Høgskolen i Innlandet har søkt om å få bli universitet

Av Anna Linnea Ottosen, viserektor ved Høgskolen i Innlandet

Publisert 17. desember 2018

Nå sendes søknaden om å bli universitet. Det handler om å skape best mulig betingelser for en positiv utvikling.

Etter flere tiår med ulike prosesser er Høgskolen i Innlandet (HINN) klar til å levere søknad om universitetsstatus. Søknaden blir overlevert NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning) mandag 17.desember.  I regionen er det fortsatt noen som spør om hvorfor vi vil bli universitet. Andre spør om hva som skal til for å oppfylle kravene og hvor vi står – holdt opp mot kravene.

Anna Linnea Ottosen. Foto: HINN

Hvorfor universitet?

Hovedbegrunnelsen for å ønske et skifte av institusjonskategori handler først og fremst om å planlegge for framtida og å skape best mulige betingelser for å sikre videre positiv utvikling av høgskolen.

Universitets- og høgskolesektoren i Norge er radikalt forandret i løpet av kort tid, og antallet statlige høgskoler sterkt redusert. De fleste statlige høgskolene har enten fusjonert med universiteter, eller har selv oppnådd universitetsstatus. Det betyr at det bare er fire statlige høgskoler igjen.

Alle regioner i Norge – unntatt Innlandet – har et universitet.  NTNU har riktignok en avdeling på Gjøvik, men Innlandet har ikke et eget universitet.

Har kostet mye

Selve prosessen med å utvikle en søknad har vært en pådriver for byggingen av en ny institusjon. Etter fusjonen i 2017 har mye av arbeidet handlet om å komme på plass som èn virksomhet med felles systemer og rutiner. Et nytt felles kvalitetssystem er et viktig element her. Slik har søknadsprosessen stimulert til å komme raskt i gang med en systematisk gjennomgang av hele virksomheten. Så skal det ikke stikkes under en stol at en slik prosess rett etter en fusjon, og kombinert med ordinær daglig drift, har kostet mye innsats ut over det en normalt kan forvente.

Hva er gevinstene?

Så hva er gevinstene – for høgskolen og for regionen? Statusendringen fra høgskole til universitet vil bety at vi er på nivå med andre universiteter, nasjonalt og internasjonalt. Dette har mange positive følger. Vi blir selvakkrediterende og styrer selv videre utvikling av studieporteføljen. Egen myndighet til å bestemme studieporteføljen betyr at vi kan ta raskere avgjørelser om innretning og profil på utdanningene vi tilbyr. Selve betegnelsen universitet er enklere å kommunisere internasjonalt, og slik sett styrkes forskningsmiljøenes muligheter for å hente inn eksterne forskningsmidler. Fagmiljøer som hevder seg nasjonalt og internasjonalt, er attraktive for andre forskere, og det kan i sin tur bety mye for rekruttering til stillinger. Slik vil status som universitet ha mange ringvirkninger, og i større grad enn i dag sikre at vi er inne i en god sirkel for videre utvikling.

For regionen betyr det å ha et universitet at det er tilgang på utdanninger som holder et høyt nivå, og at det er forsknings- og utviklingsprosjekter som tilfører regionen kompetanse. Og kompetanse er avgjørende for all utvikling. Vi må ha folk som bor i regionen som kan bidra til vekst og fornyelse. Dette gjelder både privat og offentlig sektor.


Hva er kravene?

Kravene til akkreditering er gitt i forskrift fra Kunnskapsdepartementet og følges opp av NOKUT. Kravene er omfattende. Et forsøk på forenkling i noen punkter kan framstilles slik:

  1. Krav til ansattes kompetanse – visse prosenter i førstestillinger
  2. Utdanningene og forskningsvirksomheten må holde «høy internasjonal kvalitet»
  3. Rett til å tildele doktorgradsutdanninger alene på minst fire områder
  4. Doktorgradsutdanningene må fylle helt bestemte kriterier, blant annet til antall stipendiater knyttet til programmene og antall avlagte doktorgrader
  5. Et visst antall mastergradsutdanninger innenfor de områdene hvor det tilbys doktorgradsutdanninger.
  6. Dokumentasjon på at institusjonens forskere deltar aktivt i nasjonale og internasjonale nettverk.

Hvor står vi?

Vi mener at vi innfrir kravene som stilles. Mange av kravene er kvantitative, og slik sett enkle å måle. Dette gjelder for eksempel ansattes kompetanse, antall masterutdanninger, antall doktorgradsutdanninger, antall stipendiater på programmene og antall som har fullført doktorgradsutdanninger de siste tre årene. Nåløyet for HINN er antall stipendiater som har fullført   doktorgradsutdanningene på normert tid.

Vi må også oppfylle krav som skal dokumenteres og vurderes ut fra mer sammensatte og kvalitative indikatorer. For eksempel gjelder dette «høy internasjonal kvalitet». Det handler om alt fra vitenskapelig publisering, nivå på publiseringer, samforfatterskap med internasjonale forskere, grad av ekstern finansiering til søkertall og hvor mange som fullfører utdanninger. Dette kravet må svares ut gjennom et batteri av indikatorer som gjelder både utdannings- og forskningsvirksomheten. Her er det derfor ikke en enkelt kvantitativ indikator som vil være avgjørende for en godkjenning, men vi mener vi kommer godt ut også her.

Dette er selvfølgelig en svært kortfattet framstilling.  Søknaden blir på 350 sider, pluss store vedlegg.  Det vi vet er at det blir en lang prosess etter innsendt søknad. Da starter de sakkyndige sitt arbeide. Det vil bli både institusjonsbesøk og også mulige tilleggsbestillinger fra de sakkyndige. Men vi mener altså at vi fyller kravene og at en godkjenning vil innebære et betydelig løft, både for høgskolen og regionen.

Et universitet med relevante utdanninger og forskning av høy kvalitet og med tydelig tilstedeværelse på flere studiesteder og kommuner i regionen vil øke tilbøyeligheten til å ta høyere utdanning og tilføre regionen kompetanse, innovasjons- og vekstkraft. Vi får mange heiarop og daglige tilbakemeldinger om at et universitet i Innlandet vil skape fornyet entusiasme og stolthet i regionen.

  • Les også: