Av Kathrin Pabst, leder for fagseksjonen, Vest-Agder-museet IKS
Publisert 1. september 2016 kl. 10:09
Kathrin Pabst er leder for fagseksjonen ved Vest-Agdermuseet IKS. Foto: Amund Hestsveen
Jeg jobber som leder for fagseksjonen på et mellomstort kulturhistorisk museum. Med en doktorgrad i profesjonsetikk i bunnen og tolv høyt utdannete kolleger som støttespillere i seksjonen burde det være enkelt å ivareta forskning på en tilfredsstillende måte. Det er det ikke. Som fagperson og leder sliter jeg med å finne den gylne middelveien som sikrer anerkjent kvalitet i det vi produserer, og samtidig tar hensyn til rammefaktorene som finnes ved institusjoner som vår.
Kjennetegnet for vårt museum er et bredt spektrum av tema som skal formidles. Hele organisasjonen har i overkant av femti ansatte, og samarbeidet skjer på tvers av besøksstedene som kan ligge i stor geografisk avstand fra hverandre. Sammen skal vi ivareta forskning, formidling, samlingsforvaltning og fornying i en institusjon som består av ti ulike besøkssteder med ti ulike faglige hovedsatsinger. For å koordinere det faglige arbeidet har vi opprettet en fagseksjon som jobber på tvers av avdelingene. Her er blant annet konservatorer, registratorer og formidlingsansvarlig samlet. Ingen i fagseksjonen jobber kun med ett tema eller ett arbeidsområde, men med et mangfold av oppgaver, basert på spisskompetansen den enkelte har.
«Ingen ansatte har særskilte forskerstillinger»
Grunnforskning og til dels anvendt forskning foregår kontinuerlig, i all kontakt med dokumenter, gjenstander eller informanter. Forskning foregår kontinuerlig når vår militærhistoriker dokumenterer nye krigsminner, når tepper veves etter gamle teknikker på en tekstilfabrikk, eller når vår formidlingsansvarlig evaluerer publikumsundersøkelser. Resultatene skrives ned og lagres internt, og de brukes som oftest umiddelbart i formidlingen eller til forbedring av arbeidsrutiner. Vi jobber aktivt etter en forskningsplan og for at flest mulig av konservatorene får en godkjenning fra Norges museumsforbund for godt faglig arbeid i yrkesutøvelsen. Vi anstrenger oss for å lage publikasjoner som både skal nå ut til publikum og samtidig er interessante for fagkollegaene. Det er her utfordringene starter. For at kvaliteten i publikasjonene skal bli slik vi ønsker, trengs det tid, motivasjon og et profesjonsfelleskap som legger til rette for standarder som realistisk lar seg oppnå i en hverdag med mange og svært varierte arbeidsoppgaver.
Tid og motivasjon er først og fremst interne faktorer. Å forske for å skrive og å skrive om forskningsresultatene koster tid, alltid mer enn man tror. Utfordringen er å balansere tidsbruken mellom arbeidsoppgavene – ingen ansatte har særskilte forskerstillinger, nettopp fordi hver ansatt har en spisskompetanse som trengs flere steder. Det er et lederansvar å legge til rette for at de ansatte har nok tid til å skrive i arbeidstiden, samtidig som det må tas hensyn til at alle arbeidsområder får nok oppmerksomhet. Den underforståtte praksisen at skriving også må foregå i fritiden – det må jo også være i egen interesse å få noe publisert – er etter mitt skjønn utdatert når mer og mer i organisasjonen rasjonaliseres og systematiseres. I tillegg har alle involverte godt av å få opp øynene for hvor stor tidsbruken faktisk er: Forskning bør ikke være venstrehåndsarbeid, og tilsvarende må det avsettes nok tid. Men hva skal da nedprioriteres av andre oppgaver? Ved store, overordnete prosjekter kan løsningen være å søke om midler for at noen kan vie seg utelukkende til forskning og skriving i noen år, og at museet har mulighet til å finne en erstatning. Det krever – som alt arbeid med artikler eller større publikasjoner som skal fagfellevurderes – at den ansatte er motivert til å løfte arbeidet opp på et nivå som tåler kritiske vurderinger.
Synergieffekten som oppstår når empirien samles inn og tilrettelegges ved hjelp av etterprøvbare metoder og teorier, trengs for å løfte grunnforskningen opp et hakk eller to. Men i en krevende museumshverdag er det ikke lett å holde kunnskapen om teori og metodebruk fra studietiden ved like. Flere vil derfor måtte bruke mange krefter og mye ekstra tid til å jobbe med dette i tillegg til selve innholdet, og det er gjerne her motivasjonen svikter. Hva gjør man nå når forskningsresultater er gode og viktige å få frem, samtidig som bruk av metoder og teorier mangler? Hvis noen nå ikke har vedlikeholdt verktøyet, og heller ikke viser interesse for å lære det igjen? Bør man kanskje være forhøyd med at den unike kompetansen vedkommende har videreformidles gjennom andre tiltak, selv om det hadde vært det beste for seksjonens forskningsambisjoner å få artikler på høyest mulig nivå publisert? Kan man i det hele tatt «overtale» noen til å lage en faglig god og lettlest artikkel når motivasjonen ikke skulle være til stede?
