Publisert 19. juni 2025 kl. 14:51
Er den norske tidsskriftoffentligheten blitt stadig svakere fora for skriving, forskningsformidling og fagdiskurs på tvers? Og burde det finnes flere som dem geolog Henrik Svensen etterlyste her i Forskerforum: faglig funderte akademiske tidsskrift som tar inn forskeres erfaringer og opplevelser både som bidrag til utviklingen av fagkunnskap og som en større samtale om akademia og forskning som helhet?
Vårens Forskerforum-saker om akademisk skriving, IMRaD-strukturen (introduksjon, metode, resultat og diskusjon) som artikkelmal, forskerstemmen, en friere form, formidling og ytringsrom for forskere, har hele tiden vært understreket av savn og frustrasjon over muligheten til å skrive faglig og samtidig godt og utprøvende.
– Vi har et problem i Norge, hvor tidsskriftoffentligheten stadig krymper, for hvor skal vi gå for å skrive disse allmennrettede, stilistisk gode tingene?, sa Jan Grue da Forskerforum snakket med han tidligere i vår.
«Tidsskriftredaktørene må på banen», mente Øyunn Syrstad Høydal i forrige utgave, og ville ha svar på i hvilken grad de var seg bevisst effektene av en malstyrt artikkelform.
Hilde Reinertsen, redaktør i Nytt Norsk Tidsskrift, ser problemstillingen:
– Ting blir ofte mindre interessante når det skrives i en veldig sjangerbestemt form, som en del av de akademiske tidsskriftene ofte etterspør, eller som man tror de etterspør, sier hun.
– Jeg tror mange begrenser seg fordi de tror det virker mer vitenskapelig, mens vitenskapeligheten tvert imot blir veldig tydelig når man er mer til stede i teksten. Ikke nødvendigvis med jeg-form, men når man viser frem resonnementene sine, viser hvor man står faglig sett, og hva man bidrar med.
Hun er i dag sjette redaktør i rekken i Nytt Norsk Tidsskrift, bladet som er i en slags særstilling her til lands som et fagfellevurdert, flerfaglig tidsskrift om politikk, kultur og vitenskap både i artikkelformat og i form av forelesninger, essays og symposier. Tidsskriftet «skal være et forum for kritisk analyse på tvers av etablerte disipliner, bevegelser og politiske retninger», og har en topptung redaksjon fra ulike disipliner.
– Vi er opptatt av det faglige, men også av å diskutere: Er dette en god tekst?
– Det skal være godt å lese, godt skrevet og godt tenkt, forteller Reinertsen.
Hun understreker likevel hvor viktig det er at forskere jobber med egne fagfeller og får brynt seg på fagenes kvalitetsvurderinger og kvalitetssikringen som ligger i disiplinene:
– Det vi prøver å få til, er å knytte dem litt mer sammen, at man formidler fag, ikke bare om hva man har forsket på, men at selve forskningen også skal kunne skrives på en god måte.
Tidsskriftet, som ble re-etablert etter modell fra Nyt Norsk Tidsskrift fra 1877, av Francis Sejersted, Hans Skjervheim, Rune Slagstad og Øyvind Østerud i 1984, drives med en ambisjon om å underbygge en demokratisk og diskuterende offentlighet. En mellomting mellom de akademiske tidsskriftene og kulturtidsskriftene som dyrker den gode pennen og resonnementet:
– Det er fascinerende å lese eldre versjoner, de første årgangene, der det er en sterk forfatterstemme som utforsker, går i dybden, mener og argumenterer på en faglig drivende måte. Det er en annen sjanger enn den man finner i mange vitenskapelige tidsskrift i dag, sier hun.
– Noen artikler som har vært viktige for min del, er tekster som bare har et viktig og faglig poeng som de bretter ut, men som ikke nødvendigvis følger et klassisk artikkelformat. Og det er ofte de som kanskje oppsummerer lange tider med forskning eller en erfaring man har gjort seg, som gir et blikk på verden, eller det som kanskje blir et analytisk begrep.
Redaktøren er selv førsteamanuensis i retorikk og språklig kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, og deler til en viss grad frustrasjonen over utilgjengelige og knotete artikler:
– Det er vanskelig å lese artikler fra andre fagfelt, fordi det er så mye som tas for gitt at man kan. Men det er også overraskende og litt oppsiktsvekkende hvor vanskelig det kan være å holde seg oppdatert selv på det nære kolleger skriver, fordi det er en stor jobb å lese en forskningsartikkel nøye, ta inn alle delene som ligger i arbeidet som er gjort, sier hun.
Hun peker på at den spesialiserte tekstkulturen gjør akademia mer spredt utover, og ser på tidsskriftet som et kompletterende bidrag til den akademiske publiseringsfloraen:
– Det har blitt et veldig skarpt skille mellom å formidle til fagfeller, som artikler tross alt er, og å formidle til offentligheten. Vi prøver å knytte disse litt tettere sammen igjen.
Et annet aspekt som hindrer flere frie og utforskende akademiske tidsskrift, er skvisen som kommer med å falle mellom to stoler – fag og formidling, akademia og det offentlige – for hvem tar regningen?
– På ene siden er vi et forskningstidsskrift der det i hovedsak er forskere som skriver, og innenfor akademia er det en stor bevegelse mot åpen tilgang og krav om at offentlig finansiert forskning skal være fritt tilgjengelig.
– Mens Nytt Norsk Tidsskrift også er del av en kultursfære der man har et litterært økosystem, vederlagsordning og stipender, og der vi ikke faller inn under ordningen med åpen tilgang. Forskere vil jo dele forskningen sin, mens vi er finansiert gjennom Kulturrådet, så da gjelder betalingsmur og abonnement, sier hun.
– Det er en knute.
Og flere tidsskrift sliter med kategorisering, støtteordninger, åpen tilgang og hvem som har tilgang. Titler som en gang var ledende i samfunnsdebatten, som Samtiden, ble solgt av Aschehoug til private aktører i 2022. Andre starter opp og legger ned, uten å få hjulene ordentlig i gang. Studenttidsskriftet Argument ved Universitetet i Oslo fikk nylig Norsk Tidsskriftforenings pris for design og layout. Så blomstrer det kanskje i gangene på universitetet likevel?
– Har du som redaktør noen oppfordringer til nye skrivende forskere der ute?
– Ja, på den ene siden tenker jeg det er viktig at vi streber etter å skrive godt, at man ikke gir seg når ting er halvbra, sier hun.
– At man tar tilbake yrkesstoltheten i at det man skal skrive, skal være vesentlig og viktig, og tenker på seg selv som en forfatter uansett om det er for et smalt eller et bredt publikum, på norsk eller engelsk.
– Samtidig synes jeg det er utrolig viktig at man har fokus på fagfellevurderingene og publikasjoner som det sentrale i forskerens virke. At hver artikkel skal ha en betydning, at det ikke bare er å få den ut. Jeg tror vi må tenke mer på hvordan den skal bidra i en større sammenheng.
