Av Kjetil Vikene
Publisert 19. mars 2025 kl. 11:23
For en forsker med formidlingstrang må oppdraget fra forlaget ha fortonet seg som en gavepakke: Skriv en populærvitenskapelig bok om privatlivets historie «beregnet på allmennmarkedet». Hilde Gunn Slottemo, professor i historie ved Nord universitet (og ny nestleder i Forskerforbundet), går til oppgaven ved å velge ut 13 gjenstander, fenomener, hendelser og personer. Forfatteren har som ambisjon å fortelle privatlivets historie med utgangspunkt i et materielt og kulturhistorisk blikk. På den ene siden handler det om hvordan «den konkrete skoen, såpa eller slikkepotten [blir] en inngang til ei større historie». På den andre om utviklingstrekk i mer symbolsk forstand, som endringer i måten vi fremstiller oss selv, eller mer omfattende samfunnsmessige endringer, som i synet på ensomhet. Også disse temaene behandles stort sett gjennom materielle størrelser, som mobiltelefon-selfies.
Hilde Gunn Slottemo
Privatlivets historie. Slikkepotten, skjermen, soverommet og andre fortellinger.
Humanist forlag, 2025
206 sider
Veil. pris: kr 429
Boken er avgrenset til norske forhold fra 1850. Boken er kort og har en stiv pris. Den er velskrevet og lar seg lese i et strekk, og selv om den kanskje ikke byr på så stor motstand eller oppsiktsvekkende konklusjoner, er boken lett å like. Hver for seg gir kapitlene forholdsvis enkle og lettfattelige fremstillinger. Gitt bokens lengde er det både forståelig og tilgivelig at de større sveipene over samfunnsmessige utviklingstrekk noen ganger er litt overfladiske, for bokens gevinst ligger i kontrastene som oppstår mellom fortellingene om de ulike fenomenene som undersøkes. Med så vidt forskjellige tematikker som sko, ensomhet og byarkitektur kunne boken fort blitt fragmentert. Det er den altså ikke. Særlig informativt er skillet mellom det private og det offentlige som brukes som omdreiningspunkt: I noen tilfeller kjempes det private (kvinners rettigheter) gjennom som gjenstand for offentlig diskusjon, mens i andre sammenhenger trekkes det som har vært offentlig (betjente telefonsentraler eller bankbesøk) inn i privatlivet (ved at alt kan gjøres fra mobiltelefonen).
Den er velskrevet og lar seg lese i et strekk, og selv om den kanskje ikke byr på så stor motstand eller oppsiktsvekkende konklusjoner, er boken lett å like.
Boken har et gjennomgående og tydelig feministisk perspektiv. Det vil si; kanskje er det umulig å fortelle privatlivets historie uten en tydelig kjønnsdimensjon, siden mye av det kvinnelige – det ulønnede husarbeidet, menstruasjonen, skjevfordelingen av tilgang på arbeid og utdanning – har vært holdt skjult eller usynliggjort. Flere steder i boken handler det om «en kjønnet forskjell mellom offentlig og privat». Dermed er altså det feministiske perspektivet ikke påtvunget, snarere en naturlig konsekvens av tematikken. Like gjennomgående, om enn i litt mindre grad, er klasseperspektivet; privatlivets fred tilhørte og tilhører først de pengesterke, før den blir alminneliggjort gjennom konsumlogikkenes produksjonsmetoder og reklamefremstøt.
Det er dette perspektivet som er det mest spennende ved boken, som når vi for eksempel kan lese om hvordan kjønn og klasse er underliggende prinsipper for byplanleggerne, som «bygde på disse kjønnsforståelsene i sine arbeider, samtidig som de i sine tegninger både strukturerte, reproduserte og sementerte dem. […] På den måten ble forståelsen av kjønn og arbeid, privat og offentlig bokstavelig talt bygd inn i samfunnet, fysisk nedfelt som en materiell struktur.»
Boken er akkurat det den utgir seg for å være: En kortfattet populærvitenskapelig fremstilling som ikke krever spesielle forkunnskaper.
