Av Line Engen, formidlingskurator ved Nasjonalmuseet
Publisert 11. september 2024 kl. 13:04
Da jeg begynte å bruke begrepet «museumspraktiker» i forbindelse med et forskningsprosjekt for omkring åtte år siden, fant jeg ikke denne betegnelsen noe sted i bruk på norsk. I Tyskland derimot er det mye brukt om en museumsprofesjonell.
Jeg elsker dette begrepet. En museumspraktiker er en som utøver en museal disiplin, og jeg bruker begrepet bevisst for å rette oppmerksomhet mot det unike museumsspesifikke og praksisnære ved det faglige arbeidet som gjøres inne i museet. Museumspraktikeren er altså en samlebetegnelse for praktikerne i museet som utvikler museumsfaglig innhold (som for eksempel samlingskuratoren og formidlingskuratoren).
De siste årene har jeg fokusert på formidleren blant museumspraktikerne. Jeg er selv formidler og har gjennom et langt løp i museet erfart hvordan formidleren har lidd under mangel på faglig rammeverk, respekt og handlingsrom og forskningsmuligheter. Jeg har også fått en del kjeft for mine innlegg: «Må formidleren forske, da? Skal liksom formidlerne gjøre alt?» Ja, selvfølgelig skal formidleren som en viktig innholdsleverandør i museet forske og reflektere – hvordan ellers skal vi kunne jobbe kunnskapsbasert og utvikle oss og dele vår kunnskap?
«Museene har manglet vilje, selvtillit, kunnskap, strukturer og metoder.»
Det har skjedd en endring både internasjonalt og nasjonalt: Det formidlingsfaglige har fått økt oppmerksomhet og handlingsrom, men dette har dessverre også bidratt til å intensivere en historisk konflikt mellom museets ulike kuratorer (samlings- og formidlingskuratorer). Konflikten er ødeleggende for de viktige kreative tverrfaglige prosessene i museet. Dette er synd: Ikke bare fordi publikum blir den lidende part, men også fordi det er langt mer som forbinder de to museumsdisiplinene, enn som skiller dem.
I min kommende håndbok om praksisforskning i museet er det museumspraktikeren jeg skriver for og til. Jeg støtter meg blant annet til det britiske museet Tate og deres forskningsmodell, hvor de over de to siste tiårene har utviklet en helt ny måte å tenke forskning og kunnskap på. De anvender blant annet begrepet «Practitioner-Researcher», som kan oversettes med praktikerforsker. Tate fokuserer på praktikeraspektet ved generering og deling av kunnskap. Hvorfor er dette så viktig?
Jo, fordi museumspraktikeren frem til nå ikke har blitt sett på som en som kan stå på egne ben i en museumsforskningssammenheng: Det har nesten virket som om museumspraktikeren må få fødselshjelp av en «ekte» forsker (fra universitetet) for å forløse og dele sin praksiskunnskap. Eller enda verre: Man avgrenser forskningen i museene til noen få: forskerne med ph.d. fra universitetet og museumspraktikere.
Det hevdes dessuten stadig at de som jobber i museene, trenger kompetanseheving (eller etter- og videreutdanning), og at forskningskompetansen i museene må heves. Men hvilken kompetanse er det vi må ha mer av? Hva med den enorme praksiskompetansen folk i museene allerede sitter på? Og er det snakk om museumsspesifikke og praksisnære forskningsmetoder eller en adoptering av metoder som er tilpasset en radikalt annen måte å jobbe og genere kunnskap på (som på universitetet)?
Det museumspraktikere fremfor noe trenger, hvis du spør meg, er adekvate metoder og delingsformater for den kunnskapsgenereringen som allerede foregår i enorme mengder i museene. Denne formen for kunnskapsgenerering er helt spesifikk for museene. Det er vesentlig at museene selv tar regi og bidrar til å utvikle museumsspesifikke forskningsmetoder.
Misforstå meg rett: Selvfølgelig skal de som jobber i museene, også kunne forske akademisk, innenfor mer klassiske forskningsmodeller (som kunsthistorisk forskning), alle i museene har også sine respektive felt utenfor museet som det er viktig at vi i museene bidrar til – og vice versa.
Men dette kan ikke være den eneste forskningen som foregår i museene. Og selvfølgelig er det også enormt viktig at noen utenfor forsker på oss (for eksempel de fantastiske museologene). Poenget er at vi trenger alle disse ulike forskningsmodellene, perspektivene, kunnskapsformene og uttrykkene for å skape både innsyn og deling. Det er da det blir spennende og forsknings- og kunnskapsfeltet blir mer komplett. Teori og praksis forenes.
