Om å ikke bli mor
LUKK

Om å ikke bli mor

Av Ida Jahr

Publisert 11. februar 2021 kl. 14:47

Cristina Archetti har skrevet en bok om barnløshet som gir motstand og som skaper nye tanker.

Forfatteren av Childlessness in the Age of Communication er kvinne, 43 år, barnløs. Hun er også professor i medievitenskap ved Universitetet i Oslo, ekspert på radikalisering, og tangodanser.

Fakta
Cristina Archetti
Childlessness in the Age of Communication. Deconstructing Silence
Routledge, 2020
284 sider
Veil. pris: kr 391 (digital utgave)

Denne anmelderen er kvinne, 43 år, barnløs, førsteamanuensis i engelsk, og hobbytegner. Anmelderen (altså jeg) kaller seg (meg) ufrivillig barnløs, Archetti foretrekker begrepet childlessness by circumstance, (omstendighetsstyrt barnløshet). Archetti mener nemlig at grensen mellom frivillig og ufrivillig barnløs trekkes opp strengere enn hva levd liv egentlig tillater.

Noen ønsker, men kan ikke, noen fant ikke den man ville lage barn med, noen ventet litt lenge, noen var syke i akkurat de årene, enkelte var aldri i riktig situasjon.

Bakgrunnspremisset for denne boka er at vi lever i en tid med åpenhet om alt,men at denne åpenheten bare er tilsynelatende. Åpenhet og kommunikasjon er nemlig ikke det samme. Kommunikasjon er strukturert åpenhet. Form og medium legger føringer for hvordan noe kan sies, og dermed hva man kan si.

I tillegg er mennesket et narrativt dyr. Vi organiserer helst fortellinger med en begynnelse, en forløsning og en slutt. De fortellingene som ikke passer inn i denne malen blir langt vanskeligere å kommunisere, og Archetti mener de blir usynlige.

Det er plass i medielandskapet til å fortelle historien om hvor vanskelig det var å få barn, og man kan sitte på Lindmo og fortelle om den sorgen man opplevde hver gang mensen kom etter nok et assistert forsøk. Men det er en historie det føles mulig å fortelle bare etter at man har fått det til. Forløsningen må bokstavelig talt ha kommet før det er mulig å snakke om det. De som aldri fikk barn forsvinner dermed i tåka, og mediehistorien som står igjen blir en om teknologi som vinner over barnløshet.

Men de (vi) som aldri fikk barn er overraskende mange. 25 prosent av norske menn og 15 prosent av norske kvinner har ikke barn når de fyller 45 år. Det Archetti kaller fertilitetsindustrien (offentlige og private tilbydere av teknologiske og medisinske løsninger på såkalt «uforklarlig infertilitet») presenterer statistikk som at en 1/3 av par blir gravide ved første IVF-forsøk, men tar ofte ikke med i hvor stor grad dette i all hovedsak er de yngre parene. 30–40 prosent av de som gjennomgår (opp mot 8–10) forsøk blir aldri gravide.

Archetti vil forsøke å vise i hvilken grad (omstendighetsstyrt) barnløse er stigmatiserte individer i et samfunn som er organisert rundt det å få barn, og hva det gjør med en å ikke kunne enkelt fortelle sin historie, fordi den ikke inneholder en forløsning. Hun siterer sosiologen Erving Goffmann på at stigmatiserte individer bedriver en kontinuerlig informasjonsstyring: Hva forteller man til hvem og når?

Nettopp fordi også akademisk kommunikasjon er strukturert åpenhet, så har Archetti sett seg nødt til å være metodologisk innovativ og benytte seg av autoetnografi, altså systematisk undersøkelse av egen situasjon og følelser, basert på blant annet dagboknotater. Dette er dermed en bok som gir mye motstand. Som akademisk bok er den på mange måter helt opp ned. Archetti har til tider unngått å lese litteratur om emnet, og innrømmer dette. Hun har utført analyser av et relativt stort sett med norske, italienske og amerikanske filmer, men det er lite spor av disse analysene i boka, vi får bare konklusjonene. (Barnløse fremstilles som bitre, gale, morderiske eller deprimerte på grensen til selvmord.) Teorien kommer først, i del 1, men denne delen er skrevet etter del 2, som er dagboknotatene.

Metodediskusjonen kommer til slutt. Informasjon og faktakunnskap om nettopp barnløshet i kommunikasjonens tidsalder er dermed spredt utover i bokens forskjellige deler. Det gjør det også vanskelig å huske tall og fakta.

Boka har en strukturerende ramme, det Archetti kaller et søken-narrativ om forskeren selv som går fra å være frustrert omstendighetsstyrt barnløs til å finne seg en ny identitet som ikke er avhengig av å være mor, men denne rammen gnisser (med nødvendighet?) mot alt det andre som boka gjerne også vil være. Spørsmålet er om den kunne vært skrevet på noen annen måte.

Archetti måtte kanskje skrive boka flerstemmig med seg selv nettopp fordi det er så mange ting som er sant på en gang. Vi er narrative dyr, men også dyr med et biologisk imperativ om å få barn, mange vil ikke ha, man blir mer ensom uten barn, og samfunnet dør ut uten barn, og det finnes veldig mange av oss, og det finnes ikke noe passende narrativ, og det må gå an å kunne leve uten, og det gjør vondt, og det er helt vanlig. Archettis bok er rotete, og frustrerende, men også forløsende. Og jeg tror ikke den kunne vært annerledes.

Forfatteren ble intervjuet om boken i Forskerforum nr. 10/20.

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.