Av Kjetil Vikene
Publisert 11. oktober 2017 kl. 13:27
Hva er protestantisme av Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie ved Det teologiske fakultet ved UiO, er i så måte og på alle måter en betimelig bok, som attpåtil ganske raskt slår fast at den historiske forståelsen av protestantismen i Norge er «‘typisk norsk’, preget av særnorske forutsetninger». Særlig bunner dette i at innføringen av protestantismen i Norge ble ledsaget av et tap av nasjonal selvstendighet idet landet samtidig ble underlagt Danmark. En norsk forståelse av protestantisme står altså i fare for å bli snever – fordi de nasjonale særegenhetene kommer i veien for en mer uhildet forståelse og beskrivelse av protestantismen, særlig i et globalt perspektiv. I Rasmussens bok er en spesifikk norsk protestantisme tema gjennom hele teksten, og ikke bare i kapittelet «Det norske og det nordiske».
Bokens utgangspunkt er å diskutere protestantismen i teologiske, sosiologiske og historiske perspektiver, og gjør det oftest i sammenheng, slik at de tre perspektivene opplyser hverandre. Etter en kort metodologisk refleksjon får vi en gjennomgang av kjennetegn ved protestantismen som religionsform (teologiske, rituelle og politiske), og dette følges opp med et spesielt fokus på hva som skiller den fra den kalvinistiske varianten av reformasjonen. Deretter kommer kapittelet «Protestantisk opplysning», som også omtaler det særnorske, der «teologisk konservative, lite kulturåpne» prester meldte «seg ut av viktige sider av det moderne Norge som var i ferd med å vokse fram, og bidro til et skarpere skille mellom tradisjonell lutherdom og moderne samfunnsutvikling her i landet enn i mange andre lutherske land».
En gjennomgang av «Global protestantisme» følger, og for en som bare har et overflatisk forhold til internasjonale nyanser i kristendommen etter reformasjonen, er dette svært informativt, siden Rasmussen her også tar for seg reformative avarter som for eksempel baptister, metodister og pinsevenner og deres rolle og utbredelse i ulike deler av verden. For meg er det mest interessante kapittelet «Protestantisk sekularitet», der protestantismens (eller reformasjonens, inkludert kalvinismens) rolle i sekulariseringen av samfunnet diskuteres. Eller samfunnene – siden det også her handler om geografisk spesifikke utviklingstrekk der «en norsk eller en nordisk sekularitet også [er] et speil av nordisk religion, og da i første rekke av nordisk protestantisme». Boken avsluttes med en oversikt over «Tolv protestantiske dimensjoner», der nettopp teologi, sosiologi og historie utgjør de romlige aksene. Boken er godt skrevet og nærmest perfekt gjennomført – og svært mye bedre enn en TV-debatt der begge deltakerne burde vite forskjellen på korrelasjon og kausalitet.
