«Lærermangelen øker mindre enn fryktet, men har nådd 60 prosent i én kommune»
Annonse

«Lærermangelen øker mindre enn fryktet, men har nådd 60 prosent i én kommune»

Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitet i Oslo

Publisert 21. desember 2021

Nå foreligger grunnskolestatistikkens tall for inneværende skoleår. På grunn av innføringen av mastergrad ble det nesten ikke uteksaminert grunnskolelærere i vår. Nominelt skulle dette gitt en økning i lærermangelen på 2000, reelt ca. 1500, fordi Tromsø lenge har hatt masterutdanning og uteksaminerer ca. 100, og fordi noen hundre ikke blir ferdig i løpet av dem normerte studietiden.

Antall ufaglærte lærere er imidlertid bare 3685, opp fra 3229 i fjor, altså en økning på 456, som er under en tredel av det man kunne forvente. Vi har altså ca. 1000 flere lærere enn vi burde ha hatt. Det kan ha flere årsaker: Det kan være utdannet flere enn i fjor fra andre lærerutdanninger, særlig praktisk-pedagogiske utdanninger, og flere lærere kan ha blitt værende i stilling lenger. Jeg har ikke funnet tall som dokumenterer den førstnevnte årsaken; slike tall vil vel først foreligge til våren. Men antall ufaglærte i Oslo er sunket fra 5,8 til 5,6 prosent; det indikerer at Oslo har lykkes med et initiativ for å få lærere til å stå ett år til i jobb (Utdanningsnytt 27.4.21). Liknende tiltak kan vel finnes ellers i landet også. Elevtallet har bare sunket med drøye 800 og kan ikke forklare mye. Men hvis det har vært 20-30 skolenedleggelser, slik det har vært de siste årene, har det påvirket lærertallet med et par hundre.

Annonse

I det følgende begrenser jeg meg til situasjonen på trinn 1-4 i Nord-Norge, hvor lærermangelen tradisjonelt har vært størst. Det er riktignok slik at tallene for Oslo ligger høyere enn de to nord-norske fylkene. Det skyldes nok til dels at boutgiftene er høyere i Oslo; dette er en faktor som ikke kan påvirkes i utdanningspolitikken.  Men spredningen er større i Nord-Norge – i år har vi for første gang fått en kommune som på trinn 1-4 har over 50 prosent ufaglærte – nemlig 61 prosent i en kommune i Nordland.

Det foreligger ikke separate tall for de gamle fylkene Troms og Finnmark. Andelen ufaglærte målt i årsverk i det sammenslåtte fylket er sunket fra 7,4 til 6,7 prosent, som utgjør 66 årsverk. For Nordland viser tallene en økning fra 5,2 til 7,4 som utgjør 74 årsverk. Forverringen i Nordland må sees i sammenheng med at lærerutdanningene i Bodø og Nesna/Mo i Rana har hatt og har få søkere.

I alle de tre fylkene er det flere kommuner hvor situasjonen er forverret enn der er kommuner hvor den er forbedret. Fordi en god del av endringene er små og finnes i små kommuner, dreier det seg ikke om mange lærerstillinger. Men det dreier seg om en del elever. Jeg fremmer derfor på nytt mitt forslag om en lærernorm for utkantene, for eksempel slik at ved skoler som har flere ufaglærte enn det dobbelte av landsgjennomsnittet, får alle lærere 20 prosent mer lønn, som stiger til 50 prosent etter 5 år.

Det foreligger som kjent beregninger fra Statistisk sentralbyrå som har langt høyere tall for ufaglærte enn tallene i Grunnskolestatistikken. Men byråets tall er beheftet med flere svakheter, blant annet i måten man behandler vikarer på. Det synes om byråets tilnærming legger til grunn at dersom en lærer i permisjon har godkjent utdanning og vikaren ikke har det, tas vikaren med i statistikken som ufaglært. Det innebærer at man legger til grunn at det i alle kommuner bør være et vikar-korps av fullt utdannede lærere – en forutsetning som fremtrer som lite realistisk.

Hvis tallene fra Grunnskolestatistikken er korrekte, gir de, sammen med den nye regjeringens skroting av den såkalte avskiltingen (tvungen etterutdanning innen 2025), et mindre dystert bilde for lærermangelen i årene fremover enn det jeg har fryktet. Avskiltingen er nemlig skrotet tidsnok til at man, ifølge tall fra Statens pensjonskasse, ikke har fått noen overhyppighet i pensjoneringer i år.

Med en manko på ca. 3000 (et tall som ligger mellom tallet for ufaglærte årsverk og tallet for ufaglærte lærere), og et tap av de ca. 500 som ville blitt uteksaminert neste år og senere, vil bare to faktorer komme i tillegg: Overhyppighet i pensjoneringer som følge av pandemien, og lavere gjennomføring som følge av at en del studenter ikke makter masteroppgaven. Det første er vanskelig å beregne, så meget mer som heller ikke denne faktoren ser ut til å ha slått ut i år, ifølge tallene fra pensjonskassen. Men det er mulig at en overhyppighet er motvirket og skjult av at en del lærere har tatt imot tilbud om å stå lenger i stilling, jfr referanser til Oslo ovenfor. Mastereffekten kan medføre at frafallet i løpet av studiet stiger fra ca. 30 til ca. 40 prosent, det er ca. 200 i året. Dette siste vil vi ikke få vite sikkert før våren 2023, med mindre noen foretar en særskilt undersøkelse til sommeren.

Med disse faktorene vil lærermangelen kunne bli ca. 5000 om noen år, noe som er vesentlig mindre enn de ca. 8000 som det kunne ha blitt uten blant annet skroting av avskiltingen. Men man vil ikke få bukt med mangelen med mindre man justerer opptakskravet til 3,3 i snitt og kutter 4-kravet i matte; hva angår mattekravet har man så langt bare innført en unntaksbestemmelse for søkere med snitt på 4 eller høyere. Rekrutteringsproblemene vil øke ytterligere etter hvert som det blir klart for flere at behovet for lærere vil synke – om enn ikke så tidlig som Statistisk sentralbyrå har hevdet. Men fra ca. 2030 vil virkningen av mindre fødselskull slå inn også i grunnskolen. En nedjustering av opptakskravene kan derfor kanskje være midlertidig.

Les også: