Oddveig Storstad: Vi går på skole også for å kvalifisere oss som samfunnsborgere
LUKK

Oddveig Storstad: Vi går på skole også for å kvalifisere oss som samfunnsborgere

Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU

Publisert 31. mars 2022

Ser vi oss blinde på næringslivets kompetansebehov, kan fort de mer overordnede målene ved skolegangen glippe, skriver gjesteskribent Oddveig Storstad.

Hvorfor har vi egentlig skole? Åpenbart som en forberedelse til arbeidslivet – altså en investering hver enkelt av oss gjør og får mulighet til å gjøre – for å kvalifisere oss til et yrke med egen inntekt. De fleste av oss begynner på skolen uten noen klar formening om hva vi skal bli. Selv skulle jeg bli gartner, men kom ut av utdanningssystemet med en doktorgrad i sosiologi. Som sosiolog vet jeg at nettopp utdanning er en av de faktorene som oftest forklarer hvorfor folk mener, tenker og handler ulikt. Skolen former oss – vi kommer ut som en annen utgave av oss selv enn da vi gikk inn i utdanningssystemet.

Oddveig Storstad. Foto: NTNU

Men skolen er ikke bare en privat investering hver enkelt av oss gjør, det er også en form for kollektivt gode. § 1-1 i opplæringsloven er på mange måter skolens formålsparagraf. Her kan vi blant annet lese at skolen skal «opne dører mot verda og framtida», «fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte», og det skal utvikles respekt for menneskeverdet og naturen, solidaritet, skaperglede, engasjement og utforskertrang. Barna, som senere blir ungdommer, skal «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Skolen skal med andre ord utdanne neste generasjon samfunnsborgere. Intet mindre.

Annonse

Om noen uker vil 9. klassingene ved nær 200 norske skoler motta spørreskjema fra den tredje runden av International Civic and Citizenship Education Study (ICCS). Denne internasjonale undersøkelsen måler elevenes kunnskaper om og forståelse for demokrati og medborgerskap. I motsetning til PISA-undersøkelsene, som måler tilsvarende for naturfag, matematikk og lesing, skapte ikke resultatene fra den første undersøkelsen i 2009 noe ICCS-sjokk i Norge. Når sant skal sies, fikk resultatene knapt offentlig oppmerksomhet i det hele tatt – og det til tross for at Norge, sammen med land vi gjerne sammenligner oss med, var i toppen av lista. Det samme gjentok seg i 2016-undersøkelsen. Norsk skole lykkes med andre ord meget godt når det gjelder å oppfylle målet om å gi kommende generasjoner kunnskap om og forståelse for hva demokrati er, og hva det innebærer.

Skolen representerer vår viktigste sekundærsosialiseringsarena og er en av de siste fellesarenaene vi har for å forme og vedlikeholde fellesskap – lokalt, som nasjonalt. Sammen med et kyndig team ved eget institutt og NTNU Samfunnsforskning har jeg gleden av å lede den norske delen av ICCS 2022-studien – en studie som også genererer data om ungdommenes tanker om, holdninger til, aktivitet i og engasjement for spørsmål knyttet til demokrati og medborgerskap. 2022-undersøkelsen gjennomføres etter at mange elever har deltatt i skolestreiker for klima, et drøyt år etter stormingen av den amerikanske kongressen, i etterdønningene av en pandemi og samtidig som det herjer en krig i Europa. Alle er hendelser som på ulik måte vil være med på å forme unges tanker om, interesse og engasjement for demokrati og medborgerskap.

Vi går altså på skole ikke bare for å kvalifisere oss for arbeidslivet, men også for å kvalifisere oss som samfunnsborgere som skal virke i og videreføre vårt demokrati. Ser vi oss blinde på næringslivets kompetansebehov, kan fort de mer overordnede målene ved skolegangen glippe. Her er det paralleller til et stadig sterkere krav om at også universitetsutdanninger skal være direkte arbeidslivsrelevante. Da kan fort noe veldig viktig forsvinne ut med badevannet.

Les også: