Mener Diskrimineringsombudet at øvingslærere i Oslo-skolen diskriminerer på religiøst grunnlag ved ikke å ville jobbe for NLA?
Annonse

Mener Diskrimineringsombudet at øvingslærere i Oslo-skolen diskriminerer på religiøst grunnlag ved ikke å ville jobbe for NLA?

Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo

Publisert 6. mai 2021

Hvem sin frie religionsutøvelse er det som hindres ved at noen lærere ikke søker om å bli øvingslærer for NLA, eller sier opp slike engasjementer, spør Karl Øyvind Jordell.

Rektor Sigbjørn Sødal ved NLA Høgskolen har 4.5. tatt til motmæle mot mitt innlegg i Forskerforum 30.4., der jeg hevdet at han i sin tilnærming til konflikten mellom NLA og fem Osloskoler «… har kommet farlig nær overtredelse av budet om falskt vitnesbyrd mot sin neste».

Fakta
Bakgrunn:

Høsten 2018 startet NLA opp med lærerutdanning i Oslo.

Den siste tiden har flere skoler i Oslo valgt å bryte samarbeidet med NLA og vil ikke lenger tilby NLAs lærerstudenter praksisplass ved skolene.

Begrunnelsen er NLAs verdidokument, som blant annet peker på ekteskapet mellom mann og kvinne som bærende norm i samlivsetikken.

Mitt poeng var at «… NLAs rektor skrev om andre relevante dokumenter, men ikke gikk inn på regelverket» for øvingslærere, hvor det fremgår at høyskolen deltar i utvelgelsen av slike lærere, som dermed vil bli nokså nært knyttet til høyskolen. Når de ikke kan akseptere NLAs verdidokument, og ikke får endret det, velger noen å avslutte sin relasjon til NLA, eller ikke søke på øvingslærerstilling.

Annonse

I sitt innlegg i Vårt Land 26.1., som jeg viste til i mitt innlegg, berørte Sødal ikke øvingslærerne overhodet, men skrev om skoler. På Forskerforum hevder han nå at det foreligger «diskriminering på religiøst grunnlag», og at «Likestillingsombudet ser ut til å være enig».

Sødal skyver Diskrimineringsombudet foran seg.

Det er naturlig å ta det siste først; jeg foretrekker å bruke tittelen Diskrimineringsombudet i denne sammenheng; Sødal er ikke opptatt av likestilling. Da må jeg gå i detaljer om interrvjuet med henne i Vårt Land 27.3. (som jeg også viste til i mitt innlegg på Forskerforum 30.4.).

I intervjuet heter det: «Bjurstrøm tror ikke rektorene kan pålegge lærere å være øvingslærere.
– Men dersom man først har sagt at man vil være øvingslærer, er det ikke opplagt at man fritt skal kunne velge hvem man skal være øvingslærer for. Det er et vanskeligere juridisk spørsmål, sier hun.»

Det direkte sitatet innledes med forutsetningen at ‘man først har sagt at man vil være øvingslærer’. Men dette er en forutsetning som ikke er i samsvar med ordningen og regelverket for øvingslærere.

I mitt første innlegg siterte jeg fra vedlegg 1 a til rundskriv F-04-05: «Utvelgelsen av hvilke lærere … som skal ha funksjon som øvingslærer … foretas etter intern utlysning av rektor, en representant for høyskolen og en tillitsvalgt.» Her ser man klart at lærere søker på en funksjon som øvingslærer, ikke som en generell funksjon, men med referanse til en gitt høyskole, som deltar i utvelgelsesprosessen.

Det er altså ikke slik at man 1) først sier at man vil være øvingslærer, og så 2) velger hvilken institusjon man skal være øvingslærer for. Dermed bortfaller det Bjurstrøm benevner det ‘vanskeligere juridiske spørsmål’.

Rimeligvis står man fritt til å la være å søke, og til å tre ut av avtalen etter nærmere regler. At man lar være å søke, kan umulig være en sak for diskrimineringsombudet. At man trer ut av en avtale, må også være noe den enkelte øvingslærer står fritt til å gjøre. Det kan ikke ligge under diskrimineringsombudets mandat å vurdere enkeltlæreres begrunnelse for å tre ut.

Hvis ingen søker, eller alle trer ut av ordningen, må rektor meddele dette til lærerutdanningsinstitusjonen.

Det altså ikke tale om ‘at hver enkelt lærer håndhever hvem de vil gi praksisplasser til’, som det heter i nett-versjonen av intervjuet med Bjurstrøm. Det dreier seg om å søke en funksjon eller bistilling som øvingslærer ved en gitt lærerutdanningsinstitusjon – ikke om håndheving av noe som helst. Det er heller ikke tale om ‘vilkårlig seleksjon av hvem det (ikke) er OK å samarbeide med’, slik ombudet ifølge intervjuet har skrevet i sitt nyhetsbrev. Det er ikke tale om seleksjon overhodet.

Ombudinstitusjonen har en nærmest opphøyet posisjon i norsk forvalting. Den bringes i vanry når et ombud uttaler seg uten å ha satt seg inn i regelverket på et område hun uttaler seg om.

Men Sødal skyver henne foran seg. Det er nok ikke så lurt, så lenge hun dokumenterer at hun ikke kjenner den saken hun uttaler seg om.

Sødal har allerede plassert ansvaret for diskriminering.

Sødal skriver på Forskerforum: «Jeg har ikke kommentert om ansvaret for diskrimineringen primært ligger hos kommuneledelsen, skoleledelsen eller øvingslærerne.» Det er ikke korrekt. Han tok standpunkt i Vårt Land, ved ikke å nevne øvingslærerne – ansvaret ligger, slik han fremstilte det, primært hos skoleledelsen. Utdanningsetaten vil nemlig «… videreføre sin overordnede samarbeidsavtale med NLA og oppfordrer generelt til samarbeid med alle lærerutdanningsinstitusjonene, men har ikke ønsket å detaljstyre skolene sine».

Det grunnleggende er imidlertid at alle andre aktører – kommuneledelse, utdanningsetaten, skoleledelsen og NLA – er helt avhengige av at det finnes enkeltlærere som er villige til å stille opp. Av alle dem som har deltatt i debatten, er Sødal den som måtte forutsettes å ha best kjennskap lærernes sentrale rolle, og til at NLA deltar i engasjementet av dem, innen en rammeavtale som inngås med skolen.

Årsaken til at Sødal rettet oppmerksomheten mot skoler og rektorer, var antagelig at han innså at han ikke med rimelighet kunne hevde at det at øvingslærere trakk seg fra sine stillinger eller ikke søkte, ville være «diskriminering på religiøst grunnlag».

Han måtte dermed finne en annen syndebukk, og fokuserte på skoleledelsen/rektor som den aktør som diskriminerer. Det er denne dreiningen jeg anser som brudd på budet om ikke å komme med falskt vitnesbyrd – han berørte ikke øvingslærerne og fortalte dermed ikke ‘the whole truth’, men bare en del av den.

Går rektorene foran, eller løper de etter?

I det som fremstår som den mest sentrale setningen i innlegget på Forskerforum, skriver han at han ikke vil «… spekulere i om rektorene går foran eller løper etter øvingslærerne sine». Men det var det han gjorde i Vårt Land – det vil si, han spekulerte ikke, han slo fast at problemet lå på skolenivå, hos rektorene. Kanskje han trodde at rektorene hadde gått til aksjon, at de hadde ‘gått foran øvingslærerne’, og oppfordret dem til ikke å stille seg til disposisjon. Det var uansett rektorene som ble gjort til syndebukker, selv om han måtte vite at det grunnleggende ved situasjonen først og fremst besto i at øvingslærerne ikke for sitt bare liv ville assosieres med NLAs verdidokument, og derfor ikke ville jobbe for dem.

Ved en overflatisk betraktning kan det se ut som rektorene er hovedaktører, slik Sødal legger til grunn i sitt siste innlegg. Men siden engasjementet av øvingslærere skjer innen rammen av en avtale med skoler, var det rektorene som måtte forholde seg til NLA og på vegne av lærerne be om endringer i relasjon til verdidokumentet, for den del av NLAs lærerutdanning som ikke finner sted ved NLA, men i skolene. Når kravet ikke ble etterkommet, var det naturlig at «… hver av dem [sa] opp sine respektive samarbeidsavtaler på vegne av sin skole» – fordi NLAs motstand hadde medført at alle øvingslærere trakk seg. Da hadde ikke rektorene noe annet valg.

Hvem sin religionsfrihet?

I intervjuet med Vårt Land etterlyser diskrimineringsombudet at «… kommunen løfter fram religionsfriheten»; det er det som er «det store prinsipielle spørsmålet», «… at man ikke kan tvinge lærene til å være øvingslærere for NLA [er for henne] et bitte lite spørsmål».

Men det er det ikke for Sødal, som mener at når lærerne ikke tvinges, foreligger det «diskriminering på religiøst grunnlag». Dette bitte lille spørsmålet ville det av interesse for Sødal om ombudet avklarte. De fleste av oss andre er innforstått med at det å kunne velge fritt hvem man vil jobbe for, ikke er diskriminering, men en grunnleggende rettighet. Vi har ikke yrkespåbud her i landet.

Viktigere ville det imidlertid være om ombudet kunne ‘løfte fram’ og avklare «det store prinsipielle spørsmålet»: Hvem sin frie religionsutøvelse er det som hindres ved at noen lærere ikke søker om å bli øvingslærer for NLA, eller sier opp slike engasjementer?

Les også: