Publisert 17. januar 2014 kl. 10:06
Kaare Aagaard har sammen med Carter Bloch og Jesper W. Schneider, Dorte Henriksen, Thomas Kjeldager Ryan og Per Stig Lauridsen gjennomført evalueringen av det norske tellekantsystemet.
– Den norske publiseringsindikatoren er enkel, faglig velfundert og billig, konkluderte den danske forskergruppen som har analysert det norske systemet for telling av forskningsresultater, populært kalt «tellekantsystemet».
Torsdag la Dansk center for forskningsanalyse ved Aarhus universitet frem sin evaluering av publiseringsindikatoren for det norske forskningsmiljøet.
Rapporten, som er gjennomført på bestilling av Universitets- og høyskolerådet, konkluderer med at publiseringen i norsk forskning har steget kraftig siden innføringen av tellekantsystemet. Veksten har vært størst «i bånn», det vil si flere som tidligere ikke har publisert forskning, har begynt å publisere. Totalt har antall publiseringspoeng i universitets- og høyskolesektoren økt med 82 prosent fra 2004 til 2012, samtidig som økningen i antall vitenskapelige ansatte har vært lavere. Fra 2004 til 2011 økte antall vitenskapelig ansatte med 45 prosent, og økningen i utgifter til forskning og utvikling var på 37 prosent, målt i faste priser.
– Bruk tellekantsystemet forsiktig
Det har vært rettet kritikk mot at tellekantsystemet har ført til sterkere fokus på kvantitative mål, i stedet for kvalitative mål i forskningen. Rapporten konkluderer imidlertid med at kvaliteten på forskningen ser ut til å være uforandret. Forskergruppen adresserte også bekymring rundt bruk av indikatoren på individnivå – at forskere blir målt på bakgrunn av antall publiseringspoeng.
Rektor ved Universitetet i Oslo og styreleder i Universitets- og høyskolerådet Ole Petter Ottersen siterte nobelprisvinner Peter Higgs på at han neppe ville vært produktiv nok i dagens forskningssystem, og heller ville fått sparken. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad tok hintet, og understreket etter å ha mottatt rapporten at tellekantsystemet må brukes med varsomhet når det gjelder måling av individuelle prestasjoner.
Færre svakheter enn andre systemer
– Det er et ledelsesansvar å beholde forskere som Peter Higgs. Har man spesielle talent, er det ingenting i dette systemet som sier at man ikke skal ta vare på dem, sa Haugstad.
Han la til at modellen ikke er perfekt, men at det neppe er mulig å oppnå heller.
– Vi har et godt og faglig fundert system, som er en av flere delkomponenter i finansieringssystemet. Det er en modell med færre svakheter enn andre systemer internasjonalt. Det ser ut til at vi får mer forskning igjen for pengene, at en større andel av forskerne publiserer, uten at det har medført en forringelse av kvaliteten. Kvantiteten er omtrent der den skal være. Utfordringen er å beholde det, og samtidig stimulere til enda høyere kvalitet, sa Haugstad.
Insitamentene svekkes
Rapporten konkluderer også med bekymring at publiseringsindikatoren til en viss grad er preget av lav legitimitet blant forskerne selv. I en survey besvart av over 3000 forskere, indikerer svarene at få opplever gjennomsiktige og åpne prosesser rundt utvelgelse av publikasjoner som skal telle i indikatoren. Rapporten viser også «ekstrem stor variasjon» mellom institusjonene i hvilken grad man fører midlene som publiseringspoengene utløser, nedover i systemet. Det er institusjonen som får midler allokert på bakgrunn av publiseringspoengene forskerne står for, men hvorvidt pengene går videre til fakultetet på den enkelte institusjon, eller enda videre ned til instituttet hvor forskeren jobber, varierer kraftig.
– Det skjer dermed en svekkelse av insitamentene i publiseringsindikatoren, konkluderer forskergruppen.
Samtidig har publiseringspoengene en helt annen effekt enn den rent økonomiske: Heder og ære. Rapporten konkluderer med at en stor andel av universitets- og høyskolelederne bruker indikatoren til å vurdere forskernes prestasjoner. Indikatoren kan ha en viss betydning for forskernes karriere, en begrenset betydning for lønn, samt ha en effekt på forskningstid, ifølge rapporten.
