DEBATT

Nytten av forskning

Av Knut Bjørlykke, professor emeritus, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

Publisert 14. mai 2012

Grunnforskning bør støttes som en kulturell aktivitet, mener professor Knut Bjørlykke.

nytten-av-forskning


Knut Bjørlykke, professor emeritus, Institutt for geofag, Universitetet i Oslo

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

 

Forskning som bare tar sikte på ny erkjennelse, bør finansieres selv om det trolig ikke vil komme til noen direkte praktisk eller økonomisk nytte. Slik forskning bør støttes som en kulturell aktivitet og fordi den kan danne grunnlaget for undervisning i teoretiske og anvendte fag.

Grunnforskning kan komme til praktisk nytte og danne grunnlaget for ny virksomhet, men dette er ganske sjelden tilfelle og bør ikke være vår hovedbegrunnelse for å støtte slik forskning. Vi må være forsiktige med å trekke frem eksempler på at grunnforskning har ført til praktiske anvendelser i Norge.

Selv om Kristian Birkelands elektriske kanon representerte en start for norsk gjødselproduksjon, var det jo Haber-Bosch-metoden som var utviklet i Tyskland, som ble brukt. Billig energi var forutsetningen for at gjødselindustrien skulle utvikle seg i Norge – uansett hvor forskningen hadde foregått.

Oljeeventyret på norsk sokkel var heller ikke noe resultat av norsk grunnforskning, men vi var i 1970–80-årene raske til å bygge opp relevant forskning på kort tid, og det skyldtes også grunnforskningskompetanse. Egen petroleumsrelevant kompetanse var en viktig forutsetning for nasjonal kontroll med oljevirksomheten og for å bygge opp en egen oljeindustri. Det var imidlertid også en betydelig motstand mot oljerettet forskning i en del universitetsmiljøer av frykt for at det skulle gå ut over deres egen forskning, og også av ideologiske grunner.

Både grunnforskning og anvendt forskning skjer nå i økende grad i form av store prosjekter og som sentere for fremragende forskning (SFF), som har mange doktorgradsstipendiater og forskere i postdoktorstillinger. Det viktigste produktet fra denne virksomheten er i de fleste tilfeller ikke forskningsresultatene som publiseres i internasjonale tidsskifter, men den opplæringseffekten og kompetanseøkningen som prosjektene fører med seg for forskere og studenter. I mange fag hvor kompetansen er spesielt etterspurt, svikter imidlertid rekrutteringen av forskere.

Satsing på en karriere som forsker innebærer meget hardt arbeid i tre–fire år frem til en doktorgrad, mens medstudenter kan gjøre karriere i næringslivet. En fortsettelse i postdoktorstilling er oftest ganske usikker, og en stilling som førsteamanuens er heller ikke alltid så attraktiv. Mange vil ikke få en jobb som er relevant for forskningskompetansen de har opparbeidet seg. Norsk næringsliv vil ikke alltid verdsette kandidater med doktorgrad når det ikke gjelder forskerstillinger. Det kan føre til betydelig frustrasjon når man ikke får noe igjen for innsatsen i form av interessante arbeidsoppgaver og lønn.

Det er bra at vi kan satse en del på de gode forskningsmiljøene uten hensyn til nytte, men vi må også satse på den kompetansen som er mest kritisk ut fra behovene vi har, og som kan gi jobb til de som utdannes.

Grunnforskning kan ligge relativt nær opp til anvendt forskning og i en del tilfeller vil kompetanse i for eksempel laboratorieteknikker og matematiske og statistiske metoder kunne overføres til anvendt forskning eller praktisk arbeid. I andre fag og på andre forskningsområder vil dette være tilfelle i liten grad, og den intellektuelle treningen og skoleringen som en doktorgrad skal gi, blir ikke alltid verdsatt.

Selv om et grunnforskningsprosjekt skulle frembringe resultater som kunne få praktisk anvendelse, vil det i de alle fleste tilfeller ikke finnes noen industri eller annen virksomhet i Norge som kan utnytte disse resultatene. Ved tildelingen av SFF legges det jo først og fremst vekt på kvalitet og mindre på relevans.

Selv om vi i Norge ligger langt fremme på enkelte områder, ligger vi også et godt stykke etter på mange fagområder. Det meste av de forskningsresultatene og den kompetansen vi trenger, er i alle fall utviklet i utlandet. Det er derfor avgjørende å ha gode forskningsmiljøer ved norske universiteter som er gode nok til å følge med i utviklingen. Et anvendt forskningsprosjekt støttet av norsk industri eller næringsliv vil i de fleste tilfeller gi relevant jobb for dem som tar doktorgrad, selv om forskningen ikke er helt på toppnivå internasjonalt.

Det er nesten politisk enighet om å satse på forskning og teknologi, men uten konkurransedyktige lønner og arbeidsvilkår for universitetslærerne vil vi sakke akterut.

Forskningsrådet (NFR) evaluerer de forskjellige fagdisipliner og er flink til å trekke frem de sterke miljøene som får karakteren fire–fem. Det sies lite om fagmiljøene ved viktige undervisnings- og forskningsinstitusjoner som får karakteren en–to. En del av disse er i fagområder som er av stor betydning for norsk næringsliv og for det akademiske nivå som danner grunnlaget for undervisningen, og det gjøres lite for å rette opp denne situasjonen for de svakere forskningsmiljøene som heller ikke får noen forskningsbevilgninger.

Rekruttering av universitetslærere er vanskeligst i fag som er etterspurt i næringslivet. Lønningene er langt fra konkurransedyktige når studenter etter få år i industri eller annet næringsliv tjenere meget mer enn deres professorer ved universitetet. Dette gjelder ikke minst innen realfag og teknologiske fag og særlig dem som er relatert til petroleumsvirksomheten.

En betydelig frihet og prestisje skulle være en kompensasjon for lavere lønninger ved universitetene, men dette er også blitt sterkt redusert. Mens det tidligere fantes en del administrative støttefunksjoner for det vitenskapelige personalet, har vi fått en stor økning i den administrative stab som vesentlig har en kontrollerende og rapporterende funksjon. I de fleste styrende organer ved universitetene er forskere svakt representert i forhold til administrativt/teknisk personell og studenter.  Det er derfor vanskelig for instituttene å ta strategiske valg basert på den fremste forskningskompetansen.

Det er nesten politisk enighet om å satse på forskning og teknologi, men uten konkurransedyktige lønner og arbeidsvilkår for universitetslærerne vil vi sakke akterut.

Vi kan ansette utenlandske forskere til våre ledige professorater, men det er vanskelig å konkurrere om de beste internasjonalt med de lønninger og det kostnadsnivå vi har i Norge.

Når så mange av våre forskningsinstitutter, og særlig realfag og teknologiske fag på universitetene, har en stor overvekt av utenlandske forskere, skyldes det at det er svært få norske kvalifiserte søkere.

Det er heller ikke alltid at våre utenlandske forskere og lærere integreres godt nok i våre forskningsmiljøer, og språkproblemer kan hemme deltagelsen i offentlig debatt om aktuelle faglige og tekniske problemer. Det er sunt med et betydelig innslag av utenlandske forskere, men i det lange løp kan vi ikke basere oss helt på import for å dekke fag som er viktige i Norge. Det er heller ikke sikkert at vi greier å konkurrere internasjonalt om de aller beste.