Nullfunn gir gullfunn

Av Åsmund H. Eikenes, Helene Knævelsrud og Sofie Snipstad, medlemmer av Akademiet for yngre forskere

Publisert 5. desember 2018

Biomedisinske forskere gjemmer ikke unna resultater for å lure samfunnet. Vi bruker nullfunn for komme videre i forskningen på vei mot neste oppdagelse.

I Aftenposten Uviten 6. november 2018 skriver Marit Simonsen om manglende publisering av nullfunn (at hypotesen ikke stemmer), og påstår at dette skyldes at forskerne legger funnene bort i en skuff.

Som forskere kjenner vi oss ikke igjen i denne beskrivelsen. For å belyse temaet vil vi derfor gi to eksempler på hvordan nullfunn er en viktig del av forskerhverdagen.

Nullfunn leder til nye oppdagelser

I grunnforskningen er målet å forstå verden rundt oss. Vi lurer på hvordan kreft oppstår, hvilke gener som styrer fosterutvikling, og hvorfor menneskekroppen er som den er. Vi tester hypotesene våre med eksperimenter og analyser.

Nokså ofte får vi nullfunn. Det er en helt vanlig del av en forskerhverdag. Men resultatet er viktig likevel, fordi vi bruker nullfunnet til å lage en ny og forbedret hypotese. Vi tester nye varianter av eksperimentet, prøver en forbedret metode, lager et nytt oppsett, justerer og prøver igjen. Vi forsker.

Noen eksperimenter senere får vi et spennende resultat, et gullfunn! Forskningen stopper heller ikke her, for det er nå selve arbeidet begynner. Gjennom en lang rekke nye eksperimenter må vi teste hvordan, hvor ofte og på hvilken måte effektene oppstår.

Hundrevis av eksperimenter gjennomgår rigid statistisk testing for å bli klare til publikasjon. Noen av eksperimentene har gitt nullfunn, og dokumenteres og lagres som viktige støtteresultat. Andre eksperimenter gir uventede resultater, og bidrar til at prosjektet tar en vending. Hypotesen som startet det hele førte til en ny og viktig oppdagelse. Det var jammen godt den ikke endte i skuffen.

Pasientene følges opp tett

I klinisk forskning ønsker vi å fastslå om en ny behandling gir bedre resultater for pasientene. Heller ikke kliniske forskere legger dataene sine i skuffen. I legemiddelutvikling i moderne kreftforskning tar stadig flere studier utgangspunkt i å følge opp pasientene underveis.

Forskerne bruker informasjon om hvordan pasientene responderer til å kontinuerlig justere og vurdere veien videre. Dersom medikamentet slutter å fungere, får pasienten et nytt alternativ. Dersom den nye behandlingen ikke er like god som standarden, flyttes pasientene over til gruppen der de har høyest sannsynlighet for å få en effekt. Pasientene havner ikke i skuffen.

Pasienter som deltar i kliniske studier får tett oppfølging fra fagfolk som gjør sitt ytterste for at den enkelte skal få god behandling. Samtidig samler forskerne inn detaljert dokumentasjon slik at andre pasienter kan nyte godt av kunnskapen senere. Hvert delfunn, også nullfunn, brukes videre i arbeidet.

Flytter forskningsfronten fremover

Både grunnforskning og klinisk forskning bruker altså nullfunn til å arbeide videre mot gullfunn som flytter forskningsfronten fremover.

Noen ganger havner dessverre nullfunn i en skuff. Det skyldes ikke at vi forskere er motvillige eller uærlige. Grunnen er tidsskriftenes overdrevne verdsetting av store og oppsiktsvekkende funn. Det er dessverre lite ære å hente på å publisere at noe ikke virker.

For en forsker i etableringsfasen kan det være lite karrierefremmende å publisere et nullfunn som et selvstendig arbeid. Det er like strenge vitenskapelige krav for å publisere at noe ikke har en effekt, som at effekten finnes. Det koster altså like mye tid og innsats å publisere en rekke nullfunn som et gullfunn.

Tilgjengelig og reproduserbar forskning

Så hva gjør vi for å sikre at andre får tilgang til våre nullfunn, slik at verdifull informasjon ikke går tapt?

Et svar er åpen tilgang til forskningsdata, der nullfunn kan dokumenteres og gjøres tilgjengelig for andre forskere. Ved å dele alle typer resultater kan et forskningsfelt avansere raskere. Som forskere er vi interessert i alle funn som kan hjelpe oss til å svare på de store spørsmålene våre, uansett hvilken retning de peker i – om de bekrefter eller avkrefter hypotesene våre.

En annen mekanisme er at alle kliniske studier registreres før oppstart for å sikre at studien måler det den skal måle og at funnene blir publisert. AllTrials-kampanjen, som Simonsen refererer til, er en viktig pådriver for dette.

Der skoen trykker

Et vel så viktig problem som manglende publisering av nullfunn, omhandler problemer med å repetere andres forskning. Innen kreftforskning og psykologi er tallene skuffende lave for studier som lar seg reprodusere.

Det er her skoen trykker, og det er her Uviten-spalten bør rette søkelyset, ikke på å fremstille problemet som at forskerne legger resultatene i en skuff.

Forskere vil det samme som Simonsen; vi vil jobbe for at solide forskningsresultater skal komme samfunnet til gode!

En kortere versjon av innlegget er sendt til Aftenposten.

  • Fikk du med deg P-verdi-debatten?