Ønsker nye grep for forskningspolitikken
LUKK

Ønsker nye grep for forskningspolitikken

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 22. november 2012 kl. 10:24

- Jeg er utålmodig, sier kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Hun får støtte til økt differensiering mellom institusjonene.

-nsker-nye-grep-for-forskningspolitikken


– Man fikk ikke til arbeidsdeling og konsentrasjon gjennom en ren statlig styring, man har ikke fått det til med markedsstyring, da er det på tide å prøve med en mellomting, sier NIFU-direktør Sveinung Skule.

-nsker-nye-grep-for-forskningspolitikken


– Den fremragende forskningen er ikke mulig uten den brede forsknings- og kunnskapsproduksjonen, sier Bjarne Hodne.

Fakta
<

 

– Jeg vil at vi skal spisse forskningen mer enn vi har lyktes med til nå. Vi må se på om de virkemidlene vi har er gode nok.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil trappe opp diskusjonen i forkant av den kommende forskningsmeldingen. På Forskerforbundets forskningspolitiske seminar i høst lanserte hun flere mulige grep forskningssektoren kan bli nødt til å ta de nærmeste årene: satse mer på toppmiljøer, fordele arbeidsoppgavene tydeligere mellom institusjonene og bruke basismidlene mer strategisk. Overfor Forskerforum presiserer hun at hun ønsker å heve ambisjonene for norsk forskning – men at sektoren selv må stå bak løsningsforslagene.

– Det foregår ting i våre naboland. De klarer å spisse innsatsen og få frem mer synlige internasjonale institusjoner enn det vi har klart, sier hun og legger samtidig til at universitetene og høyskolene må gjøre mye av jobben selv.

 Ingen topp uten bredde

– Dette er først og fremst en utfordring til institusjonene selv. De kan absolutt gjøre noe med tanke på hva som er deres styrker og hvordan de kan forsterke dem. Vi ser at vi har noen utfordringer på dette området, men det beste er hvis disse diskusjonene går lokalt. Der vet de hva de har av ressurser og vi er opptatt av stor grad av autonomi, sier Halvorsen.

Flere i sektoren ønsker diskusjonen velkommen. Leder i Forskerforbundet Bjarne Hodne er derimot skeptisk til å spisse på bekostning av breddeforskningen.

– Den fremragende forskningen er ikke mulig uten en solid basis i form av en bred forsknings- og kunnskapsproduksjon. Utfordringen er å finne den rette balansen mellom spiss og bredde, sier Hodne som mener at hovedutfordringen er at handlingsrommet ved institusjonene er presset.

– Grunnbevilgningene har gjennom flere år i stadig større grad blir spist opp av bundne aktiviteter. Både Forskningsråd-prosjekter, EU-prosjekter og satsinger som sentrene for fremragende forskning krever medfinansiering fra institusjonene. Dette innebærer at grunnbevilgningen til forskningsinstitusjonene i stadig mindre grad kan brukes til å finansiere den nødvendige faglige bredde som landet trenger.

Foreslår mer statlig styring

Til det svarer Kristin Halvorsen at institusjonene har fått et større handlingsrom i 2012 til å sette sine egne virksomhetsmål. Direktør i Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) Sveinung Skule mener imidlertid at institusjonene lever for fritt. SAK-politikken (samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon) som Tora Aasland introduserte for å få en mer effektiv universitets-, høyskole- og instituttsektor, har ikke funger godt nok, mener han.

– SAK-politikken er en gammel idé, men man har ikke kommet så langt med arbeidsdeling og konsentrasjon, sier Sveinung Skule.

Økt selvstyre er bra, men neppe tilstrekkelig for å oppnå den ønskede differensieringen.

Han mener at de siste årenes SAK-politikk har vært markedsorientert i motsetning til PÅ 1990-tallet da staten var mer aktiv og utpekte knutepunktsfunksjoner ved institusjonene.

– Nå har man prøvd noen år med markedstenkning og frihet for institusjonene til å utvikle egne profiler, hvor konkurransen om studentene og forskningspengene skulle føre til utvikling av faglige tyngdepunkter og en god arbeidsdeling mellom institusjonene. Men dette har ikke gitt mye differensiering, verken rollemessig – fordi alle prøver å bli universiteter – eller når det gjelder den faglige arbeidsdelingen, sier Skule.

Et uutnyttet rom

Skule mener en mulighet kan være at staten og institusjonene inngår utviklingskontrakter, der institusjonene i dialog med Kunnskapsdepartementet setter mål som knyttes til finansieringen.

– Det gir et større spillerom for strategisk dialog mellom departementet og institusjonene. Økt selvstyre er bra, men neppe tilstrekkelig for å oppnå den ønskede differensieringen. Utviklingskontrakter kan være en måte å styrke departementets strategiske dialog med institusjonene om hvor de skal hen. Jeg tror at staten godt kan ha en litt mer aktiv hånd om hvordan strukturen utvikler seg, sier Skule som mener at de politiske grepene også bør knyttes til basisbevilgningen.  Også Kristin Halvorsen stilte spørsmål under forskningspolitisk seminar om man burde gjøre noe mer aktivt med basisbevilgningen for å stimulere til mer strategisk forskning.

– Jeg skjønner at Kristin Halvorsen leter etter nye grep for å få til dette. Da er det naturlig å se på den høye basisbevilgningen som institusjonene har, som er høyere enn de aller fleste land, og så på hvordan de kan bruke den for å oppnå dette. Og det er et uutnyttet rom for at staten skal jobbe noe mer aktivt, og det er naturlig å koble det til bevilgningene. Man fikk ikke til arbeidsdeling og konsentrasjon gjennom en ren statlig styring, man har ikke fått det til med markedsstyring, da er det på tide å prøve med en mellomting. Om man ønsker tydeligere arbeidsdeling og konsentrasjon er dette virkemidler som bør vurderes i tillegg til senter-ordningene som allerede bidrar positivt til SAK-politikken, og eventuelt mer aktiv bruk av panelevalueringer, slik de for eksempel gjør i Sverge, sier Skule.

 Interessant

Kristin Halvorsen sier seg enig i at SAK-prosessen har en vei å gå og syns Skules innspill om utviklingskontrakter hvor staten spiller en mer aktiv rolle er interessant. Likevel understreker hun behovet for at institusjonene selv melder inn sine prioriteringer.

– Det er et interessant synspunkt i den diskusjonen. Jeg syns at SAK-politikken går for sakte. Vi har mer å gå på, sier Kristin Halvorsen.

– Vi vet at vi har mange institusjoner som er sårbare og sliter med utfordringer når det gjelder kvalitet og som kunne ha god nytte av å jobbe med større miljøer. På et overordnet plan er det stor enighet om at vi må satse gode miljøer som hevder seg internasjonalt og at alle institusjonene forsterker sine beste sider. Det kontroversielle er hvordan vi skal komme dit. Nå vil jeg sende utfordringen til institusjonene og be om at de sender oss sine prioriteringer. Det vil gjøre det tydelig for oss hvor vi har huller som må tettes eller dobbel dekning, sier hun.

Skal vi styrke institusjonenes evne og vilje til å agere strategisk, må basisbevilgningen styrkes.

Har ikke forutsetningene

Hodne peker også på at SAK-prosessen til nå for det meste har bestått av sammenslåinger og lite arbeidsdeling og konsentrasjon. Han mener det er positivt om Kunnskapsdepartementet tydeligere vil stimulere til arbeidsdeling mellom institusjonene. Han mener likevel at det viktigste må bli at institusjonenes evne til strategiske prioriteringer styrkes.

– Skal vi styrke institusjonenes evne og vilje til å agere strategisk, må basisbevilgningen styrkes. Dersom institusjonene skal fordele en større del av dagens ressurser strategisk frykter vi forskningsmulighetene til de ansatte blir ytterligere svekket, og at grunnlaget for å kunne tilby forskningsbasert undervisning undermineres, sier Hodne.

 Så du mener at det grunnleggende er ikke på plass for å diskutere spørsmålene hun stiller?

– Forutsetningene foreligger ikke for de strategiske valgene statsråden ser ut til å mene er nødvendige. Forutsetningene som må foreligge er grundig dokumentert i rapporten fra Handlingsromutvalget. Rapporten må hentes fram igjen og danne grunnlaget for den videre diskusjonen om strategi, bredde og spissing.