Av Yngve Troye Nordkvelle, professor i pedagogikk Høgskolen i Innlandet
Publisert 4. november 2024 kl. 11:59
Bernt Hagtvet har kommunisert sin misnøye med politikk og hendelser i norsk høyere utdanning i Khrono, Aftenposten og NRK. Han mener universitetsstatus for Høgskolen i Innlandet vil føre hele sektoren i graven med mindre hans råd umiddelbart tas til handling.
Hans enkle argumenter er først og fremst disse:
Rådene Hagtvet gir er følgende:
Her er problembeskrivelser og råd som er presentert utallige ganger gjennom årenes gang. De eneste moment Hagtvet målbærer som forekommer rimelig nytt er at jagerfly og veibygging må forsakes – og at professoren selv må bli vårt pedagogiske forbilde.
Det som bekymrer meg som en kollega som har ofret mye tid på å forske og undervise slik at vi kan opptas i det gode selskap av universitet, er at Hagtvet påberoper seg Arne Næss sine saklighetsprinsipper og maner omverden til å gjøre sin intellektuelle verneplikt ved å sette seg inn i dem. Det er vel formen som også gjør at Khrono og Aftenposten trykker hans innlegg og tilmed NRK inviterer til Dax18 for utdyping og debatt. Det ser ut til at Hagtvet har gått inn for å vise saklighetsprinsippenes verste vrangside i sine innlegg. Det er på tide å bli kalt inn til repetisjonsøvelse.
På mange måter minner hans form meg om ei bølle på min ungdomsskole. Navnekalling, puffing, slag, erting, beinhuk og skremming med brøl var hans repertoar for å ydmyke sine omgivelser. Hagtvets ordbruk og virkemidler i disse innleggene er ganske lik i sin form og utførelse. Det kjennes ikke særlig ærerikt å jobbe i en «Potemkinkulisse», et «pseudouniversitet» bygd på «syltynne stankelbeinfag», servert som «tynn suppe» i et Zombieuniversitet, der ansatte raver rundt som døde, sjelløse vesener med oppdrag om å drepe sine omgivelser. Var det slik retorikk Hagtvet brukte da han ikke fikk fast jobb på Oppland Distriktshøgskole i 1980? Kan de rabiate utfallene skyldes forsmedelsen fra den gang? Innleggene hans bygger i det hele tatt på en serie av uredeligheter, sammenblandinger og demonstrert uvitenhet som jeg håper å belyse nedenfor.
Ikke så reint få, også i Høgskolen i Innlandet, ønsker seg stipender til studenter og ansatte til fokuserte studier, forskningsopphold og fravær av stresset med å skjøtte undervisning og forskning med like stor flid. Ingen har vært særlig glad i stykkpris- finansiert undervisning og forskning, og det har vært et pes å nå målene NOKUT har satt for universitetsstatus, som i motsetning til hva Hagtvet hevder, har blitt stadig mer krevende. Det har kostet, og det er en bred oppfatning at undervisningen har vært skadelidende. Modulisering og strømlinjeforming av utdanning etter Bologna og kvalifikasjonsrammeverk er fulgt opp uten entusiasme. Kritikken mot målstyring og svekket økonomi er unison. Den fattige trøsten er at dette gjelder alle i sektoren, også de fire gamle universitetene. Hagtvet koker suppe på riktig gamle, rustne spikre. Hva kan det være som får Aftenposten til å juble for Hagtvets påstander?
«Omdømmet av norske universiteter vil synke», særlig, virker det som, dersom Høgskolen i Innlandet, blir universitet. Benevnelsen universitet forflates. Mon det. Universitetet i Oslo har alltid vært imot nyetableringer som kunne true deres hegemoni. Distriktshøgskolene var tolerable fordi de «…ga en kjærkommen anledning til å støte de uegnede bort», som Kim Helsvig og Fredrik Thue skriver i sin historie for UiO (s.243). Fortsatt sitter UiO øverst på tronen.
«Vi vil få rangering av universitetene?». De fire store universitetene er allerede prioritert av konge og statsråd. De har langt større bevilgninger til forskning, og har en stab av en stillingstype de nye universitetene, eller høgskolene, knapt har noen av – postdoktorer. Det flyter inn midler som gjør dem i stand til å holde 1400 personer i forskerstillinger og som knapt underviser. De gamle universitetene har rause forskningsstipend for ansatte med frisemester med til dels faste intervaller, legater, fond og rike donorer. De har langt færre studenter per ansatte og langt mer tid til å publisere og søke forskningsmidler enn andre i sektoren. Man kan heller spørre seg hvorfor de plasserer seg så måtelig godt i de internasjonale rangeringene mellom universitetene globalt. Med de ressursene de har – burde de ikke ligge i topp ti – ikke som nummer 187? USA har sin Ivy-league, Storbritannia sin Russel-group, og Norge har sin B(ergen), O(slo), T(rondheim), T(romsø) – BOTT-sammenslutning. Vi har med andre ord allerede en klar hakkeorden, der vi som ønsker å bli universitet med viten og vilje går inn med lua i handa. Hvorfor later Hagtvet som om ikke dette allerede er tilfellet?
Globalt sett etableres universiteter i en jevn strøm. India økte antallet universitet med 400 mellom 2015 og 2022. Universiteter i rike land lager filialer i fattige land og UiO vil lage psykologutdanning på Lillehammer. Velkommen skal dere være! I USA er det 4000 institusjoner som kaller seg universitet, Kina har 3000 universitet og tallet er raskt ekspanderende. I Storbritannia er det 285 institusjoner som tilbyr høyere utdanning, og 101 av dem er universiteter som tilbyr over 1100 doktorgradsprogram. 320 av dem er profesjonsdoktorgrader der man kan ta doktorgraden på sin profesjons- eller yrkesutøvelse. En opptelling fra 2020 viser at det globalt finnes 5316 institusjoner som tildeler doktorgrader og 3 millioner doktorgradsstudenter. Kina og USA har hver 12 prosent av dem. I USA deles det ut 56000 doktorgrader årlig. Den sterkeste trenden er å bygge doktorgrader med profesjoner, bedrifter og virksomheter. Kina utdelte 48000 profesjonsdoktorgrader i 2018. Og seks doktorprogram på Innlandet får Hagtvet til å kalle på sin Gud?
En av Nordens fremste kjennere av høyere utdanning, Mats Benner, hevder at de gamle universitetene i nær sagt alle land oppfattes til å ta for stor plass og at myndighetene oppfordrer til mangfold, fornyelse og pluralisme i utviklingen av høyere utdanning – heller enn sidrumpet selvgodhet, kan vi tilføye. Hagtvets verden får gjerne rase sammen når Innlandet får universitetsstatus. Jeg tror verden ellers vil være stabil.
«De ordentlige doktorgradene tildeles av brede forskerakademier som tilbyr krevende skolering». Ja, det er nettopp det NOKUT har krevd av HINN, og vi har bestått den kritiske granskingen. Det er mer enn de gamle universitetene har. Doktorgraden fulgte med statusen. Landbrukshøgskolen fikk tildele graden med sine 13 ansatte i 1919, Universitetet i Bergen hadde 40 ansatte med tykt og tynt da de fikk sin status i 1948. Universitetet i Tromsø hadde en lærerstab med gjennomsnittsalder på 37 år da de fikk sin doktorgrad og 400 studenter. Ved UiO var det liten interesse for doktorgradsutdanning før NTH laget sin i 1973. Der jeg studerte, var det stipendiatene som laget doktorgradsprogrammet seint på -80-tallet med god støtte fra enkelte strategisk tenkende fast ansatte. Undervisningen fakultetet tilbød for doktorgradsstudiene liknet overhodet ikke på Hagtvets glansbilde. Det eneste beundringsverdige ved forelesningene i vitenskapsteori var universitetslærerens energiske fokus på lysarmaturen i auditorienes himling på Eilert Sundts hus. Om Hagtvet har noen rollemodeller for begrepet «syltynne fagmiljøer på stankelbein», må det være fra denne tiden ved UiO. Espen Barth Eide, som var en profilert studentpolitiker, beskrev en «…utbredt følelse av misnøye med forelesere og øvrige undervisningsprogram» i en artikkel i Uniped i 1986, og fremmet ønske om å slippe «messende, mumlende og uforberedte forelesere». Vi håper UiO har bedret seg siden den gang. Det var først i 1993 Universitetsrådet tok til å rydde opp i virvaret universitetene skapte med doktorgrader i ditt og datt. NOKUTs kriterier bygde på dyrekjøpte erfaringer herfra og ga et grunnlag for en utvikling som demonstrerte at høyere utdanning ikke bare var en «vitende organisasjon», men også kan være en «lærende organisasjon».
Plassen tillater ikke å ta opp flere av de banale misforståelsene, giftighetene, pussigheter og malplasserte metaforer han framfører (Folkevogn produserer Bugatti Veyron, verdens raskeste serieproduserte bil, mens Jaguar eies fra India – sannelig kan roller byttes).
I mange andre skriv undrer Hagtvet seg ofte over hvordan dannelse brått kan forvitre og fortrenges av den rake motsetning. Her ser vi hvordan det kan gå til. Der han anklager myndighetene for å gjøre intellektuelt harakiri, begår han etter min mening en ren seppuku med sin framferd i denne saken. At dannelsen er på vikende front i kongeriket indikeres også av at Aftenposten og NRK biter på hans retoriske agn – for ikke å snakke om de akademisk utdannede troll som følger opp i kommentarfeltene. Hva med litt faktasjekk?
Det er fristende å minne om ei historie Francis Bull har fortalt. Bulls far var teaterlege på Nasjonalteateret og nær venn av Bjørnstjerne Bjørnson. Han ble tilkalt av Karoline Bjørnson for å stagge en krakilsk Bjørnstjerne som på et sykeleie forbannet pleiere og tjenerskap. Han formanet den sengeliggende Bjørnson på Aulestad: «De har i et langt liv drevet med å oppdrage det norske folk, og det har De gjort godt; men mon De ikke undertiden har glemt ett medlem av det norske folk, nemlig Dem selv. Var det ikke på tide nå å begynne litt med det?»
Les også:
