Okkupasjonstidens Høyesterett: Krigen i paragrafene

Av Kjetil Vikene

Publisert 15. februar 2019

Gjennom et nøye orkestrert dypdykk i nye kilder tegner Graver et nytt og svært levende bilde av en del av rettshistorien som nærmest har vært politisk sensurert.

En historikers drøm må være å grave frem hendelser som har vært gjemt eller glemt, for å kaste lys over disse og dermed endre vår oppfattelse av fortiden.

Fakta

Hans Petter Graver

Okkupasjonstidens Høyesterett. Høyesterett i Norge 1940–1945

Pax Forlag, 2019

275 sider

Veil. pris: kr 369

 

Hans Petter Graver, professor ved Institutt for privatrett ved det juridiske fakultet i Oslo, gjør nøyaktig dette med boken Okkupasjonstidens Høyesterett, «domstolen som forsvant ut av historien.» Fortellingen om vårt øverste rettsorgans aktivitet under den tyske okkupasjonen har vært politisert og sensurert i så stor grad at det så langt har vært vanskelig å se på den med andre øyne enn den politiske fordømmelsens. Fortellingen om de uverdige dommerne som «formastet seg til å iføre seg Høyesteretts kapper», ble befestet allerede i Høyesteretts første møte etter frigjøringen: Rettens aktiviteter var illegitim, nazifisert, politisert og deres domsavsigelser måtte oversees av ettertiden og ikke brukes som «prejudikat» – bindende forelegg for senere rettsavgjørelser. Dette har vært et ganske entydig premiss for historieskrivingen, sier Graver, men legger til: «politiske prosesser er et dårlig utgangspunkt for å forstå fortiden.»

At boktittelens «Høyesterett» er skrevet med stor H, er ikke uviktig: Sett med politiserte øyne vil det for noen være en fornærmelse og en slags gjenoppreisning. Men Graver er ikke en apologet. I stedet har han gått til kildene og prøvd å undersøke premissene nærmere – fra et mer historisk og juridisk perspektiv. Han belyser saken grundig fra flere vinkler. Hovedspørsmålene handler om hvordan dommerne legitimerte sin inntreden i retten, om i hvor stor grad deres avgjørelser var diktert av okkupantenes politikk, og om deres konkrete rettspraksiser. Boken har kapitteltitler som «Oppfattelsen av domstolen i samtiden» og «Okkupasjonstidens Høyesterett som politisk organ». Ulike temaer diskuteres i lys av kildemateriale og statistikk.

Teksten som helhet er likevel kronologisk og følger dommerne fra okkupasjonens begynnelse til slutt, og gjennom det påfølgende rettsoppgjøret. På mange måter fremstår boken derfor som et kammerspill: Som leser ble jeg raskt fanget av historiene og personene, og boken kan leses som en roman. Ikke som fiksjon, men med karakterer som utvikler seg, som har ulike beveggrunner for sine handlinger, som ofte kommer i konflikt med både hverandre og omverdenen.

Småhistorier, som den om hvordan en av høyesterettsdommerne melder til statspolitiet at hans «italienske hane er død, som tyder på at den er forgiftet», eller notisen om den strenge domsavsigelsen av en grensepolitikonstabel som blant annet «truet en person som var tatt for ulovlig dans, til å betale seg 500 kroner», gir levende og interessante mikroperspektiver underveis. Gravers største fortjeneste er at han på så utmerket vis bruker brevvekslinger, rettsprotokoller, domfellelser og politiavhør for på en utvunget måte å tegne historien på nytt. Skrivestilen gjør at man ikke trenger å ha spesielle juridiske forutsetninger for å lese boken, de store spørsmålene som boken reiser, utfordrer også leseren til å tenke over samtiden og ønsker å «bidra til lærdom for oss i vår tid om vi skulle bli stilt overfor en situasjon hvor man må beslutte om man skal gjøre tjeneste for en autoritær makthaver, og hvordan man i så fall skal opptre. Dette er ikke en helt fjern situasjon, dommere i Ungarn og Polen står allerede overfor dette dilemmaet.»

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Du finner alle her.