogikk og lærerutdanning.
Skal FF kunne ta opp konkurransen med profesjonsforeningene i universitets- og høgskolesektoren, må FF gjennom de fagpolitiske foreningene kunne vise til aktiviteter som interesserer medlemmene. Faglig medlemspleie og nettverksbygging er viktig slik som kurs- og seminarvirksomhet, nettavis med synliggjøring av foreningens arbeid og aktuelle faglige innlegg og debatter og så videre.
Hver gang FF diskuterer de fagpolitiske foreningene, roser de foreningene for deres arbeid for forbundet, men de har hittil ikke vært villige til å sette av penger på budsjettet til drift av foreningene. Siden FF har stor nytte av foreningene, mener vi det er rimelig at det er FF og ikke medlemmene av den enkelte forening som skal finansiere arbeid FF nyter godt av. I tillegg til ekstrakontingenten legges det ned et betydelig dugnadsarbeid fra ildsjeler. Er dette forenlig med FFs lønnspolitikk? Vi synes det er beklagelig at FFs forening for teknologiutdanning nå legges ned på grunn av mangel på ressurser. Vil deres medlemmer etter hvert gå til Tekna eller NITO?
I konkurranse med profesjonsforeninger må FF kunne tilby en fagforening med et solid fagpolitisk fundament. Velfungerende fagpolitiske foreninger vil være en aktiv ressurs i medlemsvervingskampanjer. Kanskje bør det opprettes flere fagpolitiske foreninger for eksempel innen helseutdanningene, maritime fag, sosial- og økonomiutdanning? Representantskapsmøtet satte ned et økonomiutvalg i oktober 2018. I vedtaket i sak 7E står det innledningsvis: «Utvalget skal se nærmere på forbundets økonomiske struktur og komme med forslag for å styrke og videreutvikle organisasjonen og sikre nødvendig finansiering av aktivitet og fordeling i et lengre perspektiv. Til grunn for utvalgets arbeid ligger forbundets målsetting om å være ledende innen sine sektorer i et lengre perspektiv». I denne sammenhengen bør det utredes på hvilken måte de fagpolitiske foreningene kan sikres et økonomisk driftsgrunnlag som sikrer gode arbeidsvilkår til glede både for foreningene og FF.
Les også:
