Av Jørgen Lorentzen, fungerende generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening -NFFO
Publisert 30. mai 2025 kl. 09:20
I Forskerforum 26. mai har Vidar Røeggen fra Universitets- og høyskolerådet (UHR) og Det nasjonale publiseringsutvalget en artikkel der han kritiserer NFFO-rapporten Det gikk på engelsk og norsk… som er skrevet av Helge Rønning og Tore Slaatta. Han skriver at rapporten «[…] er så full av feil og mangler at UHR advarer NFFO mot å bruke den som kunnskapsgrunnlag».
Problemet er imidlertid at Røeggen ikke peker på hva disse feilene og manglene er, noe som vil være avgjørende for at NFFO skal forstå hva vi blir advart mot. Isteden viser han til noen i og for seg interessante oversikter over bruken av norsk og engelsk i norsk vitenskapelig publisering og forskningsformidling. Dette er viktige påpekninger, men Røeggen tar ikke opp rapportens argumenter om hvordan engelsk later til å fortrenge norsk som fagspråk både i undervisning og forskning. Ei heller tar han opp de argumenter som Språkrådet har kommet med i denne sammenhengen.
Han viser til at det er «fem svært aktive universitets- og høyskoleforlag» i Norge, men unnlater å gå inn på det som rapporten peker på, nemlig at disse har store problemer.
Videre peker han på at vi ikke «må sette norsk og engelsk opp mot hverandre». Forfatterne av rapporten gjør ikke dette, men de peker på betydningen av språklig akademisk mangfold. Det betyr noe annet enn det underlige begrepet som Røeggen benytter seg av – «parallellspråklighet»? Hvor er parallellene til hva?
Det later ellers til at bakgrunnen for Røeggens innlegg er at han er uenig med Rønning og Slaatta i at det er behov for å diskutere konsekvensene av «åpen tilgang». NFFO har i svært mange år diskutert og kritisert åpen tilgang som en publiseringslinje for akademisk ansatte, og dette er ikke noe man bør hegne om uten en kritisk analyse av konsekvensene av åpen tilgang utover solidaritetsprinsippet som Røeggen framfører.
NFFO ønsker at rapporten, som vi anser som et svært viktig verktøy og grunnlag for diskusjon, blir gjenstand for en grundig behandling i universitets- og høgskolesektoren og at vi sammen kan skape en god dialog om hvordan vi skal ivareta det norske språket i akademia.