«Forskning bør ikke være venstrehåndsarbeid»
Det er selvsagt først og fremst institusjonenes eget ansvar å prioritere forskning og å jobbe for å oppnå ønsket nivå. Samtidig mener jeg at profesjonsfelleskapet i større grad enn hittil kan legge til rette for at også institusjoner som vår lettere kan få publisert interessante funn, anerkjent av fagfeller. Hittil opereres det som oftest med vitenskapelige publikasjoner på nivå 1 og 2, og de samme kravene til godkjenning som andre forskningsinstitusjoner har. Som fagperson mener jeg at det er bra og viktig at ikke museumssektoren med alle sine dyktige forskere legger seg på et lavere nivå. Tilsvarende ønsker jeg tiltakene som er foreslått og til dels allerede gjennomført av Norges museumsforbundets seksjon for forskning, velkommen: etableringen av et Open Access tidsskrift på nivå 2 og registrering av FoU-resultater og annen formidling i CRISTin. Som leder møter jeg så utfordringen om hvordan dette nivået kan oppnås i organisasjoner som vår, uten forskerstillinger, og kunne også tenke meg en konkretisering av standarden som legges til grunn for registreringen. Burde kanskje vi som profesjonsfelleskap lage egne standarder som på den ene siden ivaretar det høye nivået vi ønsker å oppnå, og på den andre ikke ekskluderer de mange ansatte som sitter på unik og viktig kunnskap, men ikke har tid eller motivasjon til å transformere dem til vitenskapelig format?
Sett at vi internt nedprioriterer formidling og forvaltning noe og setter av nok tid for å få på plass artikler som skal fagfellevurderes, må vi per dags dato bare akseptere at vi beveger oss i en gråsone når det kommer til anerkjent kvalitet. For det første er det ikke så lett å finne fagfellene. Strengt tatt må vedkommende ha en doktorgrad og ideelt sett kunnskap om temaet artikkelen tar opp. Den kombinasjonen er sjelden til stede. Hvis mine bekjente med doktorgrad ikke har anledning – kan jeg da som redaktør spørre kollegaer ved andre museer, som har kunnskap og kompetanse, men kanskje ikke så formalisert som den bør være? Det bør da være en fordel om en fagfelle i bredere forstand med spesialkompetanse på temaet som omhandles, løfter artikkelen gjennom faglige innspill til innholdet?
For det andre spørs det hva som er godt nok, når det høyest ønskete nivå ikke kan oppnås, av overfor nevnte grunner. Det finnes store kvalitetsforskjeller i publikasjonene utgitt av norske museer, og man bør kanskje stimulere til et høyere nivå uavhengig av utgangspunktet. Vi har jo også utvilsomt et ansvar overfor vårt publikum og for å skrive for allmennheten – i større grad enn andre forskningsinstitusjoner. Bør profesjonsfelleskapet diskutere mer åpent hva fagfellene skal se etter, også utover de tradisjonelle aspektene – og kanskje i tillegg begynne å tenke på å hjelpe hverandre i større grad enn hittil? For eksempel ved å gi ansvar til lederne av de museale nettverkene til å stille med fagfeller når nye artikler skal vurderes? Kanskje kan nettverkene også bidra til å lage kriterier for hvilken kunnskap som mangler innen et fagområde, og tilsvarende anerkjenne om en konservator skriver om relevante funn også uten å sette dem i en større sammenheng? Med andre ord: Kan vi i større grad enn hittil bruke våre egne eksperter innen bygningsvern, industrihistorie eller militærhistorie til å vurdere funn fra kollegaer ved andre museer, også uten at disse har blitt analysert i lys av metoder og teori? For å avlaste konservatorer som ikke innehar forskerstillinger – og for å øke vår felles kunnskapsnivå om et tema?
Summa summarum: Hittil sliter jeg ofte med dårlig samvittighet for å gjøre «venstrehåndsarbeid» når jeg publiserer forskningsresultater, for å levere artikler som jeg vet kunne vært mye bedre, hadde jeg bare brukt mer tid på dem – tid jeg ikke har. For seksjonens del hadde jeg gjerne sett at vårt museum ble anerkjent som forskningsinstitusjon, samtidig som det bare er å innse at det krever en annerledes prioritering av arbeidsoppgaver – som nødvendigvis vil føre til at formidling og samlingsforvaltning vil få mindre oppmerksomhet. Hos oss, som ved de fleste andre museer, finnes likevel et hav av viktig og ny kunnskap som bør gjøres tilgjengelig for andre, som informasjon eller grunnlag for videre forskning. Derfor håper jeg at museumssektoren tør å drøfte om og hva slags annet nivå som kan være fullt ut akseptabelt, og at slik kunnskap får den anerkjennelsen den fortjener. Den gylne middelveien finnes nok, det gjelder bare å finne og enes om den.
