Av Elida Høeg (tekst) og Paul Sigve Amundsen (foto)
Publisert 22. desember 2021 kl. 09:32
Fengselsfilosof Marianne Walderhaug i samtale med Elida Høeg. Samtalen ble først publisert i Forskerforums januarnummer i 2021.
– Vet du hvor filosofen er? Marianne Walderhaug fikk spørsmålet da hun tok imot en av sine første gjester til filosofisk samtale i fengselet. Den innsatte som kom inn døra, hadde ikke sett for seg at han skulle filosofere med en 26 år gammel kvinne med langt lyst hår. En eldre mann med skjegg hadde vært mer i tråd mer forventningen. Walderhaug svarte at det var hun som var filosofen. Hun var nyutdannet og hadde aldri vært i et fengsel før hun begynte i Bjørgvin. De satte seg ned og begynte samtalen. Det er 14 år siden nå. Siden da har hun praktisert som Norges eneste fast fulltidsansatte fengselsfilosof, og skrevet en doktorgradsavhandling om samtalene med de innsatte.
– Jeg måtte bruke en del tid på å finne rollen. Jeg var nettopp ferdig som student, og arbeidserfaringen min var som vikar i hjemmesykepleien og bofelleskap. Så jeg hadde jobbet med mennesker, men hadde ingen idé om fengsel, sier Walderhaug.
Det var hun selv som tok kontakt med kriminalomsorgens regionskontor på Vestlandet etter endt utdanning, for å argumentere for at filosofiske samtaler burde ha en plass i fengselssystemet. Det fantes allerede filosofigrupper i fengsler på Østlandet som hun kunne vise til, og da et nytt fengsel skulle åpnes en halvtime fra Bergen, ble hun ansatt. Hun kom raskt i dialog med de innsatte.
– Samtalepartnere i fengsel er ofte svært velkomne. Det er mange utenfor som tenker at samtalene dreier seg om Foucault og fengselssystemet, men når innsatte kommer for å snakke, er de fleste mest opptatt av å diskutere personlige problemstillinger. Som livet utenfor, hva det vil si å ha begått lovbrudd, posisjonen de er i, hvilke valg de skal ta. De kommer med eksistensielle spørsmål, ulike dilemmaer, og det er de vi tar tak i, sier hun.
Det foregår filosofiske prosjekter i tyske, britiske, amerikanske og franske fengsler, men feltet er lite og ganske nytt. Prosjektene springer ut av bevegelsen for filosofisk praksis, som har vokst fram de siste tretti årene[1]. Bevegelsen ønsker å vise filosofiens relevans i hverdagslivet, og bruker filosofisk tenkning i samtaler om forskjellige problemstillinger, utenfor akademia. Den tar utgangspunkt i at alle kan filosofere, men at akademisk skolerte kan tre støttende til. Walderhaug tok etterutdanning i filosofisk praksis[2] før hun begynte i Bjørgvin fengsel.
– Hvorfor ville du jobbe filosofisk utenfor den akademiske sektoren?
– Mitt møte med filosofien har vært personlig fra begynnelsen, så det ga mening for meg å bruke den for å snakke om forskjellige livsspørsmål. Det begynte med at jeg satt og kjedet meg på lesesalen da jeg studerte litteratur, og en venninne lånte meg boken Moralens genealogi av Nietzsche. Jeg begynte å bla litt i den, og det ble et sterkt møte med en som hadde satt ord på spørsmål som jeg hadde gått og grublet på.
I den filosofiske refleksjonen kan man ikke holde fast ved at noe som er uetisk, er moralsk riktig. En får ikke dårlig samvittighet om det er moralsk riktig.
– Hva gikk de ut på?
– Absolutte sannheter. Jeg vokste opp på et sted der mange var religiøse, familien min også, men jeg var ikke religiøs selv. Rundt meg var det folk som var opptatt av å få meg til å forstå sannheten, hvordan alt egentlig hang sammen. Det gjorde at jeg tidlig ble opptatt av det å skulle overbevise andre om å tenke som deg, i stedet for å være nysgjerrig på hva det er som gjør at vi tenker forskjellig. Da jeg leste Nietzsche der på lesesalen, som skrev at det ikke fantes noen absolutt sannhet, men at sannheten er noe som skapes gjennom verdiene og perspektivene våre, kom jeg videre i mine spørsmål gjennom hans refleksjoner.
– Mange av dem du snakker med i fengselet, holder til i kriminelle miljøer som har en helt egen oppfatning av rett og galt, av hva som er rettferdig, hva som er akseptert å gjøre og ikke. Bruker du Nietzsches kritikk av etablerte sannheter for å pirke i virkelighetsbildet deres?
– Ja, jeg stiller spørsmål ved hva det vil si å ha egne spilleregler, fordi flere snakker om seg selv som moralske, samtidig som det de har gjort, er langt fra moralsk. Vi diskuterer dette med å skape sin egen sannhet. Nietzsche sier at all sannhet er løgn, eller i beste fall en estetisk relasjon, sier Walderhaug.
For å diskutere dette med de innsatte bruker hun et sitat fra Nietzsches bok Morgenrøde: «I fengsel. Mitt øye, hvor sterkt eller svakt det enn er, ser bare et stykke av sted».
– Sitatet sier noe om hvordan vi er innesperret i vårt eget perspektiv. Om at vi er sperret inne i vårt eget edderkoppnett, og vi sanser, hører og føler ut ifra det nettet. De jeg snakket med som kalte seg selv kriminelle, og hadde et tydelig skille mellom kriminell og streit, de mente at forbrytelsene deres var moralske i den kriminelle verdenen deres. Samtidig ville de ikke at folk utenfor denne verdenen skulle vite om det. De kunne altså ikke stå for det i begge verdener, så hvordan kunne det være moralsk da?
– I doktorgradsavhandlingen din skriver du om en innsatt som kaller seg en «snill slemming». Han har kuttet av en annens finger. Og selv om han kan forsvare det i den kriminelle verdenen, har han dårlig samvittighet?
– Ja, problemet hans var at han prøvde å leve opp til reglene i det kriminelle miljøet for å klatre i hierarkiet der, men så fant han ut at han ikke klarte å leve med det. Derfor ville han ut av miljøet. I den filosofiske refleksjonen kan man ikke holde fast ved at noe som er uetisk, er moralsk riktig, en får ikke dårlig samvittighet om det er moralsk riktig. Det ble vanskeligere å forsvare, og det førte til innsikter. Det er ikke mulig å være snill og slem samtidig.
– Hvordan kan disse refleksjonene brukes til å omvurdere verdier i det kriminelle miljøet, som «respekt», for eksempel?
– I det kriminelle miljøet kan du få respekt gjennom å være en person andre frykter. Men om du setter deg ned og reflekterer over det, vil du se at du ikke egentlig er respektert, bare en som folk er redd for. Respekt er noe du får av andre, noe du gjør deg fortjent til. Så det gir deg innsikt om hvordan du blir sett på av andre, og om det egentlig er slik du vil fremstå.
I de filosofiske samtalene skal Walderhaug unngå å være fordomsfull overfor de innsatte, ikke dømme dem, men heller ikke snakke dem etter munnen eller gi dem rett om hun ikke er enig. Noen har blitt provoserte under samtalene, én har forlatt rommet i sinne. Andre har sagt at de har blitt slitne i etterkant. Mange har likevel sett på samtalene som et fristed, et sted der de blir hørt.
– Hvordan er gangen i en filosofisk samtale med en innsatt?
– Alle samtalene er forskjellige, men jeg kan trekke fram én av dem. Jeg ga en innsatt i lekse å tenke over spørsmålet «hvem er jeg». Så kom han tilbake med en lapp der det sto gutt, hyperaktiv, ærlig og rettferdig. Men så hadde han streket over de to siste ordene, så da ble jeg interessert i dem. Hvorfor var han ikke ærlig og rettferdig? Min rolle er å lytte og stille spørsmål. Jeg prøver å sette oss i dialog med noe som er uavklart. Å reflektere er å gå i dialog med seg selv, man er to-i-en, som Hannah Arendt sier. Tenkningen er noe som skjer med oss. Det er dit vi prøver å komme.
– Fengselet du jobber i, er et lavsikkerhetsfengsel, hvor de innsatte har nøkler til sine egne rom og kan bevege seg fritt rundt på området. Det er frivillig å gå til filosofisk samtale hos deg. Likevel er det en ujevn relasjon. Hva gjør du for å få til en likeverdig samtale?
– Ja, samtalene foregår i et system der sikkerhet er i fokus, og der vi i kriminalomsorgen står i en maktposisjon overfor de innsatte. Jeg må skape et personlig rom for å kunne ha en filosofisk samtale. Det å filosofere handler om å tenke åpent og fritt, utforskende og lyttende, noe som forutsetter tillit og trygghet. Samtidig som jeg skal etablere denne tilliten, skal jeg være lojal mot systemet. Min vei til å få til dette er at de filosofiske samtalene ikke diskuteres i fengselssystemet ellers.
En fallgruve er å ønske personen vel. Hjelperrollen kan stenge for refleksjon.
– Du har taushetsplikt, så det de sier, blir hos deg?
– Ja. Man kan si det man vil i samtalene – man kan være ærlig og uttrykke egne meninger, uten at det fører til verken goder eller ulemper. Det er selve samtalen og refleksjonen i seg selv som er både verdien og målet. Jeg prøver å lage en likeverdig og profesjonell relasjon, men jeg sitter ikke på noen fasit. En fallgruve er å ønske personen vel. Hjelperrollen kan stenge for refleksjon, om jeg prøver å styre samtalen til sted, til en bestemt innsikt – som at man må å slutte å ruse seg. Da stopper samtalen opp. Jeg må hele tiden jobbe med min egen, utforskende holdning, og ikke løpe etter et svar.
