Når folk ikke klarer å skille forskeren og privatpersonen

Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania

Publisert 9. oktober 2018

Som forsker kan man bli møtt med at de forskningsresultater en presenterer, nærmest blir oppfattet som ens egne, personlige meninger.

Fra tid til annen opplever jeg at mange sliter med å skille mellom meg som forsker og meg som privatperson. Det er for så vidt en generell problemstilling. Den relativt nylig avgåtte fiskeriminister Per Sandberg fikk smertelig erfare at en minister er minister selv om han drar på noe alle er enige om er en privat ferie. Enkelte har med større eller mindre hell prøvd å ytre seg på sosiale medier som privatpersoner, men erfart at det ikke er mulig så lenge det er på kant med ens egen arbeidsgivers interesser. I 2010 skrev informasjonssjefen i det DnB-eide selskapet Vital et blogginnlegg med følgende tittel: Jævla bønder. Han irriterte seg kraftig over resultatet fra dette årets jordbruksoppgjør. DnB var raskt ute med å beklage overfor bøndene. Bønder er jo også bankkunder. Vedkommende ble degradert og fikk en mindre framtredende rolle i selskapet.

Som forsker kan man bli møtt med at ens egne (politiske) meninger påvirker forskningen en utfører, men også med at de forskningsresultater en presenterer, nærmest blir oppfattet som ens egne, personlige meninger. For noen år siden gjennomførte jeg sammen med noen kolleger en studie av ti øykommuner uten fastlandsforbindelse. Problemstillingene omhandlet hvordan innbyggerne forholdt seg til sammenslåing med nabokommuner på fastlandet, og hvilke effekter en eventuell kommunesammenslåing ville ha. I kommunene var det massiv motstand. Kort oppsummert bunnet motstanden i frykten for tap – tap av arbeidsplasser, innflytelse og kommunale tjenestetilbud. Denne frykten bunnet i erfaringsbasert kunnskap – de hadde observert at det var i kommuners periferi at tjenester ble lagt ned, og ved en kommunesammenslåing ville de bli periferi i periferien. Min jobb var å dokumentere holdningene i disse kommunene, samt å forklare hva motstanden vi fant var grunnet i. Selv om jeg fant og formidlet forskningsresultater om en massiv motstand i distriktskommuner mot kommunesammenslåing, betydde ikke det at jeg personlig var mot kommunesammenslåing.

Personlig bor jeg i Trondheim – en kommune som om ikke lenge skal slås sammen med nabokommunen Klæbu. Dette har jeg overhodet ikke engasjert meg i. Jeg kan ikke engang huske at jeg har diskutert temaet med noen. Jeg har nøyd meg med å registrere at Klæbu fra 1. januar 2020 er en del av kommunen jeg bor i. Her ligger kanskje også mye av årsaken til mitt manglende engasjement. Det er Klæbu som innlemmes i Trondheim, ikke omvendt. I motsetning til hva innbyggerne i små distriktskommuner frykter, har jeg ingen grunn til å frykte at jeg eller vi i Trondheim taper noe som helst. Personlig har jeg derfor ingen klar mening om jeg er for eller mot kommunesammenslåing.

Som forsker har jeg bygde- eller distriktsperspektivet i mye av det jeg studerer. Min jobb er i så måte å se verden fra bygda og bygdefolks perspektiv, og å formidle dette perspektivet til offentligheten. Privat er mitt perspektiv og virkelighet byen, selv om det selvsagt ikke betyr at jeg ikke kan inneha politiske meninger som inkluderer et bygde- eller distriktsperspektiv, ut fra en oppfatning om at dette er viktig i en større sammenheng, eller av andre grunner.

Samtidig gir det å forske på et tema innsikt som man ellers ikke ville ha fått. Slike innsikter påvirker naturligvis også ens egne oppfatninger. Selv om det er innsamlede data som ligger til grunn for de konklusjoner som trekkes, og ikke de meninger forskeren hadde i utgangspunktet, kan også personlige oppfatninger korrigeres av data. Det betyr ikke at man har bestemt konklusjonen i utgangspunktet.

Les også: