Av Marius Gulbranson Nordby, forlagsredaktør juridiske fag i Fagbokforlaget
Publisert 2. april 2019 kl. 12:27
Marius Gulbranson Nordby
er bekymret for at jussfaget blir for rettet mot arbeidsmarkedet. Foto: Fagbokforlaget
Juridisk fakultet i Oslo har satt sammen en ekspertgruppe med deltagere fra yrkeslivet for å gi råd om innholdet i masterstudiet i juss.
Jeg er litt bekymret. Bekymret for at gruppen for sterkt markedsfokus og at rådene de kommer til å gi, vil ha det samme fokuset. Dette kan i verste fall ende opp med å trekke jussen enda lenger unna resten av universitetet og skape nye jurister med for liten evne til å se jussen i kontekst av det samfunnet den er ment å fungere i.
Det er ingenting galt med personene i panelet – langt derifra, de er kapable mennesker som representerer toppen av ønskelisten for enhver nyutdannet jurist med blikket rettet mot yrkeslivet. Her er store forretningsadvokatfirmaer, domstolene, sentrale deler av forvaltningen og statsadvokatene. De kommer sikkert til å gi helt glimrende råd om hva arbeidsgivere vil ha av fremtidens jurister.
Ingen jusstudier er like, og i sin artikkel «Mapping Legal Reasearch» skriver Mathias Siems og Daithí Síthigh om hvordan jussen alltid befinner seg i et spenn mellom markedet, humaniora og samfunnsvitenskap. Oftest er alle tre elementer til stede i utdanningen, men gjerne med ulik vekt.
Markedselementet vil gjerne legge vekt på praktiske ferdigheter som kontraktsskriving og forhandling, og har et utpreget fokus på de lege lata – jussen slik den faktisk er. Humanioraelementet har fokus på de lege ferenda – jussen slik den burde være. Statsvitenskapselementet preges av et fokus på juss i praksis og bruk av andre metoder som empirisk, økometrisk og statistisk forskning; her får vi gjerne en miks mellom lata og ferenda.
Jussutdanningen ved juridisk fakultet i Oslo har nok alle tre elementene i seg, men domineres av markedselementet. Med unntak av noen fag som rettsøkonomi, exphil og exfac, fokuserer studiet på å gi studentene en innføring i sentrale lovverk som blir nyttige i arbeidslivet. Det er de lege lata som regjerer og jussen er, med nærmest kirurgisk presisjon, plukket ut av samfunnet og studeres for seg selv. Plasseringen av juridisk fakultet nede i Oslo sentrum, vekk fra universitetet for øvrig, understreker dette.
Masterutdannelsen i Oslo skilte seg skarpt fra min etterutdanning ved King’s College of London, hvor fokus var rettet mot jussens virkninger på samfunnet og på kritikk av gjeldende rett. Her dominerte humaniora- og samfunnsvitenskapselementene, vi arbeidet tverrfaglig og trakk inn historie, økonomi, biologi, antropologi og psykologi og fråtset i de lege ferenda-betraktninger.
Det er ikke slik at markedsrettet studie er bedre eller dårligere enn de andre to elementene, men noe er tapt med overfokus på hver av dem. Siems og Síthigh skriver blant annet om hvordan det kan være vanskeligere å få forskningsmidler til et prosjekt som avviker fra universitetets profil.
For studentene kan et sterkt markedselement innebære mindre fokus på å kritisere lovene, og i verste fall kan jusen ende opp med å bli, hva en dyktig jurist liker å kalle: et gjengivelsesfag; et fag der studentene forventes å simpelthen gjengi hva lover, dommer og litteratur sier uten å tilføre egne meninger.
Det er klart at ett mål med høyere utdannelse er å fullføre, få en god jobb og betale skatt, men juristen har også en funksjon i rettsstaten som ikke nødvendigvis alltid er på linje med sjefens ønsker.
Juristens lojalitet ligger ikke bare hos arbeidsgiver, men også hos loven, hun skal si fra når loven står i veien for at en arbeidsoppgave utføres. Dette kan være vanskelig dersom en i for stor grad har forholdt seg til loven på en verdinøytral måte og i for liten grad tenkt på viktige spørsmål som hvorfor loven er slik den er og om den burde være slik.
Rettsstaten trenger jurister med et aktivt forhold til loven og det kan kreve at en tilpasser studiet slik at alle de tre elementene: marked-, humaniora- og samfunnsvitenskap, får plass. Jeg spør meg selv om ikke juridisk fakultet ved UiO derfor bør styrke sin ekspertgruppe ved å inkludere representanter for de siste to elementene.
Å være en god jurist er mer enn å være en god arbeidstager, og fremtidens jusstudium må reflektere dette.
Innlegget er også sendt til Rett24.
