Av Anders Örtenblad, James Karlsen og Hossein Baharmand (alle ved Institutt for leiing og innovasjon, Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder)
Publisert 16. juni 2025 kl. 13:34
Kravet om økt arbeidsrelevans i høyere utdanning har aldri vært sterkere. Myndighetene etterlyser inkludering av praktiske elementer i høyere utdanning (for eksempel i stortingsmeldingene nr. 27 (2000–2001), nr. 16 (2016–2017) og nr. 16 (2020–2021)), samtidig som ordningen «Tiltak for økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning» nylig ble faset ut. Debatten raser om praksis i samfunnsvitenskapelige fag. Kritikere påpeker at praksisplasser ofte bare tilbys «noen utvalgte», og dermed kan forsterke sosial forskjeller i arbeidsmarkedet.
Generelt sett er vi positive til praksisplasser, eksterne forelesere, erfaringsbaserte øvelser, rollespill og andre typer simuleringer. Vi støtter også andre praktiske elementer i høyere utdanning. Men vi ser også problemene.
Det største utfordringen er å finne en god balanse mellom praksis og akademiske verdier. Praktisk erfaring skal ikke i seg selv være poengverdig. Den må bearbeides basert på akademiske prinsipper. De praktiske elementene som det nå er populært å inkludere i høyere utdanning, får et akademisk preg. Vi må unngå at praksis blir selvtilstrekkelig og at teori blir isolert fra virkeligheten.
Dette illustrerer et spenningsfelt mellom det å anerkjenne praksis og det å bygge bro mellom teori og praksis. Hva slags brobygging er det egentlig snakk om? Er det slik at praktisk erfaring må oversettes til et akademisk språk for å kunne anerkjennes? Eller finnes det rom for en gjensidig utveksling hvor både erfaring og teori får prege hverandre?
Innen helse– og sosialfag opplever mange nyutdannede et «praksissjokk» når de møter arbeidslivet. Det er et tegn på at balansen mellom teori og praksis fortsatt ikke er funnet. Hvis all praksis må omformes etter akademiske prinsipper for å få verdi, risikerer vi å miste noe av det praksisnære og unike. Samtidig må vi unngå at erfaring alene regnes som tilstrekkelig. Da mister vi koblingen til analytisk og kritisk refleksjon, som er en sentral akademisk verdi.
I en nylig publisert forskningsantologi har vi, sammen med flere kolleger, forsøkt å belyse denne problemstillingen. Vi foreslår hvordan man kan unngå at praktiske elementer og akademiske realiteter lever to separate liv. Vårt hovedargument er at løsningen ikke ligger i å velge mellom praksis eller teori. Den ligger i å utvikle former for refleksjon som lar dem berike hverandre gjensidig.
Blant forslagene for å bygge bro mellom praksis og teori er seriøse spill. Vi foreslår også en dypere forståelse av refleksjon over praksis basert på teori og over teori basert på praksis. Dette krever at både lærere og studenter har en god forståelse av hva teori kan være. Andre ideer som boken tar opp er å bruke teori til å løse reelle problemer. Praksis kan skje samtidig som teoretiske studier. Vi foreslår også å arrangere undervisning og eksamen på en måte som etterligner forskning. Et forslag som hovedsakelig gjelder praksisperioder er å arrangere et felles veiledningskurs for veiledere fra praksis og veiledere fra den høyere utdanningsinstitusjonen.
Sentralt for alle disse forslagene er refleksjon. Den fungerer ikke bare som et individuelt verktøy, men som en brobygger mellom ulike typer kunnskap. Dette skiller seg fra både den tradisjonelle praksismodellen, hvor studenter ofte sendes ut uten tilstrekkelig teoretisk forberedelse. Det skiller seg også fra rent teoretiske studier som mangler praksisrelevans. I stedet foreslår vi en modell hvor studentaktive læringsformer som prosjektarbeid, caseløsning og reflekterende skriving integreres systematisk med praksiserfaringer.
Selv om vi er stolte av boken, ser vi også dens begrensninger, så vel som våre egne. Ideene må testes i praksis, og flere ideer må utvikles. Det er også behov for å utdype noen ideer. Dette gjelder særlig kunnskapen om og implementeringen av refleksjon. På samme måte er det mer å gjøre når det gjelder å forstå hva teori kan være, og hva praksis ikke er.
Spørsmålet vi sitter igjen med, og som vi mener bør løftes videre i sektoren, er hvordan vi best kan sikre at praktisk erfaring og akademisk kunnskap faktisk utfyller hverandre. De må ikke underordnes hverandre. Dette krever forskning, diskusjon og vilje til å prøve ut nye former for samarbeid.
Til slikt arbeid ser vi et behov for forsknings- og utviklingsmidler. Når ordningen Tiltak for økt arbeidsrelevans i høyere utdanning nå fases ut, oppfordrer vi myndighetene til handling. De samme myndighetene som oppfordrer oss til å inkludere mer praksis i høyere utdanning – noe vi generelt er positive til – til å bevilge nye ressurser for å støtte denne typen utviklingsarbeid.
Utdanningsinstitusjonene har allerede økonomiske utfordringer med å administrere dagens praksisstudier. En kvalitativ videreutvikling av praksis-teori-integrasjonen krever målrettede investeringer i kompetanseutvikling, veiledning og forskningsbasert utvikling.
