Min drøm? Generalstreik i Tyskland!

Av Lorenz Khazaleh, sosialantropolog, f.t. tysklærer i Tyskland

Publisert 21. januar 2020

«Kontoen min har aldri sett mindre oppløftende ut.» Lorenz Khazaleh forteller om hvordan det er å undervise i Tyskland.

Når jeg forteller at jeg underviser på universitetet i denne østtyske byen, får jeg anerkjennende blikk. Det er status i å undervise der. Studentene kommer fra alle verdens kanter og er noen av de smarteste, infrastrukturen er en drøm. Da vi språklærere ble spurt om vi også vil være tilgjengelige i sommersemesteret, takket jeg ‒ uten å nøle ‒ likevel nei.

For to år siden skrev jeg i denne spalten om prekære arbeidsforhold for akademikere. Nå er jeg selv del av det akademiske prekariatet. Skandaler i min tidligere språkskole førte til at ledelsen ble sparket og kursene ble innstilt. Uten forvarsel var jeg uten inntektskilde. Universitetet ble redningen. Jeg fikk et tilbud uten søknad. Jeg var også universitetets redning. Flere tyskkurs var i ferd med å bli avlyst. Det er lærermangel i Tyskland.

Lorenz Khazaleh er gjesteskribent i Forskerforum.

Ikke uten grunn, selvfølgelig. De som kan søker seg til bransjer med bedre arbeidsbetingelser. Man bør i hvert fall holde seg unna universitetene. Her blir undervisningen for en stor del ivaretatt av løsarbeidere med dumpinglønn. Antallet har doblet seg de siste 15 årene. 100 000 finnes det nå av oss «Lehrbeauftragte» (timelærere). Vi er ikke ansatt, bare «gjester» som betaler full pris på kantina. Honorar får vi bare for timene vi underviser. Hver dag vi ligger syke i senga og hver tvangspause som juleferien er en økonomisk katastrofe.

Hvis betalingen hadde vært rettferdig, kunne man tålt forholdene. Man kunne brukt tvangspausene til noe nyttig som til å utvikle eget undervisningsmateriell (en av mine drømmer) eller til en liten ferie. Men selv sjefen i språksenteret ble flau og beklaget at hun bare kunne tilby 25 euro per undervisningstime (inkludert tiden for forberedelser og etterarbeid). Fra og med vintersemesteret har vi fått 30 euro som likevel er langt under minstesatsen på 46 euro som fagforeningen GEW krever.

Ved å jobbe fulltid, kan man tjene rundt 2500 euro brutto i måneden. Skatten og den obligatoriske helseforsikringen spiser opp nesten halvparten av inntektene. Nettobeløpet tilsvarer ikke mye mer enn utgiftene for leien av en toroms i en tysk storby. Kontoen min har aldri sett mindre oppløftende ut. Regelmessig får jeg trusselbrev fra helseforsikringen fordi jeg skylder dem mer enn to månedsbidrag à 400 euro. Imidlertid har de kuttet alle ytelser til meg. Det er klart at jeg er på utkikk etter alternativer.

Forholdene i akademia har vært kjent lenge. Lite har skjedd. Tyskere er ikke like flinke som franskmenn til å protestere, de demokratiske tradisjonene er svake, samfunnet er ‒ sammenlignet med Norge ‒ svært autoritært. Man klager ikke, det forventes at man jobber som en maskin, for man lever for å jobbe. De som ikke finner seg i det, flytter ut av landet, mange ender opp i Norge. Dessuten er denne utbyttingen blitt den nye normalen. Tyskland er landet med de største forskjellene mellom fattig og rik i Europa. Etter reformer av den såkalte sosialdemokraten Gerhard Schröder i 2003 huser Tyskland Europas største lavlønnssektor: Drøye 20 prosent av alle ansatte tjener bare minstelønnen på ni euro eller en til to euro mer.

Man klager ikke, det forventes at man jobber som en maskin, for man lever for å jobbe.

Etter å ha flyttet tilbake til Tyskland etter mange år i Norge er jeg overrasket over hva som er lov her. Tyskland viser utviklingstrekk man forbinder med lavkost- eller u-land. I Tyskland ser vi hva som skjer når fagforeningene mister innflytelse. Antallet ansatte med tariffavtale sank fra 81 prosent i 1996 til 56 prosent 2016, mens Norge har ligget stabilt på over 70 prosent. Så hva skal gjøres? Min drøm? En generalstreik!

  • Les også: