Av Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet
Publisert 15. april 2015 kl. 13:42
– Forskningsbasert undervisning står sterkt selv om vi differensierer forskningstiden, mener Bjørn Haugstad (H), statssekretær i Kunnskapsdepartementet.
Tid til forskning er grunnleggende for personer i kombinerte stillinger ved universiteter og høyskoler, akkurat som tid til undervisning er det. Forskningsbasert undervisning er et bærende prinsipp for norsk høyere utdanning. Samtidig er det et lederansvar å fordele arbeidstid på en slik måte at vi får mest og best mulig forskning og undervisning ut av de samlede ressursene.
I Forskerforum 4/2015 hevder Steinar Vagstad, Steinar A. Sæther og Kristian Mollestad (heretter VSM) fra Forskerforbundet at «den norske universitetsmodellen» er ensbetydende med en 50/50-fordeling mellom forskning og undervisning. De anklager prorektor Kari Melby ved NTNU for å ville bryte med denne modellen.
Det er en merkelig anklage, for en 50/50-fordeling er ikke et bærende element i «den norske universitetsmodellen». Tvert i mot har vi de siste ti årene hatt fullverdige universiteter som aldri har hatt praksis for slik fordeling. Dessuten, i sin historieskrivning glemmer VSM å opplyse om at før særavtalen ble sagt opp, stevnet organisasjonene staten og tapte for en enstemmig arbeidsrett.
Det er videre lite kledelig å skyve hensynet til akademisk frihet foran seg i det som i stor grad er en (legitim) interessekamp. VSM vet utmerket godt at akademisk frihet, slik den er regulert i loven basert på en omfattende offentlig utredning, er frihet til å velge tema og metode og rett og plikt til å publisere sine resultater. Det kan vanskelig argumenteres for at 50/50-fordeling av tid til forskning og undervisning er nødvendig for å ivareta denne akademiske friheten. I så fall kan man lure på om reell akademisk frihet er avgrenset til et lite knippe norske universiteter, siden denne fordelingen knapt er kjent ved universiteter i andre land som en rettighet.
Forskningsbasert undervisning står sterkt selv om vi differensierer forskningstiden og tiden til undervisning mer enn i dag. Dessuten er det viktig å passe på at konkurransen om synlighet og ressurser på forskningsområdet ikke tar så mye oppmerksomhet at arbeidet med utdanningskvalitet lider. Dessverre bidrar artikkelforfatterne med sitt innlegg til å sementere oppfatningen om at forskning er en rett, mens undervisning er en plikt. Det bidrar neppe til å heve kvaliteten ved våre universiteter og høyskoler.
I mange land bruker institusjonene nettopp sine beste forskere til å undervise på bachelornivå for å motivere studentene, fange opp talenter og gjøre forskning tilgjengelig. Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om kvalitet i høyere utdanning nettopp fordi det er så viktig, og fordi vi fortsatt har mye ugjort. Jeg mener at ledelsen ved universitetene og høyskolene må bruke sitt handlingsrom til å lage ordninger som bidrar til at utdanning er like viktig som forskning ved tilsetting og opprykk.
Det er videre en klar lederforpliktelse å sørge for mest mulig effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser til utdanning og forskning. Dersom en 50/50-fordeling er til hinder for dette, så er det en praksis som undergraver legitimiteten til hele sektoren. Jeg har intet prinsipielt i mot praksisen, men vil understreke at institusjoner som holder seg med en slik fordeling, har ansvar for å sørge for at praksisen med slik fordeling ikke står i motstrid til å utnytte ressursene godt. Antagelig må man da kompensere med temmelig tydelig ledelse overfor dem som sliter med å få resultater ut av forskningstiden.
Norske universiteter og høyskoler forvalter betydelige ressurser på fellesskapets vegne. Vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler har «privilegier» i sitt arbeidsforhold som få andre arbeidstakere nyter godt av. Disse privilegiene er godt begrunnet og nødvendige, men innebærer samtidig at sektorens legitimitet er avhengig av generell tillit til at ressursene forvaltes best mulig. Da er det lite hjelp i å angripe universitetsledere som faktisk tar det ansvaret på alvor.
