Av Av Aasne Jordheim
Publisert 6. april 2017 kl. 13:54
To bøker, samme tema. Ett mål, forskjellige innfallsvinkler.
Den ene boka er skrevet av biolog Bjørn Grinde, den andre av psykolog Linn-Heidi Lunde. Begge bøkene er innimellom temmelig kjedelige, og innimellom også ganske opplysende. Boka til Grinde er også tenkt som et oppslagsverk, så det å skulle lese den mer eller mindre i ett, slik jeg har gjort, blir jo feil. Boka til Lunde er rettet mot studenter og fagfolk, men er det min feil at jeg synes det lærebokaktige ved den gjør den kjedelig?
Lunde ønsker å utfordre en del myter om alderdommen, hun har slik også et politisk og samfunnsmessig siktemål. Ved å vise til nyere forskning vil hun få oss til å tenke nytt om alderdommen, røre litt i fordommene våre. Men før vi kommer så langt, er det tall og fakta i en jevn strøm, og det meste lyder velkjent. Det er tydeligvis et poeng å få presentert et helt, stort bilde, inkludert all slags detaljer og nyanser, som at alderdommen innebærer dårlig syn, men likevel ikke for alle. Hun skriver om gruppen eldre, og ikke som Grinde, som mer henvender seg til det gamle mennesket vi er eller forhåpentlig skal bli. Så det er først når forskningen kan vise til noen nye perspektiver eller nye forhold, at det gamle mennesket trer frem for meg og blir noe som angår hos Lunde. For først da ledes jeg til ettertanke, og med ett blir alderdom og gamle mennesker noe å forholde seg til, noe konkret, og ikke bare et slags abstrakt fenomen som det går an å ha en lang rekke kunnskaper om.
Kanskje bygger Grinde innimellom opp under de mytene Lunde ønsker å knuse? For der Lunde vil si at alder absolutt er noe som sitter i hodet, kommer Grinde med råd som kanskje i rent kroppslig forstand kan gjøre oss yngre. Da skriver han direkte til leseren, hva kan du gjøre, i en vennlig, men ofte litt pludrende tone. Også her er det mye velkjent, det dreier seg blant annet om sunne matvaner og at det er viktig å trene. Men hva med kosttilskudd, manipulering av immunforsvaret og hormonnivået vårt? Tja, selv om det ikke foreligger nok håndfast materiale til å kunne trekke noen slutninger her, gir det i hvert fall innsikt å lese om dette. For Grinde unnlater selvsagt ikke å gi oss den biologiske forklaringen på hva som skjer i forbindelse med aldring, og ved å henvise til evolusjonsprosessen får vi også forklaring på hvorfor aldring skjer. At alle celler vil leve videre, utgjør den overordnede forståelsen, og ved å forstå dette nærmere vil det kanskje en dag også være mulig å bremse aldringsprosessen. Da kan vi til og med bistå evolusjonen, for som Grinde sier: «Jeg ser et skaperverk med svakheter og tvilsom design.»
Les også: Bok om Syria som minner oss på kvifor vi held oss med norske forskarar
Grinde, eller biologisk forskning, slåss mot evolusjonen, mens Lunde slåss mot det menneskeskapte, mot fordommene. Hun skriver: «Aldersstereotypier går over til å bli selvstereotypier når vi blir eldre» – og da gjerne med påfølgende selvoppfyllende profetier. Tror du at for eksempel kreativiteten eller hukommelsen forsvinner med alderen, vil de lett kunne gjøre det. Lunde rister litt i kategoriene, og det er jeg med på, for jeg har slett ikke lyst til å være en alderist. Grindes prosjekt er vanskeligere, for hele hans fremstilling hviler på en utpreget fordom. Ved for eksempel å si at all natur er resultat av «en slumsete og klønete strategi», snakker han unektelig fra et gitt perspektiv, og at dette er antroposentrisk, er det nok ingen tvil om. Men godt da, kan jeg litt muntert følge opp, at evolusjonen likevel var så lur at den klarte å frembringe mennesket, for slik ble den endelig i stand til å se seg selv, og dermed, kanskje etter hvert, i stand til å få rettet opp noen av svakhetene.
Les også: En svært god bok om den skandinaviske skyldfølelsen
Siden vi ikke har kommet helt dit ennå, er det noen enklere råd vi må ta til takke med, og som det er allmenn enighet om er livsforlengende. Til sammen sier de to bøkene dette: Spis og lev sunt. Ta tran! Tro på Gud! Ha en optimistisk livsinnstilling og start tidlig med å være sosial.
Men uansett hvor langt et liv vi skulle være så heldige å få, det vil alltid være for kort til å måtte lese unødvendig lange tekster. Selv en bok på rundt 150 sider kan bli i lengste laget. Med mindre man har et språk av flytende gull, bør derfor så kort og godt som mulig være målet. Slik lyder mitt råd.