Museenes praktikere kan selvfølgelig samarbeide med forskere fra universitets- og høyskolesektoren, men dette kan ikke være en forutsetning! Museene burde samarbeide også med andre grupper i forskningsprosjekter, for eksempel publikum og andre fagfelt og interessenter.
I utgangspunktet er museet ganske fleksibelt i definisjonen av forskning: Vi kan ta i bruk en rekke ulike metoder og modeller som passer oss, men vi kan også utvikle nye eller justere eksisterende, slik blant annet utdanningssektoren har tatt i bruk og tilpasset aksjonsforskning til sitt virke. Ved Nasjonalmuseet er vi nå inne i en utrolig spennende strategiperiode, hvor nye refleksive praksisforskningsmetoder ikke bare skal anvendes, men også utvikles til vårt (og museenes) formål.
Det står i den aktuelle FoU-strategien at utprøving av praksisbaserte metoder vil stå sentralt, en metodikk som de fleste av oss kanskje kjenner best fra kunstnerisk forskning. I dette forskningsformatet er den nye kunnskapen synlig i selve praksisen, og det er ikke noe krav om at delingen av den nye kunnskapen skal være i form av en vitenskapelig artikkel, noe som ofte har blitt sett på som synonymt med forskning. Dette gir faktisk en mulighet for et radikalt skifte i synet på kunnskap og forskning i museet og en anerkjennelse av mer fysiske og praktiske kunnskapsuttrykk. Videre sier strategien:
«Våre utstillinger er sånn sett ikke bare sentrale arenaer for å presentere forskning, men vil i forskningen på egen praksis fungere som studieobjekter i seg selv. Praksisledet metodikk (…) har hittil vært lite anvendt i museumsfeltet i Norge. Metodeutvikling vil dermed stå sentralt.»
Her trekkes altså både praksisbasert og praksisledet forskning frem (som er de to ulike formene for praksisforskning). Og strategien legger til rette for den tverrfaglige forskningen, som er mitt hjertebarn. Man kan for eksempel tenke seg at en prosjektgruppe i utviklingen av et utstillingskonsept sammen kan undersøke både prosessen, praksisen og publikumsresponsen. Erfaringer fra Tate og min egen praksisforskning viser at denne kollektive forskningsformen er veldig bra for det kreative tverrfaglige samarbeidet. Man enes om og møtes i noe man ønsker å undersøke, fra ulike perspektiver og vinklinger. Dette skaper en bevissthet og rigger for den gode faglige samtalen og en fruktbar idéfase, og kunnskapen man genererer, kan informere fremtidige praksiser.
Et annet museum som er opptatt av det praksisnære i FoU-arbeidet, er Munchmuseet. I en kronikk i tidsskriftet Museum i fjor viste forskningsleder Gustav Jørgen Pedersen til den internasjonale museumsorganisasjonen ICOMs definisjon av museer nettopp som institusjoner som forsker: «Det er ikke en ambisjon, men en definisjon, noe som strengt tatt betyr at museer som ikke forsker ikke egentlig er museer.» Dette synes jeg er nydelig formulert.
Norske politikere har også tydelige krav: I den siste museumsmeldingen, Musea i samfunnet – Tillit, ting og tid, fremheves det at museene skal ha en enda tydeligere rolle som kunnskapsinstitusjoner knyttet til forskning.
Museene har imidlertid manglet vilje, selvtillit, kunnskap, strukturer og metoder. Og det har ikke blitt satt av nok tid til forskning og refleksjon, til tross for at dette faktisk er en nedfelt rett for mange (rett og plikt til forskning i stillingsbeskrivelsen). Men av disse aspektene vil jeg faktisk påstå at tiden er den minst viktige. Det er mangelen på rigging og det rigide forsknings- og kunnskapssynet som har vært det største hinderet: at forskning har blitt sett på noe som tar oppmerksomheten bort fra kjerneoppgaver, i stedet for å se forskning som en måte å jobbe på. Eller som Munchs forskningsleder sier: «Problemet med forskningen i norske museer er at det er for lite av den, og at den er for dårlig integrert i resten av virksomheten.»
Nå er det imidlertid et stort mulighetsrom: Ikke bare har det skjedd endringer ledet frem av praktikerne selv over de siste årene, nå er det også en vilje til strategisk endring i flere museer. Men vi må handle fort!
Nasjonalmuseets strategiperiode er over til neste år, og alle vi som jobber i museene, vet at trender og ledere kommer og går. Før man vet ordet av det, er tonen en annen. En ambisjon for Nasjonalmuseet, jamfør strategien, er å dele dette metodearbeidet med feltet.
