Av Kjetil Vikene
Publisert 4. juni 2025 kl. 12:47
Basert på egne erfaringer både som en svært vellykket ph.d.-kandidat og senere veileder har Marianne Hem Eriksen skrevet boken hun nok selv skulle ønske å ha lest før hun begynte på doktorgraden i arkeologi. Boken er ment for kandidater som befinner seg i ulike faser av doktorgradsløpet, og disponeres deretter: Den begynner med noen refleksjoner om hvilke grep det er lurt å gjøre tidlig, og ender med tips om innspurt og etterarbeid. Ambisjonen er altså ryddig forklart: å være en støttespiller og gi leseren innspill til hvordan man skal møte ulike utfordringer underveis på en mest mulig praktisk måte. Like tydelig er forbeholdet om at boken først og fremst gjelder ph.d.-løp innen humaniora og samfunnsvitenskapene, og dette burde kanskje kommet frem allerede i tittelen.
Marianne Hem Eriksen
Ph.d.-håndboken. En dønn ærlig og stort sett praktisk støttespiller for deg som skriver doktorgrad
Cappelen Damm Akademisk, 2025
226 sider
Rettl. pris: kr 349
Det som skinner tydelig gjennom, er at Hem Eriksen liker å tenke på disse utfordringene og rådene. Hun skriver om dem på en avvæpnende måte og er tydelig begeistret for praktiske hjelpemidler som f.eks. forskningsdagbøker og kreative måter å komme ut av skrivesperrer på. Skal jeg være kritisk, må det være at noen deler er preget av oppramsinger av ulike leker, metoder, tankemåter og punktlister for hvordan man skal forholde seg til både tekst og tid. Layouten, med konkrete eksempler og løsningsforslag innrammet i blå bokser underveis og en oppsummerende gul «jukselapp» i slutten av hvert kapittel, understreker den tidvis oppramsende (og dermed fragmentariske) stilen. Grepet – som visuelt bygger opp under merkelappen «håndbok» – fungerer dessverre bare delvis siden det ofte er ganske stor avstand mellom hovedteksten og oppsummeringen.
En annen, mindre, innvending er følgende: Selv om det er åpenbart at Hem Eriksen lister opp alternativer, slik at man kan velge metoden man selv tror er mest nyttig, blir noen av rådene merkelig spesifikke. For eksempel skriver forfatteren om avhandlingens lengde: «Dunleavy foreslår altså åtte kapitler på 10 000 ord hver. Jeg for min del vil slå et slag for en grunnstruktur på åtte kapitler à 8000 ord.» Ja vel.
Det som skinner tydelig gjennom, er at Hem Eriksen liker å tenke på disse utfordringene og rådene.
Forfatterens åpenbart ekte interesse for forskningen på denne akademiske prosessen er en styrke. De delene av teksten som inneholder de mest faglige betraktningene om doktorgradsløpet, er også de jeg syns er de mest interessante å lese. I kapittelet «Flink pike, verdensmester og bedrager» gir forfatteren en kort oversikt over forskning på doktorgradskandidatenes psykiske helse, med spesiell vekt på kvinners og minoriteters stilling. I tillegg gir kapittelet en god beskrivelse av noen sentrale (negative) mennesketyper man vil støte på i akademia – og hvordan man skal tenke om dem. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at det er for stort sprik mellom de generelle faglige betraktningene og de konkrete rådene som gis. (Og så tenker jeg kanskje litt surmaget at det er for sent å lage seg gode vaner etter at man har begynt sin ph.d.)
Hem Eriksens beste og mest konkrete råd er jeg imidlertid helt enig i: at kandidaten setter ned en privat nei-komité bestående av for eksempel venner, familie eller kollegaer: «Hver gang en spennende invitasjon eller mulighet ramler inn i innboksen, sender du den til nei-komiteen og ber om en vurdering.» Dette er et virkelig godt råd, og bør også kunne internaliseres – for flere enn vordende doktorander.
