Publisert 7. mai 2012 kl. 10:02
Anerkjente Elsevier er under angrep fra forskere som mener forlaget har for mye makt.
– Forlagene tjener penger på å motarbeide forskernes interesser, mener Jan Erik Frantsvåg.
– Elsevier har monopol og det har forsterket seg etter at de gikk over til digital publisering, sier biblioteksdirektør ved NTNU Lisbeth Tangen.
For fysiker Are Raklev er utviklingslands tilgang til forskning en viktig motivasjon for å signere oppropet.
De kaller det «den akademiske våren», men det er en kjølig konflikt som tiltar over Europa og USA. Over 11 000 forskere, og antallet stiger, har signert oppropet The Cost of Knowledge som har som mål å endre tilgangen offentligheten har til forskningsresultater. Det er spesielt forlaget Elsevier, som gir ut noen av verdens viktigste fagfellevurderte akademiske tidsskrifter, som er gjenstand for oppropet.
– Galskapen
Ifølge kritikerne utnytter Elsevier sin markedsposisjon til å tjene seg rike på tidsskrifter som fylles av forskning betalt av skattebetalerne. I tillegg anklages forlaget for å motsette seg fri publisering av forskningsresultater.
Tusenvis av forskere har fått nok. De vil endre systemet.
– De ser galskapen over at forlag skal tjene 5-6 milliarder i året på at noen andre gjør jobben, sier Jan Erik Frantsvåg.
Seniorrådgiveren og open access-eksperten ved Universitet i Tromsø har stor forståelse for «den akademiske våren» som brer seg i Europa og USA.
– Alt det faglige arbeidet i tidsskriftene gjøres av forskere. Forskerne sier fra seg alle rettigheter til tidsskriftene som så tar seg betalt for å stille forskningen til disposisjon. Forlagene tjener penger på å motarbeide forskernes interesser, mener han.
Årsaken til at forskerne går med på en løsning der de produserer innholdet og betaler for å få lese det, er at Elsevier og andre forlag er sentrale distribusjonskanaler for forskning. Forskere er avhengig både av å få publisert forskningen sin i tidsskriftene for at den skal bli kjent, og å abonnere på dem for å oppdatere seg på de siste forskningsresultatene. Forskningssystemet er avhengig av denne informasjonsutvekslingen.
Eroderer inntektene
Men noe er i ferd med å skje. Gnisten ble tent 21. januar da den anerkjente matematikeren og Cambridge-professoren Tim Gowers skrev et blogginnlegg mot Elsevier. Like etter ble The Cost of Knowledge-bloggen opprettet som et svar på Gowers krav. Gjennom sosiale medier og stigende mediedekning har oppmerksomheten om underskriftskampanjen spredt seg til forskningsmiljøer verden rundt.
– Det som utløste angrepet mot Elsevier var egenarkivering, forteller Frantsvåg.
Egenarkivering er når forskere publiserer en kopi av forskningsartikkelen sin i universitetets eget arkiv, som er åpent for alle. Det er en måte å gjøre forskningen tilgjengelig utenom tiddsskriftene.
– Elsevier sa «ja, vi tillater at det gjøres, men ikke om det er fordi institusjonene har en policy om at det skal gjøres». De ønsker å beskytte sine inntekter og ser at det på sikt kan erodere dem, sier Frantsvåg.
Skyldes nedskjæringer
Resultatene av konflikten begynner nå å vise seg. Elsevier publiserte allerede i februar et åpent svar til kritikerne der de tilbakeviste anklagene. Men toget er i bevegelse og det er tungt å stanse, selv for et forlag av Elseviers størrelse og innflytelse. Harvard gikk i april åpent ut og oppfordret til open access-publisering. Det mektige universitetet har ikke lenger råd til å kjøpe tidsskriftene og oppfordrer sine ansatte til ikke bare å gjøre direkte opprør selv, men å oppfordre andre til å gjøre det samme.
The Welcome Trust, et av verdens største bidragsytere til medisinsk forskning, har kastet seg på toget og vil for fremtiden kreve at forskere som mottar støtte må publisere i open access-tidsskrifter hvor alle får tilgang til forskningsresultatene, uavhengig betalingsevne. Like etter gikk den britiske regjeringen ut og ga sin støtte til prinsippet om at offentlig finansiert forskning skal gjøres fritt tilgjengelig.
– Dette henger nøye sammen med den økonomiske situasjonen, spesielt i Storbritannia, sier biblioteksdirektør Lisbeth Tangen ved NTNU.
– Bibliotekene kan ikke lenger abonnere på tidsskriftene og da får ikke lenger forskerne tilgang.
– Har monopol
Men problemstillingen er der også for de norske universitetene. Tidsskriftene fylles av forskning som skattebetalerne finansierer, og de selges tilbake til institusjonene, nok en gang for skattebetalernes penger.
– Det de tilbyr, og som vi må ha, er meget kostbart, mener Tangen.
– Men handler ikke det bare om at forlag som Elsevier har markedsmakt og at de fornuftig nok bruker den?
– Nettopp. Men det er ikke et fungerende marked. Det finnes ingen konkurranse. De har monopol og det har forsterket seg etter at de gikk fra papir til digital publisering.
En del av vår-rengjøringen oppropet retter seg mot, er måten forlagene selger tidsskrifter på. De selges i pakker, såkalte «bundles», som gjerne har noen få meget sentrale tidsskrifter, og mange hundre ikke like sentrale tidsskrifter. Universitetsbibliotekene må derfor betale for alle sammen, når de egentlig bare vil ha noen få. Eventuelt kan de kjøpe noen få, men da til langt høyere priser per tidsskrift.
– Absurd at nordmenn ikke har tilgang
Biblioteksdirektør Lisbeth Tangen har ikke noe valg. Hun må godta systemet og sørge for at de vitenskapelige ansatte har tilgang til forskningsmaterialet. Det er forskerne som må kreve endring og slutte å bidra til tidsskriftene.
En av de mange tusen som har signert oppropet er Are Raklev, førsteamanuensis ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.
– Folk har forskjellige motivasjoner for å signere, men for min del er det at forskning burde være tilgjengelig for alle, spesielt land hvor universitetene ikke har råd. Det fungerer som en sperre for akademikere i utviklingsland. Det andre gode poenget er at det er noe tvilsomt ved at jeg blir finansiert av skattepenger, men likevel har ikke norske borgere tilgang til det jeg produserer av forskning. For meg virker det ganske absurd.
Liten norsk vår
Selv ble han oppmerksom på protesten gjennom sosiale medier. I likhet med andre, større og politiske protestbeveglser som «den arabiske våren» har de sosiale mediene vært helt avgjørende for spredningen.
– Problemet med journalene har vært der lenge. Folk har vært irritert på journaler lenge. Ser du på historien med Elsevier, har det vært flere tilfeller hvor redaktører har sagt opp «en masse» og opprettet open access-journaler i stedet. Det har vært en spire der, en irritasjon hos mange, og så har de sosiale mediene gjort at det kan bre om seg fort og blitt effektivt, forteller Raklev. Likevel har det ikke spredd seg til norske akademiske miljøer i særlig grad.
– Jeg kan ikke si at vi har merket noen stor aksjon eller temperatur på dette området, sier Lisbet Tangen ved NTNU.
– Vi har ikke hatt den type nedskjæringer eller reduksjon i tilbud som i England. Der har universitetene skåret ned med 18 prosent i snitt. Det får store konsekvenser.
– Redd for at vi har det godt
Frantsvåg ser heller ikke de store opptøyene i norske fagmiljøer.
– Nei. Det er mulig at det er norske enkeltpersoner som er engasjert, men det er ikke akkurat noen mønstring på torget.
Enkeltpersonen Raklev bekrefter bildet. Han merker ikke noe omfattende engasjementet i sitt miljø. Inntil Forskerforum ringte for å høre om hva som var hans motivasjon for å signere, hadde han nesten ikke tenkt på det.
– Jeg har ikke den store følelsen av at det skjer så mye her. Fysikere her er veldig bevisst på open access allerede, men jeg vet veldig lite om hvordan andre kollegaer som ikke jobber med fysikk ser på det.
– Hva skal til for at et slikt engasjement vekkes her?
– Si det. Jeg er redd for at vi har det ganske godt og er brukbart finansiert. Folk som jobber på universitetsbibliotekene og direkte ser de summene og pengemengdene som går til forlagene, kunne gjort en innsats om å informere de som jobber ved universitetene om hva slags kostnader det faktisk er.
I mellomtiden håper nok forlagene at det vi ser nå, knoppene til en ny måte å tenke vitenskapelig publisering på, ikke skal slå ut i full blomst. Elsevier tilbakeviser at kostnadene ved nedlasting av artikler er høye. De er faktisk på sitt laveste, mener forlaget. Ingen biblioteker er tvunget til å kjøpe pakker, «bundles», mot sin vilje. Men pakkene tilbyr kraftige rabatter, er forlagets argument. Forlaget støtter også flere ulike tilgangsmåter, også «open access». Som om ikke det var nok for å stilne kritikerne, støtter forlaget at offentligheten skal ha tilgang til forskningen den finansierer.
Systemet kan stanse
«Selv om noen fakta om Elsevier er feilaktige, er følelsene blant noen i forskningsmiljøet ekte og noe vi tar veldig seriøst. Vi lytter til alle bekymringer som er uttrykt og vi øker vår omfattende innsats for å gjøre våre bidrag til det miljøet bedre, mer transparent og mer verdifullt for alle våre samarbeidspartnere og venner i forskningsmiljøet,» skriver Elsevier.
Frantsvåg tror Elsevier er utrygge. Forlaget ser at foretningsmodellen deres er under angrep.
– Det er mulig å påvirke dem. De lever av forskernes godvilje. Uten forskernes aktive medvirkning og støtte gjennom å donere arbeid, stopper systemet. Jeg tror «open access» vil overta, men det gamle mediet vil også overleve.
Men om nok forskerne vil hive seg på til å gjøre endringen permanent… Det vil vise seg.
– Jeg fikk dette tilsendt, leste det og signerte, og har glemt det etterpå, forteller Raklev ved Fysisk institutt.
– Det sier kanskje noe. Der burde vi forskere kanskje vært litt flinkere og tenke på konsekvensene. For det går ikke utover oss, det går utover forskere i andre land som har dårligere råd.
