Av Gary Hoffman, førstelektor i musikk, verneombud Campus Nesna
Publisert 15. oktober 2021 kl. 11:17
Ville vi virkelig bli utviklet og styrket som lovet? Eller ville de legge oss ned? Ville de ansatte i Nesna få like mye oppmerksomhet og ressurser som de på de større campuser?
Skepsisen vår ble raskt bekreftet da flere av våre studier umiddelbart ble nedlagt. Dette førte til høy en grad av bekymring og stress blant de ansatte i Nesna og var bakgrunnen for et bekymringsbrev sendt i mars 2016, adressert til våre arbeidsgivere fra lokale ledere og tillitsvalgte. Vi har ennå ikke fått svar.
Vi har også fra dag én opplevd psykisk stress gjennom frarøvingen av et av menneskets viktigste behov; det å bli sett og hørt (se ovenfor!). Alle våre bekymringer og spørsmål har blitt ignorert eller nedprioritert. Hvorfor legger dere ned sykepleierutdanningen i Sandnessjøen som har gode søkertall? Hvorfor legger dere ned våre praktiske/estetiske fag der vi har både første- og toppkompetanse? Hvorfor fjerner dere studentsamskipnaden vår? Hvorfor stenger dere kantina vår? Hvorfor fjerner dere alle TV-ene fra studentboligene våre? Hvorfor er Nord-logoen stor og svart på Nesna og ikke liten og i farger som i Bodø og Levanger? Hvorfor har dere redusert våre studenttall fra over 1300 til 430? Det kom aldri noen reelle svar på disse viktige spørsmålene. Og husk! Alle disse ting skjedde før utvalget for fremtidig studiestedstruktur startet deres drøftelser. Nesna ble tydelig bevisst og villet nedprioritert i alle aspekter for å gi Nord en unnskyldning for at de «måtte» stenge ned campus.
Utvalget foreslo å stenge Nesna mens Namsos unngikk nedleggelse på grunn av politiske og taktiske grep fra den gang kunnskaps- og inkluderingsminister Trine Skei Grande, opprinnelig fra Namdalen. Snakket vi om autonomi? I høringsrunden mot nedleggelse av Campus Nesna ble det sendt inn 263 høringssvar. Antall høringssvar for nedleggelse av Campus Nesna? Ni! Men likevel, 26. juni 2019, satt vi ansatte på Campus Nesna i vantro da vi ble fortalt at vår 100 år gamle institusjon skulle ofres for … hva? «Bedre kvalitet», «en mer robust institusjon» og et «sterkere forskningsmiljø» som er ironisk siden Nords eget strategiske utvalg for fremtidig forskning hadde konkludert med at det ikke var nødvendig for forskningsgrupper å være samlokaliserte. På Nesna så jeg i min rolle som verneombud nødvendigheten av å stenge ned Campus på grunn av ansattes reaksjoner og for ivareta den kollektive psykiske helsen i et absurd stressnivå. Bedriftshelsetjenesten og Arbeidstilsynet ble kontaktet for å ivareta alle ansatte og vurdere tiltak. Bedriftshelsetjenesten kom. Det gjorde ikke Arbeidstilsynet.
På toppen av stresset om ikke å bli hørt og nedleggelsen av Campus Nesna, kom de faglig nedverdigende kommentarene fra vår egen rektor og vårt eget styre, sannsynligvis direkte bestilt fra et PR -byrå: «Nesna har lav kvalitet i studiene» og «Nesnas lærere og studenter er annenrangs». Kan du forestille deg hvordan slike kommentarer fra din egen rektor og ditt eget styre føles? Og for å gjøre saken enda verre, uttalelser forsterket med manipulert statistikk sendt ut i alle medier, som at Nesna bare hadde 430 deltidsstudenter? Igjen et fabrikkert og nedsettende bilde av Nesna. Dette står i direkte motsetning til at Nesna gjentatte ganger har klart å komme på topp i studenttilfredshet.
På slutten av 2019, kom nyheten om at fakultet for lærerutdanning var overbemannet og underfinansiert på grunn av en ansettelsesfest i Levanger rett før fusjonen med Bodø og Nesna. Dette medførte at 30 stillinger, samme mengde som ble ansatt på Levanger, nå måtte nedbemannes. Etter alt som hadde skjedd på Nesna, fikk vi nå i tillegg beskjed om at enkelte av oss var vurdert som overtallige og kunne miste jobben på grunn av en «feil» i Levanger. Det som fulgte kan bare beskrives som et langt vondt år, et «Hunger Games»-scenario der faglig ansatte ble vurdert opp mot hverandre med de avgjørende dommerne sittende i, du gjettet rett, Levanger. Heldigvis, og i siste liten, gikk en jurist inn og vi «overlevende» fikk beskjed rett før jul 2020 om at vi likevel skulle bli spart. Ho ho ho…
Og nå, til høstens Stortingsvalg. Det så bra ut for Nesna med den økende populariteten til opposisjonspartiene og det solide arbeidet til Folkeaksjon for Høyere Utdanning på Helgeland. Men så, etter at Senterpartiet lot det bli kjent at hvis de vant ville de gjenopprette Høgskolen, begynte innsigelser å komme fra nye og uforutsette hold. Den nye lederen for Nokut, Kristin Vinje (tidligere Høyre-politiker i Oslo), og den nye lederen for Universitets- og høgskolerådet, Sunniva Whittaker (rektor på Universitetet i Agder) gikk (i kraft av sine roller og rett før valget) ut i media og snakket negativt om en reetablering av Høgskolen i Nesna. Dette mener jeg ligger langt utenfor deres mandat. I begge tilfellene beskrev de at gjenopprettelsen av Høgskolen i Nesna ville gå imot styrets autonomi. Hvilket styre? Som om Nesna noen gang ville vurdere å være en del av Nord igjen etter alt de har sagt og gjort mot oss! Og husk, at Nesna for to år siden sendte inn en mistillitserklæring mot Nord til Kunnskapsdepartementet, og at denne aldri ble anerkjent eller tatt opp av den tidligere regjeringen. Igjen ble vi verken sett eller hørt.
De ansatte og studentene på Nesna har de siste fem og et halvt årene blitt rakket ned på og vært kasteballer og i en rekke uforståelige maktkamper og private agendaer. Denne tirsdagen, da ryktene om at vi hadde vunnet vår lange David mot Goliat- kamp kom, falt plutselig vekten av tusen netters dårlig søvn av våre skuldre. Vi feiret, vi danset, vi sang, vi sukket og vi smilte. Men, rakte våre motstandere ut en hånd for å gratulere oss med en rettferdig og godt utkjempet kamp? Dessverre ikke. Vi åpnet våre aviser og lap-topper og slo på TV-ene våre bare for å se den samme gjentatte feilinformasjonen og propagandaen som våre mektige motstandere har matet mediene med de siste fem årene; «Lave studenttall», og den mest sårende løgnen av dem alle, nå fra lederen av Norsk studentorganisasjon, Tuva Todnem Lund, om at vi med rette ble lagt ned etter «mange år med for dårlig kvalitet». Igjen, Nesna er og har alltid vært fullt godkjent av kvalitetsorganet Nokut, og kan vise til gode resultat både på studiebarometer, gjennomstrømming og i studenttilfredshet. Ikke glem at Nord var helt og holdent avhengig av vår kompetanse for å lykkes som universitet.
Nå, kjære utdanningspolitikere og universitetsrektorer, vil jeg offisielt påpeke at en stor klassestørrelse ikke er lik kvalitet! I USA, der jeg kommer fra, betaler vi enorme mengder i skolepenger for å få tilgang til mindre klasser. Der er det velkjent og akseptert at et mindre undervisningsmiljø gir studenten bedre tilgang til læreren og omvendt, det handler om kvalitet i utdanningen. I en forelesningssal med 150 studenter, hvor mange er for sjenerte til å rekke opp hånden og stille læreren et spørsmål av frykt for å dumme seg ut? Kan læreren virkelig se 150 elever? Massachusetts Institute of Technology, som alltid er rangert blant de fem beste universitetene i verden, har et student til lærer forhold på 7–1, og 11 000 studenter, altså rundt samme studenttall som Nord universitet har. En stor institusjon er ikke nødvendigvis lik kvalitet. (Hvis det var sant ville McDonald’s ha den beste hamburgeren i verden. Det har de ikke.) Den forrige regjeringens fanatisme for «robuste universiteter i verdensklasse» førte til en uheldig prosess der babyen ble kastet ut med badevannet. Vel, Nesna-babyen er tilbake igjen! Men vi er også slitne etter en lang kamp. Kan alle sammen være så snille og gjøre Nesnas ansatte og befolkning en stor, stor tjeneste? La oss få feire. La oss få danse. La oss få smile. La oss få sove. La oss få prøve. La oss få leve. La oss få puste. For en ny jobb venter i morgen.
Fikk du med deg vår Nesna-reportasje fra 2019? Den kan du lese her:
