Av Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo
Publisert 11. april 2017 kl. 13:14
Here we go again, må vi nå si. De uttalelsene statssekretær Bjørnar Laabak kom med på sin blogg, viser en oppsiktsvekkende mangel på forståelse for grunnleggende ytringsfrihet og akademisk frihet. Regjeringen ser dessverre ut til å ha lært lite av de foregående overtrampene over grensen for utidig politisk innblanding i forskningsspørsmål.
Les om saken her: Statssekretær stemplet stipendiat som nazi-sympatisør
Ole Petter Ottersen
Bloggposten til Laabak er nå slettet, men en skjermdump av det opprinnelige innlegget ligger her
Statssekretær Laabak uttaler at han er «skuffet over UiO», han «stiller spørsmål om UiO skal tilby personer med slike holdninger» en stipendiatstilling og han avslutter med at «mine skattepenger trenger ikke å finansiere dine holdninger». Bakgrunnen er at han mener Aksel Braanen Sterri har uakseptable holdninger om abort og Downs syndrom. Forsker og prosjektleder Ole Martin Moen, Braanen Sterris samarbeidspartner, har naturlig nok reagert kraftig på uttalelsene.
Laabak – som alle andre i dette landet – er opplagt i sin fulle rett til å være rykende uenig med Braanen Sterri. Som statssekretær er det like opplagt at han går over streken når han forsøker å instruere et universitet om å la være å ansette personer som han er politisk uenig med. Selve fundamentet i den akademiske friheten er at forskeren står fritt til å velge forskningsobjekt, og at forskere skal ansettes på bakgrunn av kvalifikasjoner.
Representanter for Laabaks parti har vært motstandere av at debattanter i det offentlige ordskiftet skal la seg begrense av politisk korrekthet. Dette er bra. Men denne holdningen kan ikke bare gjøres gjeldende for personer som Laabak og hans parti er enige med. En av diskusjonene som har gått ved universiteter rundt i verden handler om hva slags ytringer man skal utsette studentene for. Blant eksemplene på denne utviklingen er avlysningen av kontroversielle talere, og innføringen av såkalte trigger warnings og safe spaces. Ved Universitetet i Oslo tar vi avstand fra en slik utvikling – vi ser på våre studenter som en del av det akademiske felleskapet. De skal ikke skjermes, men inkluderes i krevende spørsmål, i et meningsmangfold og i vanskelige diskusjoner som de uansett vil møte når de har forlatt campus. At statssekretær Laabak ønsker å begrense ytringsfriheten til ansatte ved UiO, er både svært overraskende og skuffende.
Samtidig burde vi kanskje slutte å bli overrasket. Dette er ikke første gang representanter for regjeringen har tråkket over grensen for politisk innblanding. I april 2016 stilte jeg spørsmålet om vi kunne se et mønster i regjeringens misbruk av forskning. Da var det partifellene Sandberg og Listhaug som sto for overtrampene. Vår egen statsråd Røe Isaksen rykket ut og slo fast at det ikke finnes tvil om at regjeringen vil ha fri forskning.
Nå må vi igjen be kunnskapsministeren klargjøre, og Laabaks statsråd Jan Tore Sanner burde også på banen. Spørsmålet vi vil ha svar på, er enkelt: Mener dere at UiOs ansettelser skal dikteres av kandidatenes meninger, og ikke deres kvalifikasjoner?
Røe Isaksen fremmet et godt forslag om vitenskapsråd. Igjen får vi altså et eksempel fra regjeringen om hvorfor det åpenbart er behov for en slik funksjon.
Jeg skrev denne bloggen med utgangspunkt i Laabaks opprinnelige bloggtekst. Laabak har i etterkant slettet blogginnlegget, men den opprinnelige teksten kan leses her.
Denne artikkelen ble først publisert på Ole Petter Ottersens blogg.
