Positivisme som ideologi

Av Noralv Veggeland, professor i offentlig politikk, Høgskolen i Innlandet, Lillehammer

Publisert 6. november 2019

Positivismen som ideologi gjør at vi bare ser verden som fakta. Det er skadelig for både forskningen og demokratiet, mener Noralv Veggeland.

Positivismekritikken på 1960-tallet var intens og forskningsbasert. Kritikkens hensikt mot den metodologiske positivismen i menneskevitenskapene fra slike som norske Hans Skjervheim eller tyske Jürgen Habermas (90 år i år) var å stoppe dens videre frammarsj. Det skulle gå annerledes. Positivismen er i dag nesten totalt rådende, nå mer som politisk eliteideologi enn forskningsfelt. Hva skjer? Her er noen kjennetegn.

Teller din og min mening som ikke er forankret i offentlig statistikk og ekspertutredninger? Det nye som har kommet fra de fagpolitiske elitene i positivismestaten er at slike meninger bare er rusk i et ønsket velsmurt liberalt samfunnsmaskineri. Ja, selv den allmenne stemmerettens berettigelse i en slik sammenheng kan betviles. Samfunnet bør styres på grunnlag av vitenskapelig evidens og ikke løse meninger til folk flest skapt og verifisert ved åpen og fri dialog, som framhevet av Habermas i flere av hans verker. I dag kalles dette ideologisk positivisme knyttet til udokumenterte meninger av ulike slag. I medier og på kongresser henvises slike meninger til «fake news»/falsk viten. USAs president Donald Trump er en kjent eksponent for dette.

Meritokratiet i Norden er nær ved å henfalle til å bli et ekko av denne nedlatende politiske holdningen til meninger og meningsdannelse ved dialog og kommunikasjon. Det virker: Ikke noe parlamentarisk forslag til vedtak kan lenger fremmes uten forutgående ekspertutredninger og evidens. «Sund politisk fornuft» er utdatert.

Digital teknologi er blitt guddommelig.

Positivisme er betegnelsen for en vitenskapelig tilnærmingsmåte som framhever den menneskelige erkjennelsens empiriske grunnlag og målbare faktas krav om monopol på sannheten. En positivistisk orientert vitenskap søker årsaksforklaringer, og et helhetsbilde basert på nettopp målbare fakta og vitenskapelige resultater. Positivisme har historisk vært knyttet til naturvitenskap, men har nå fått en nesten like stor dominans innen menneskevitenskapene, psykologi, sosialantropologi og politikkfag som statsvitenskap og sosiologi. Det er til og med blitt skapt en drøm om et bedre menneske basert på genmanipulering og kjemisk behandling etter naturvitenskapelig metode. For disse er observerbare data avgjørende når sannhet og utvikling skal konstateres. Meritokratiet produserer positivismen som forståelsesform, mens den nyliberale statsmakten gjør positivismen til ideologi, var en påstand jeg stadig hørte fra Hans Skjervheim. Positivismen som ideologi gjør at vi bare ser verden som fakta. Digital teknologi er blitt guddommelig. Evidenstro binder oss til å handle uten egentlig å ha muligheter til å gjøre noen form for strukturell endring angående samfunnsstyring og sosial fordeling, slik den tyske statsviteren Wolfgang Streeck viser.

På 1970-tallet skjedde det en omfattende ideologikritikk av positivismen som forståelsesform og sannhetsskaper i Norden og andre vesteuropeiske land. Kritikken opphørte fordi først etter 70-tallet ble positivismen politisk ideologi; det ble slik vi kritikkløst så verden uten distanse. Positivismestaten med sitt meritokrati har siden og fram til i dag gått sin seiersgang i den vestlige kapitalismen, sammen med bølgen av nyliberalisme og New Public Management (NPM). Nå dukker igjen denne ideologikritikken opp internasjonalt som påviser tilknytningen til det skremmende ved individets og demokratiets utrangering.

Ideologiske tilhengere av positivisme hevder altså at den eneste måten å oppnå sann erkjennelse og viten på, er gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon. Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og samfunnsmessige forhold. Den baserer seg på evidens. Naturligvis er ikke dette tilfelle, noe positivismen selv er et eksempel på som legitimitet for mekaniske perspektiver og teknologisk utviklingskraft og målbar økonomisk vekst. At sosial ulikhet oppstår, blir oppfattet som nærmest en naturlov. De fattige vil dere alltid ha blant dere», heter det i den hellige Skriften.

Det må være tillatt i dag å snakke om et prosjekthysteri

Det er ikke embetsmannsstaten fra mer enn hundre år tilbake som gjenreises, men positivismestaten med sine eliter og meritokrati som viser til empiriske fakta for politisk styring – og stadig mer også forskningen. Det er blitt stadig mer uproduktiv rapportering, overvåking, kontroll og rettslig konflikthåndtering om resultater og gjerne unntatt offentlighet. Det må være tillatt i dag å snakke om et prosjekthysteri som fanger både forskerne og forskningsinstitusjonene. Prosjektene underordnes operasjonelle mål og utløser penger som evidens.