Av Marit Krogtoft, stipendiat ved Senter for praktisk kunnskap, Nord universitet
Publisert 25. mai 2018 kl. 15:09
Jeg har stjålet en idé fra en islandsk professor jeg hørte forelese om skole. Han pekte på noe besnærende, nemlig at vi dytter en stadig større andel barn og unge inn i et klasserom, der vi forventer at de skal sitte stille i stadig flere år og ta imot læring. Dette gjør vi selv om både John Dewey og Konfutse har sagt at det å gjøre er det sentrale når det handler om læring. Så langt den islandske professoren.
Jeg har nemlig begynt å mistenke at det slett ikke er Konfutse som har sagt det, skriver Marit Krogtoft.
Jeg synes det er slående. At denne kunnskapen om læring og handling er så gammel. Vi kan altså gå 2500 år tilbake i tid, helt til Konfutse med sitt jeg hører og glemmer, jeg ser og husker, jeg gjør og forstår. Så vi har vi visst dette i flere tusen år, og så handler vi likevel stikk i strid med denne gamle og veldig overbevisende kunnskapen.
Jeg bruker stadig vekk sitatet fra Konfutse. Men så blir jeg stipendiat, og på de ulike kursene jeg tar, presiseres det at vi må ha med originalkilder der det lar seg gjøre. Jeg kan ikke bruke den islandske professoren som kilde. Så jeg går i gang på biblioteket. Jeg er ved godt mot, et så kjent sitat må vel høre med blant de oversatte tekstene.
Men nei. Jeg blar meg igjennom flere bøker. Jeg søker på stikkord om læring og glemming og det å gjøre noe, men nei, jeg finner det ikke. Og jeg har fortsatt lyst til å bruke det. Så jeg sender mail til en annen professor, Halvor Eifring, professor i kinesisk på Universitetet i Oslo, og spør om han kan hjelpe meg. Jeg har nemlig begynt å mistenke at det slett ikke er Konfutse som har sagt det.
Den mistanken bunner i et essay av en tredje professor, Ole Bjørn Rekdal, der han skriver om oppfatninga at sauer ikke kan svømme fordi de er lekk bak. De skal ha problemer med å lukke endetarmen, så det bare renner inn vann der hvis de tar seg en svømmetur. Rekdal hadde hørt det fra sin tenåringssønn, som visst hadde det fra en lærer. Og jeg kjente igjen denne merkelige påstanden om sauer, jeg hadde også hørt det. I motsetning til meg bestemte Rekdal seg for å undersøke saken nøye. Han fant etter mye om og men ut at det slett ikke stemmer. Både en film på Youtube og en saueekspert ved en forskningsinstitusjon bekreftet at sauer kan svømme. Men ryktet sprer seg. Er det mange nok som har hørt at sauer ikke kan svømme fordi de tar inn vann bak, så blir det liksom mer sant. Det kan passe å nevne et annet ordtak i den forbindelsen, det med at en god løgn kan fare fra Konstantinopel til Bagdad, mens sannheten fortsatt leter etter sine sandaler.
Alt dette gjorde altså at jeg skreiv denne mailen til professor Eifring, som straks kunne bekrefte at det slett ikke er Konfutse som har sagt det med å lytte og glemme, se og huske, gjøre og forstå. Eifring sendte meg videre ut på nettet via ei lenke som førte meg til et sted der folk diskuterte dette spørsmålet. Heller ikke der var det noen svar på hvem som er opphavsperson til dette ordtaket. Men noen på denne nettsida foreslo at myten om at dette er Konfutse, oppstod i utdanningsmiljøer i 1960-åra. I denne perioden var pedagogene opptatt av læring gjennom å gjøre, gjennom å erfare, og så har det vel passet dem å lene seg på noe som framsto som gammel kinesisk visdom. Akkurat som jeg tenkte å gjøre.
Er det noe å lære av dette? Vel, det mest åpenbare er at Rekdal har rett, vi er altfor dårlige til å sjekke originalkilder, hvis «alle» de andre sier at det er sånn, så tar vi det for god fisk.
Men så kommer jeg litt i stuss: Er det nå så godt sagt som jeg først tenkte? Jeg hører og glemmer, jeg ser og husker, jeg gjør og forstår. Særlig det med at hørselen er dårligere enn synet? Jeg hører og glemmer? Jeg forestilte meg en halvsovende student foran en monoton, messende foreleser, men det å høre – eller lytte – trenger ikke ha så dårlige betingelser. Jeg har jo erfart å bli fascinert og oppslukt, og deretter har husket noe jeg har hørt, faktisk også et par ganger på en forelesning. Og når jeg hører på radio. Så kanskje vi likevel kan lære, og huske, ved å høre? Og er man musiker, så er det vel helt nødvendig å høre for å lære. Antakelig bedre enn å se. Dette strålende ordtaket om synets fortreffelighet over hørselen falmer litt etter hvert som innvendingene slår inn. Men på den andre siden: Skal jeg prøve på noen dansetrinn, kan det være godt å ha en demonstrerende lærer å se etter. Jeg kan jo ikke danse – som musikeren vel heller ikke kan spille – før jeg har gjort det, prøvd og feilet, og til slutt lyktes.
Det passer med et helt annet kinesisk visdomsord, og denne gangen tror jeg nesten helt sikkert at det er en konfutsiansk filosof Xunzi som har sagt noe i denne retningen: Å ikke høre er ikke så godt som å høre, å høre er ikke så godt som å se, å se er ikke like bra som å vite, å vite er ikke så godt som å gjøre, ekte læring fortsetter helt til det blir satt ut i livet.
Selv om jeg er kommet i tvil når det gjelder statusen til sansene syn og hørsel, er det godt å se at også denne filosofen holder en knapp på at det å gjøre henger aller høyest, og at det henger nøye sammen med læring. For det er jo noe der, noe jeg tror på, noe som bygger på min egen erfaring.
Problemet er at min egen erfaring kommer til kort når jeg setter vitenskap som mål for det jeg tror på. Da er det godt å kunne lene seg til noen andre, selv om jeg altså ikke kan låne autoritet fra Konfutse. Nå kan jeg lene meg til en annen gammel kinesisk vismann, ta en sveip forbi Dewey, og fortsatt hevde at det er en gammel kunnskap dette med at læring henger sammen med «å gjøre», på en eller annen måte. Og så har jeg lært mye om originalkilder og myter i akademia på veien.
P.S. Hvis du fikk lyst å sjekke kildene, her er noe informasjon:
Les mer om faktasjekk:
