Postdoktorene har fått mye oppmerksomhet. Men hva med lektorene?

Postdoktorene har fått mye oppmerksomhet. Men hva med lektorene?

Av Yngve Troye Nordkvelle, professor i pedagogikk, Høgskolen i Innlandet.

Publisert 20. september 2021

Virkelighetsoppfatningen til de fire gamle universitetene gjennomsyrer UHRs rapport om stillingsstrukturen i akademia, skriver Yngve Troye Nordkvelle.

Anne Husebekk har tatt på seg å føre børa med staur som Arild Underdal og hans utvalg leverte til myndighetene og med oppdrag fra Universitets- og høgskolerådet (UHR) om å ta videre. (Anne Husebekk var leder i UHR og rektor ved UiT Norges arktiske universitet, red.anm.)

Nok en gang er det stillingskategorier og karriereveier som er blitt analysert og forsøkt funnet svar på. Med i utvalget har UHR invitert Forskerforbundet, Akademiet for yngre forskere og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif). Det er lett å se at en stor del av utvalget er forankret i BOTT-alliansens (BOTT er et samarbeid mellom «de fire gamle universitetene» – i Bergen, Oslo, Trondheim og Tromsø, red.anm.) problemer, og at nye universiteters og høgskolers problemer har gått flertallet hus forbi. Det er imidlertid viktig at Forskerforbundet leverer viktige dissenser, og synes å reflektere behovene utenfor BOTT-horisonten.

Annonse

Postdoktorer og forskere dominerer

En ting er at stillingskategorien postdoktor har fått så mye oppmerksomhet. Med 1650 i stillingskategorien er det en betydelig gruppe. Men den er relativt marginal utenfor universitetene, omtrent 100 personer er postdoktorer i høgskolene. Ser vi nøyere på det, er det BOTT-ene som står for brorparten: 1326,35, mens de øvrige har 215. De nye universitetene har heller ikke noe «postdoktor-problem» med sine 84 postdoktorer, pent spredd. Det samme mønsteret viser seg med forskerkategorien. Av 1587 forskere er det BOTT-ene som står for det store flertallet: 1201,73 er ved de fire store, mens Oslomet med sine instituttovertakelser og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er de eneste utenfor BOTT som har en signifikant stab av forskere (153 og 117).

Marginale lektorer?

Den store gruppen av universitets- og høgskolelektorer, 3800 i hele landet, omtales meget knapt. Det kan skyldes at BOTT-ene i liten grad estimerer stillingstypen, og dermed kan behandle hele kategorien som et unntak – som på overgangsordninger gradvis skal fordufte. Riktignok mener utvalget at det bør kunne ansettes høgskolelektorer og universitetslektorer i profesjonsfag, men hevder at behovet for å kunne undervise forskningsbasert er så stort at kategorien bør gå i glemmeboka. I denne logikken er det bare naturlig at man helst ser dosentstillingen også forsvinne.

Det store antallet postdoktorer tenker utvalget skal løses ved å kutte ned – drastisk formoder vi – og tilby fire- og seks-årskontrakter – i konkurranse med alle som gjør sin ph.d. ferdig. Normalen er at alle som ønsker ansettelse i høyere utdanning, må gjøre sin doktorgrad. Unntaket er de som skal betjene lavere studienivå i profesjonsstudiene.

En fast kombinert stilling kan først oppnås etter fire-seks års ytterligere midlertidighet.

Strukturell ulikhet

Utenfor BOTT-konteksten synes disse problemstillingene ganske underlige. Det store antallet postdoktorer og forskere skyldes etter mitt syn at universitetene i mange tiår har blitt bevilget så mye bedre økonomi og tatt en uforholdsmessig liten del av ansvaret for å utdanne alle andre grupper enn ph.d.-er. De øvrige institusjonene har ansatt svært mange lektorer nettopp for å løse dette problemet, uavhengig av profesjonstilhørighet eller ei. Vi snakker om den strukturelle ulikheten som myndighetene bare fører videre, og med denne utredningen vil BOTT-horisonten bli projisert på hele sektoren.

Progressivt forslag om lektorgrad

Utvalget ser nærmest bort fra at sektoren har nærmere 1000 ansatte førstelektorer, og som har fulgt en karrierevei som i ulike fasonger har vært beskrevet siden tidlig 1950-tall. Da dosentstillingen ble etablert i 2006, var det en anerkjennelse av en meget viktig del av det akademiske arbeid som i dag besørges av høgskolelærere, lektorer, førstelektorer og dosenter, nær 5000 i tallet, ikke langt unna en tredel av alle som arbeider med undervisning i høyere utdanning. I dette perspektivet er det riktig å si at utvalget har gått på et anfall av hjemmeblindhet som både skuffer og morer.

Ett hederlig unntak ser vi likevel i Forskerforbundets dissenser. Deres forslag om å skape et rom for en doktorgrad som anerkjenner undervisning i høyere utdanning som profesjonsgrunnlag, er progressivt. Tittelen «lektorgrad» vil kunne sammenliknes med en «professional doctorate», som er svært utbredt i engelskspråklige land, men altså innrettet på det å være lærer i høyere utdanning. Dette ble etterspurt Vøllestadutvalgets utredning, og oversett av Underdalutvalget. Vi venter spent på å lese høringsuttalelser fra det ganske land.

Les også: