Av Ole Johan Andersen og Terje Halvorsen, UiN
Publisert 9. mars 2015 kl. 10:07
Ole Johan Andersen, professor i organisasjon og ledelse, Universitetet i Nordland.
Terje Halvorsen, professor i spesialpedagogikk, Universitetet i Nordland.
Forskning om praksis har vært ledet inn på et akademisk villspor. Framfor å være opptatt av praktikernes egne erfaringer og virksomheters egne premisser har man gitt den teoretiske kunnskapen forrang. Det hevder James McGuirk, leder for Senteret for praktisk kunnskap, Universitetet i Nordland, i et debattinnlegg i Forskerforum 1/15.
Ifølge McGuirk har man først og fremst behov for «fronesis» eller «evnen til å handle ut fra innsikt i hva den unike situasjonen krever» . Vi deler flere av motforestillingene og bekymringene hans. Det er naivt å tro at tilegnelse av en faglig-teoretisk kunnskap om noe strekker til for å kunne mestre yrkesutøvelse i noe. Vi er dessuten enige med han i problematiseringen av «evidensbaserte tilnærminger» – vel å merke så fremt han med «evidensbasert» mener tradisjonen som går ut på å beskrive framgangsmåter i form av manualer, og videre oppnå såkalt implementeringskvalitet gjennom drilling i metodebruk. Til dette kommer også et krav om programlojalitet. Vi tror også at man er inne på et feilspor i den utstrekning prestisje og anseelse ensidig knyttes til det å utvikle faglig-teoretisk kunnskap, publisere i anerkjente tidsskrifter, avansere i Akademia. Inntrykket vårt er at McGuirk, sjøl om han reserverer seg mot å forgude praktikerens erfaringer og fortellinger, likevel tenderer mot den andre ytterligheten, der praktikerens dømmekraft tillegges en privilegert status.
For det første er det et tankekors at et bidrag om praksis ikke rommer et eneste eksempel. McGuirks framstilling blir paradoksalt nok nokså virksomhetsfjern. Det er uklart for oss på hvilken måte man blir mer sensitiv ved å dvele ved yrkeserfaringer, og hva som gjør evidensbaserte tilnærminger uegnet. Noen eksempler ville her vært oppklarende. Man spør seg umiddelbart om hvilke praksis eller yrkesutøvelse han egentlig omtaler: Tatt i betraktning at yrkesutøvelse er mangfoldig, retter seg mot ulike typer av problemer, foregår i ulike organisatoriske kontekster, utøves gjennom forskjellige typer av roller og så videre, ja, da forstår vi ikke annet enn at en tematisering som pretenderer å skulle si noe om praksis som sådan, må bli utvendig. Flere har påpekt at de vi benevner med fellesbetegnelsen profesjon (leger, jurister, sosionomer, sykepleier), er nokså differensierte når det kommer til stykket: For ikke bare brenner de for ulike spesialiteter; de jobber dessuten i ulike typer av organisasjoner, befinner seg på ulike nivåer i hierarkiske styringssystemer. Praksis er kun i en nokså allmenn forstand noe sammenbindende sjøl for etablerte profesjoner som leger og jurister.
For det andre er forestillingen om at profesjonelle stadig støter på unike situasjoner, villedende, i alle fall hvis man med unik mener situasjoner som er enestående og ikke opplevd tidligere. Når for eksempel en master- eller ph.d.-student tar utgangspunkt i ett tilfelle, da er det naturlig å spørre dem om hva som gjorde dette tilfellet interessant: Var det fordi det var et kritisk tilfelle som egner seg for å prøve ut noen teoretiske antakelser? Var det et tilfelle som var typisk for noe? I forskningen kommer man ikke utenom en begrunnelse for hvorfor man endte opp med ett bestemt tilfelle, og enda viktigere er: Hva er ens bidrag til forskningen på feltet? Fyller man igjen et hull som tidligere forskning har etterlatt seg, et hull som man kanskje ikke var oppmerksom på, fordi konteksten har endret seg? Tilsvarende vil vi gjennom å tilegne oss teoretisk kunnskap være bedre rustet til å takle nye situasjoner, om det handler om mennesker med psykiske problemer eller organisasjoner i krise. Vi vet fra psykologisk forskning at alvorlig omsorgssvikt predikerer sosiale problemer senere i livet. Det vanlige er altså at man får problemer om man opplever omsorgssvikt. Det finnes imidlertid en god del barn som klarer seg fint selv om de opplever omsorgssvikt. Om disse såkalte «løvetannbarna» har resiliens-forskningen frambrakt viktige innsikter.
For det tredje støtter vi fullt ut det McGuirk skriver om at profesjonsutøvere bør lese skjønnlitteratur og forholde seg til annen kunst – dette nettopp fordi vi mennesker deler en rekke egenskaper, og fordi vi derfor gjennom å erfare kunst kan tilegne oss innsikter som kan være til nytte både i våre private liv og i utøvelsen av en profesjon. Dette er et kunstsyn som Aristoteles og John Dewey er kjente eksponenter for. Samtidig er det positivt at McGuirk tar høyde for at samfunnsvitenskapelige disipliner og medisinske basisfag har gitt viktige bidrag i profesjonsforskningen. Dette vil vi imidlertid framheve enda sterkere enn han gjør. Det er neppe noen som vil bestride at medisinske basisfag har vært og er en sentral kunnskapskilde for å bedre diagnostiske og terapeutisk metoder i det kliniske arbeidet. Bidrag fra medisinsk sosiologi (jf. Freidson og Strauss) har nettopp gitt en utvidet forståelse av problemer, spenninger og dilemmaer som profesjonsutøvere må håndtere i sin yrkesutøvelse. Vi tror heller ikke at faglig-teoretisk kunnskap vil frata fagfolkene deres autonomi, men derimot øke deres autonomi og evne til å hjelpe. En profesjonsutøver uten teorier kan sikkert utrette mye om vedkommende har en bra dømmekraft. Med teorier vil vedkommende kunne gjøre mer. Sett på denne bakgrunnen blir det en uheldig dikotomisering når McGuirk stiller det evidensbasert paradigmet opp mot sin egen påståtte praksisnære posisjon. Mellom disse posisjonene er det et kontinuum, og vi forestiller oss at det kan være fornuftig å plassere seg ett sted mellom disse ytterpunktene. Samtidig vil dette punktet variere alt etter hvilke praksisfelt det dreier seg om.
For det fjerde deler vi McGuirks bekymring for fagfolkas autonomi, men vi har vanskelig for å se at det er den faglige-teoretiske kunnskapen som utfordrer den. Derimot er det gode grunner til å være på vakt mot bestrebelser i retning av å innordne tjenesteyterne i hierarkiske styringsregimer. Samtidig kan det heller ikke være slik at fagfolka selv skal få bestemme over sine verdier, noe som enkelte av hans formuleringer antyder. Viktige verdispørsmål som gjelder en profesjon, bør løftes fram i den offentlige debatten, og våre valgte politikere bør fatte beslutninger i viktige verdispørsmål. Vi støtter en oppfatningen om at fagfolk gjennom å lære etikk kan bli bedre i stand til å vurdere vanskelige dilemmaer. Samtidig er det grunn til å advare mot det forhold at etikk kan tilsløre skillet mellom fag og politikk.
Konklusjonen vår blir at McGuirk tenderer i retning av «å kaste barnet ut med badevannet». Vi sliter også med å forstå hva de nye premissene for praksisforskning egentlig består i, og vi frykter at det McGuirk legger opp til, er både en individualisering og en mystifisering av praksis. Sjøl om man kan stille spørsmålstegn ved berettigelsen av flere master- og ph.d.-programmer, så oppfatter vi diagnoser som «mastersyken» som unyanserte.