I Bjørgvin fengsels egen internavis, Rullebladet, skriver en av de innsatte at han opplevde den filosofiske samtalen som å stå på sidelinjen og betrakte livet sitt på en ny måte (3). Han skrev at han kom til egne konklusjoner og fikk «luftet ut systemet». Walderhaug mener en vellykket filosofisk samtale kan føre til dypere selvforståelse og personlig dannelse. Når samtalen fungerer, sier de innsatte at de går ut av «robotmodus».
– Robotmodus handler om å ikke forholde seg til det som er vanskelig, å stenge verden ute og bare fortsette å gå i de samme sporene uten å tenke over hvor de leder. Å gå ut av det vil si å koble seg på verden og begynne å reflektere over ting som ligger under og plager.
– Mange av dem du snakker med, står overfor valget om å fortsette å begå kriminelle handlinger når de har sonet ferdig, eller å prøve å gå ut av det kriminelle miljøet. Det lovlydige A4-livet føles umulig for flere, skriver du i avhandlingen. Hvorfor det?
– Det er vanskelig. En av dem jeg har snakket med, sa at det ikke bare handlet om å gå ut av det kriminelle miljøet og gjøre det riktige, men om å være en respektert person versus å være en som er nederst på rangstigen. Og det går på verdigheten løs. Så da er det lettere å gå inn i robotmodus i stedet for å velge det.
– Du bruker Søren Kirkegaards bok fra 1843, Enten–Eller, for å reflektere rundt valg. Boken tegner opp to livsanskuelser, der den ene handler om å søke nytelse, uten forpliktelser og ansvar, og innebærer en passiv holdning til livet. Den andre er et etisk livssyn, som går ut på å ta ansvar for sin egen tilværelse og engasjere seg i den. Du finner at estetikerens livsførsel ligner på de innsattes? Hvordan da?
– Den er treffende i at den handler om å styres av lyster, som spenning og rus. Det fornuftige avskrives også ofte som noe kjedelig. Så er det også denne fragmenteringen, de skiller mellom den streite og kriminelle verdenen og driver et slags maskespill. Etikeren på den andre siden holder kontinuitet, ser ikke frihet ut ifra valgmuligheter, men det å kunne velge ut ifra sitt eget prosjekt.
– Kirkegaard argumenterer for at den estetiske holdningen, som handler om å nyte livet uten ansvar, gjør individet ufritt. Hvordan blir friheten til ufrihet hos de innsatte du snakker med?
– Noen velger rus og kriminalitet og er opptatt av at de har gått inn i det fordi de ville. De har valgt å leve etter en annen moral og andre holdninger, på utsiden av samfunnet. Og det er på et vis en frihet i det. Men så kommer det hele tiden konsekvenser av denne livsførselen, som de ikke har valgt, men som de likevel må forholde seg til. Å bli hengt ut, dømt, slite med å komme inn i det «normale» livet fordi de ikke har skolegang eller jobberfaring. Det er en stor ufrihet i det.
– Den ufriheten snakker de også om, skriver du i avhandlingen. Og mange kaller seg også moralske, selv om de lever etter estetikerens verdier?
– Ja, derfor passer ikke denne livsanskuelsen helt til dem likevel. Så jeg begynte å tenke på spissborgeren, som er en annen av Kierkegaards karakterer. Den er moralsk, men uten å tenke selv. Spissborgeren er i fullt robotmodus. Den handler etter reglene som gjelder, uten å stille spørsmål ved dem. Spissborgeren er en søvngjenger, som Arendt sier det. Sett i lys av spissborgeren kan man si at de kriminelle lever innenfor «boksen», til tross for at de lever på utsiden av samfunnet. For Arendt hører tenkning og dømmekraft sammen. Tenkningen handler om å la ting fremtre fra forskjellige perspektiver. Det er her viktige innsikter kommer til orde. Man kommer i dialog med egen frihet og eget ansvar.
– Disse innsiktene kan føre til en filosofisk forvirring, skriver du, hvor en kan «rammes av fortvilelsen over å være en man ikke ønsker å være», som Kierkegaard formulerte det. Hvordan kan de filosofiske samtalene være med på å åpne opp for andre måter å tenke på hos de innsatte?
– De kan bidra til at de innsatte finner plassen sin i samfunnet og ser seg selv på nye måter. De får tid og rom til å reflektere over sine personlige temaer, og slik kan de også få innsikter som kan bli viktige for dem videre. Jeg spør ofte dem jeg snakker med, om hvorfor de går til filosofisk samtale. En av dem svarte at han ikke opplevde å være i dialog med meg, men med seg selv. Det er noe av oppgaven min, å sette dem i stand til å diskutere med seg selv på egen hånd også.
Les også:
